Plutselig var boka slutt. Det siste jeg rakk å tenke før jeg ble overrasket av slutten, var at dette er bare tull. Boka er bare tull, i den forstand at den beskriver noe som er bare tull.
Nærmere bestemt beskrives protagonistens sosialdemokratiske omgivelser. Alt og alle rundt ham er bare tomme hylster av noen mennesker. Det er ikke gnist av liv. Heldigvis er dette fiction, slik at ingen virkelige mennesker trenger (strengt tatt) å føle seg krenket av en slik beskrivelse.
Jeg snakker om beskrivelsen som Erlend Loe gir skjønnlitterært i boka Kukene/Kukane, og Fortsett å lese Kukløs