Jakt krever presisjon. Det er når denne presisjonen mangler, at jakt blir til heksejakt, det være seg på kvinnelige eller mannlige hekser.
I den danske filmen «Jakten» får vi se jakt både med og uten presisjon. Filmen utspiller seg blant en gruppe menn som det indre miljø. Disse bor i liten by, hvor det selvfølgelig også finnes kvinner. I blant går mennene på jakt, og om kvelden fester de i tradisjonell mannsstil. Fortsett å lese Når jakt blir til heksejakt
Av kjønn er det to, og for kvinner utgjør menn det komplementære kjønn. På kvinnebevegelsens dag er det derfor ikke upassende om også menn ytrer seg om tidens kjønnsspørsmål. Et herværende medium har i den forbindelse spurt oss hva som kunne være et kraftfullt symbol på kvinnemakt gjennom tidene. Et interessant spørsmål som viser seg ikke helt enkelt å besvare.
For saken er vel den at kvinners makt ofte arter seg mer indirekte og diskret enn det som forbindes med menn, særlig når det dreier seg om offentlig makt. Ja, man kan endog finne tilfeller der kvinnemakt viser seg ved at kvinner får menn til å gjøre som de vil, med eller uten mannens vitende. Vårt første forslag til symbol på kvinnemakt er derfor en mann, Fortsett å lese Hva er kvinnemakt?
I kronikken Feminine menn i verdens lykkeligste land skriver produsentene av NRKs populære program Hjernevask fra 2010, Harald Eia og Ole Martin Ihle, her sammen med Nils Brenna, om hvem som har kontroll over kulturutviklingen i Norge. Det påvises blant annet hvordan kulturen er blitt femininisert som følge av bevisste valg og maktforhold. «Når kvinner styrer fjernkontrollen, får det konsekvenser også for nyhetsjournalistikken», skriver de videre. Forfatterne får fram realiteter som burde være oppsiktsvekkende når de kommer i klartekst, og dessuten fra folk med tilhørighet til statskanalen.
Artikkelen innbyr til refleksjon. Innbyr den også til handling? Ikke direkte, heller motsatt, om vi tar avslutningen på ordet:
Land dominert av klassiske kvinnelige verdier har mindre vold, er tryggere, har en jevnere fordeling av godene og har mindre skam og fordommer rundt nakenhet og sex….. Har vi det fint i det samfunnet statsminister Gunnar Knudsen la grunnlaget for i 1913? [kvinner fikk stemmerett, red anm.] Ja! Ble det sånn som Knudsen hadde tenkt? Nei! Er det noen som kjeder seg litt i det nye, feminine Norge? Neiida!
Litt kjedsomhet er neppe grunnlag for noe mannsopprør. Forfatterne skriver på en måte som ikke provoserer. Innholdet tatt i betraktning er dette en journalistisk «prestasjon», hvis det er dette man vil oppnå. For meg synes imidlertid menn å finne seg i alt. Videre kan det være et spørsmål om menn ikke bare finner seg i alt, men også er i ferd med å venne seg til alt. Til slutt risikerer vi å glemme at et annen virkelighet enn den feminiserte er mulig.
Les også: Seierherrene og -damene
Stortingsrepresentant Per Sandberg fortjener honnør når han som leder for Fremskrittspartiets programkomite går inn for likedeling mellom foreldre som hovedregel ved samlivsbrudd (NRK nett 14/1). Dagens regelverk betyr at bare én av foreldrene skal ha autoritet i barnas liv, med mindre foreldrene umiddelbart blir enige om noe annet. Det er kvinner, ikke barns beste, som i denne sammenheng står i veien for likestilling. Det nevnte privilegium, å ha autoritet i barnas liv, kan knyttes til det Barneloven kaller «å bo fast hos». Å ha denne posisjonen tilfaller i dag ca 92 prosent av kvinnene og ca 18 prosent av mennene. Deling finner altså sted bare i 10 prosent av tilfellene.
Opp mot dette bør det ikke stilles krav om at alle foreldre skal dele alt likt. Et krav bør det imidlertid være at likedeling er utgangspunktet. Dette vil innebære en forandring, og for å oppnå en slik forandring, må det ny erkjennelse til. Fortsett å lese Fra frustrasjon til lettelse
Kulturminister Hadia Tajik har fått kritikk fra journalist og forfatter Jon Hustad. Sistnevnte påstår at kulturministeren svarer bare skoleflinkt på spørsmålet om hva norsk kultur er. For min del mener jeg at Tajik er blant vår tids seierherrer, eller skal vi si -damer. Hun er blant dem som synes å ha fått et samfunn på sine premisser, og kan nyte resultatet. Jeg sikter her til begrepet seierherre slik det framstår i Roy Jacobsens kritikerroste roman fra 1990 med tittelen “Seierherrene”. Bokas høydepunkt er et kappløp mellom ungdommer som finner sted på et feriested med tilknytning til arbeiderbevegelsen en gang på 1960-tallet. Historiens helt, en gutt på 12-13 år, kommer først i mål. Han er lykkelig, men så dukker det opp en ny regel som han ikke visste om: Fortsett å lese Seierherrene og -damene
I dag, den 19. november, er den internasjonale mannsdagen. Det overrasker kanskje at en slik dag finnes. Og hvis det først skulle være, var det ikke en dag i oktober? For fem-seks år siden gikk faktisk 2-300 menn i tog i Oslos gater på den 7. oktober, og undertegnede var en av disse. I noen år ble det arrangert demonstrasjonstog på denne særnorske mannsdagen. Første gangen jeg deltok var det med en viss optimisme. Daværende (statlig) likestillingsdirektør, Litt-Long Woon (kvinne), talte til deltakerne foran Stortinget. Talen åpnet slik: Mine herrer …(kort pause) og damer, …. Siste gang toget ble arrangert var det imidlertid ingen prominent taler, antallet deltakere hadde krympet, og det var neppe mange av disse som følte seg komfortable som deltakere. Hvorfor? Fortsett å lese Mannsdag?
22. juli var en tragedie, men hvordan skal vi forstå den? I norsk offentlighet, og ikke minst i rettssaken mot Breivik, har det utspilt seg en kamp om hvilket aspekt som skal tildeles størst forklaringskraft når det gjelder de grufulle hendelsene 22. juli i fjor: De individualpsykologiske faktorene eller ”det brune grums på nettet”.
Selv har jeg argumentert for at terroraksjonen i hvert fall må søkes forstått på fire forskjellige nivåer, der jeg mener det individualpsykologiske nivå er klart det viktigste. Så kommer det ideologiske motiv, næret av til dels ytterliggående nettmiljøer. Men disse miljøene er ikke – drister jeg meg til å anføre – oppstått løsrevet fra en samfunnsmessig sammenheng. Fortsett å lese En norsk barnefordelings-tragedie
Psykolanalytisk kommentar til James Bond filmen Skyfall, med paralleller til Anders Behring Breivik, og med parallell også til ledende kvinner i Norge
Den siste James Bond-filmen byr på mer enn de sedvanlige heseblesende stunt-fylte actionscenene og et anstrengt plot sentrert rundt en gigantoman forbryterskikkelse, som er like endimensjonalt psykologisk uinteressant som hovedpersonen. I «Skyfall» spiller storpolitikken mer en bakgrunnsrolle, og de sentrale temaene er – hold dere fast – av psykologisk karakter. Enda mer overraskende er det at dette presenteres på en måte som tenderer til å være engasjerende.
Fra et norsk ståsted er det nærliggende å assosiere filmens veksling mellom spektakulær vold og ødeleggelse på det ytre plan og den underliggende psykoanalytiske tematikk på den andre siden til det dramaet som vi her i landet har stått overfor knyttet til 22. juli, Fortsett å lese Møt en brutal morsskikkelse!
Kommentar til filmen ”Beasts of the Southern Wild”
Fantomsvin med horn lurer i fjæra, eller de stormer gjennom menneskenes bebyggelse. Kvinner mikser urter og omfavner barna kjærlig, selv om det sistnevnte kanskje er på grensen til pedofili, og stedet hvor det foregår er på grensen til horehus. Det som kan se ut som antydningens kunst, veksler her med de mest grovbanale framstillinger. Men å antyde er ikke nødvendigvis genialt. Det kan i stedet dreie seg om pirring uten annet formål enn å pirre.
De grovbanale beskrivelsene er det mannen som blir gjenstand for. Fortsett å lese Tung blanding
Norge er kjent for sin sterke kjønnssegregering i arbeidslivet. Går du inn i en norsk bakebutikk med kafé, er det over 90 % sjanse for at du blir betjent av en kvinne. Men publikum i samme butikk er derimot fordelt ca 50-50 på de to 
kjønn, skulle jeg tro. I mitt lokale bakeri på Torshov i Oslo har jeg i alle fall mang en gang ved lunsjtid stått i kø bak f eks mannlige håndverkere på oppdrag i strøket, som tar seg god tid når de blir ekspedert av de unge jentene bak disken. Innkjøpet skjer langsomt og omstendelig, og betjeningen synes heller ikke å irritere seg over dette.
Den opplevelsen jeg nå skal fortelle om, var direkte motsatt, slik det gikk gradvis opp for meg mens den pågikk. Fortsett å lese På kvinnekafé i Berlin