«Så du den plakaten?» Jeg spurte passasjeren ved min side, en kvinne. – «Nei.» Bilen hadde nettopp passert en plakat plassert midt i veirabatten. – «Det var et bilde av Kamala Harris og teksten var: Go for female power!»
«Det syns jeg var utrolig dumt», kommenterte min ledsager. Fortsett å lese I dag
Spørsmålet om kjønn er et spørsmål i den amerikanske valgkampen. Kvinner og menn stemmer forskjellig. For Kamala Harris gjelder det å få flest mulig menn over på sin side, og vanskeligheten er ikke bare at hun selv er kvinne. Tradisjonelt stemmer menn mer republikansk enn kvinner, og denne forskjellen skal være tiltakende.
Derfor, med appell til det i blant angstvekkende spørsmålet om hvorvidt du er mann nok, har Harris & Co laget en valg-video beregnet på menn. Konklusjonen er naturligvis at du skal stemme Harris. Dette må være greit nok i og for seg, men før du kommer så langt, gir videoen en rekke eksempler på hvordan du kan være «mann nok».
Du skal f.eks. være mann nok til å være emosjonell – f.eks. overfor din kone og overfor dine barn. Også dette må jo være greit nok i og for seg. Men hva slags emosjoner siktes det til? Videoen sier ingenting om dette, så la oss gjette. Fortsett å lese Mann NOK?
Kommentar til den italienske filmen «Vi har ennå i morgen» av Paola Cortellesi, 2023.
Hvordan stiller det seg med menn, kvinner og makt? Den oftest fortalte historien går ut på at «i begynnelsen» var mannen den mektige, men nå har vi likestilling.
Den italienske filmen «Vi har ennå i morgen» forteller denne historien på nytt. Filmen spiller i 1946, kort etter andre verdenskrig, men den er laget i 2023. Filmen henvender seg altså til oss. Filmen forteller sin historie på tradisjonell, kronologisk-realistisk måte. Men på et tidspunkt slår den over i surrealisme. Dette skjer i en film som ellers er så tradisjonell i formen at man tror ikke sine egne øyne.
Hva er poenget? Vi tilbyr her en tolkning som setter deg på sporet av en annen historie om menn, kvinner og makt. (På engelsk – du ledes til et annet nettsted)
Jeg snakker ikke her om noen virkelig voldtekt, men om noe som fant sted i en fiksjonell roman. Men det er heller ikke snakk om en ubetydelig «kiosk-roman», hvor forfatteren forsøker å øke spenningen på en «enkel» måte. Det dreier seg tvert imot om en roman som har hatt stor ideologisk innflytelse, om ikke akkurat i spørsmålet om voldtekt, så på andre måter.
Jeg snakker om romanen «The Fountainhead» av Ayn Rand fra 1943. I romanen har forfatteren flettet inn et avsnitt hvor en kvinne blir voldtatt – den kvinnelige romanfiguren omtaler det inntrufne som voldtekt. Kvinnen melder imidlertid ikke saken til politiet og blir ikke en gang fiendtlig innstilt overfor den aktuelle mannen. Det ser heller ut som at hun elsker ham, og mange år senere, ved slutten av historien, blir de to et par.
Forsvarer forfatteren voldtekt? Hvis du skulle være ukjent med Ayn Rand, skal jeg først gjøre oppmerksom på at bak det fremmedartede navnet står en kvinne. Rand var amerikaner av russisk opprinnelse, og døde i 1982. Hennes bøker har solgt i millioner eksemplarer, og hun leses også i dag.
Jeg leste selv «The Fountainhead» for et par år siden, og må si at jeg stusset over den nevnte episoden. Siden har jeg regelrett grublet. For noen måneder siden fikk jeg imidlertid ny input til spørsmålet. Jeg kom over et intervju hvor boka var tema. Den intervjuede var en beundrer av Rand og hadde hentet inspirasjon til eget liv fra hennes bøker. I intervjuet ble han imidlertid konfrontert med voldtekten.
Jeg spisset ører. Men før jeg kommer til hans svar, Fortsett å lese Hvorfor denne «voldtekten»?
Denne artikkelen skal dreie seg om sammenhengen mellom Ibsens diktning, hans eget ekteskap, Norges selvstendighet av 1905, krigen i Ukraina og krigen i Midtøsten. Fra hvilket ståsted kan det være et poeng å skrive om dette?
Mitt ståsted er at jeg er vokst opp i Norge og emigrerte til Tyskland i 2012. Den viktigste forskjellen mellom de to land er etter min oppfatning ikke de indre forhold, men de ytre. Mens utenrikspolitikk i Norge er et «særemne», er det i Tyskland fullt integrert med de indre forhold. Etter ti år med sistnevnte perspektiv, faller det naturlig for meg å uten videre trekke linjer mellom f.eks. den nasjonale kulturarven, en felles-vestlig samfunnskultur og krig og fred med andre land. Jeg ber om forståelse for mitt perspektiv og inviterer leseren til å la seg lokke inn.
Ibsens mest kjente skuespill internasjonalt er «Et dukkehjem». Dette er som kjent et realistisk samtidsdrama med en heltemodig kvinne i hovedrollen. Det skal være satt opp rundt trehundre ganger rundt i verden og regissørene tillater seg i blant å dramatisere dramaet ytterligere. Jeg har sett en tysk versjon hvor Nora like godt avslutter med å «henrette» sin moralsk svake ektemann, Helmer, med pistol etter at han har sviktet henne. Den første tyske bokutgaven, derimot, avvek fra Ibsens manus i motsatt retning i det Nora ble hos sin ektemann. (Den tyske forleggeren ville den gang ikke utsette sitt konservative, tyske publikum for en skilsmisse.)
Den norske utgaven kom i 1879. At Nora avslutter med å «gå», skal for øvrig være et av fru Ibsens bidrag til verket. Hun skal ha sagt til herr dikteren at hvis han ikke sørget for at Nora går, ville hun, fru Ibsen, gå – fra sin mann. I hvilken grad dette var en spøk, vites ikke. Men for vårt formål holder det at fru Ibsen sannsynligvis hadde innflytelse på verket. Innenfor samtidens problemstillinger, men i moderne språkbruk, kan man si at hun drev verket i feministisk retning. Dette var altså ett av Suzannah Ibsens bidrag til verket. Det andre bidraget, som gjelder gjennomgående i Ibsens arbeid, er at han manglet selvdisiplin, og at kona trådte inn og holdt orden. «Ingen portvin før du har skrevet tre sider til». Vel, jeg vet ikke om akkurat dette var metoden hun brukte, men så vidt jeg forstår, er litteratene enige om dikteren ikke hadde fått til mye hvis ikke kona hadde passet på.
Til Ibsens fordel skal det sies at han æret sin kone, både før og etter at de ble gift. Han skal ha sagt at «får jeg henne, kan jeg bli noe stort». Han forble også trofast mot sin aldrende ektefelle da han var blitt noe stort og andre kvinner svermet om ham.
Vi kan så langt konstatere at Ibsen ikke hadde utviklet den så viktige, maskuline egenskapen selvdisiplin (i alle fall ikke tidlig). Videre var han innholdsmessig under kvinnelig innflytelse i feministisk retning.
La oss nå kort se på Ibsens vel mest kjente drama i Norge, Peer Gynt. Fortsett å lese Var Henrik Ibsen en MANN?
Det gjelder å være nær. Dette lærer vi i den belgiske filmen «Close» fra 2022. Filmen handler om to 13-årige gutter.
Det motsatte av nærhet er imidlertid også viktig. Det kalles avstand, og man kan snakke om «skiller» og «grenser». Å vokse opp er å lære seg å navigere mellom nærhet og avstand. Men dette lærer vi ikke i filmen.
Siden nærhet er feminint og avstand er maskulint, er det å lære avstand, skiller og grenser primært for gutter. Men det kommer etter nærhet i tid, siden vi alle starter som hjelpeløse, nyfødte. Å nå fram til det primære er således en lengere vei for gutter/menn enn for jenter/kvinner. Fortsett å lese Close – NÆR, altså
Korona pandemien 2020-22 vil etter min mening gå inn i historien som den største sosiale og kulturelle krisen i Vesten etter andre verdenskrig. Den største til nå – det kan ikke utelukkes at enda mer dramatiske ting kan være skjedd når historien en gang skal skrives.
For de av leserne på Maskulinistisk Arkiv som gjerne leser engelsk, tilbys en artikkel som tar for seg krisen slik den ser ut nå, i desember 2022. Artikkelen er en jakt på forklaringer på en etter min mening feilslått offentlig politikk. Etter 5 sider kommer jeg fram til spørsmålet om menn og kjønn. Mangel på mot og mangel på maskulinintet er mitt forslag til forklaring på hvorfor krisen oppsto.
EXPLAINING WESTERN COVID POLICY
(Du ledes til et annet nettsted.)
Og det samme kan sies om Donald Trump. Da Trump ble valgt i 2016, kunne man se underholdende fotomontasjer av de to verdenslederne – f. eks. de to ridende sammen på en bjørn med Putin i front. Riktignok tilhører ingen av de to herrer mine personlige favoritter, og denne artikkelen skal bare i begrenset grad dreie seg om disse som personer og menn. Men artikkelen skal dreie seg om RESPEKT – noe jeg mener er et maskulint fenomen (som ikke utelukker at også kvinner kan ha dette).
Spørsmålet om respekt skal jeg knytte opp mot den krisen som for tiden utspiller seg i Europa. Jeg mener en viktig årsak til krigen i Ukraina ligger i Vestens manglende evne (og vilje) til å respektere. Fortsett å lese Putin er en mann
Michel Houellebecq er ute med ny roman, Anéantir, som i disse dager foreligger på norsk med tittelen Tilintetgjøre – til strålende anmeldelser. Jeg har benyttet anledning til et gjensyn med forrige bok fra franskmannen som mer enn de fleste forfattere er med å forme debatten om menneskets tilstand i vår samtid.
Og mange av de samtalene handler om mannen, som politisk og sosialt subjekt. La oss se på rammene for Houellebecqs roman Serotonin: En mann av fransk herkomst med opphold i samme land begynner i en alder av knappe 50 år å ta beroligende midler. Han har ingen barn og ser ingen framtid. Han har to store kjærligheter bak seg og begge har han forspilt.
Så nedslående er åpningen på Serotonin. Sier dette noe om menn i dag? Fortsett å lese Jobb og kjærlighet
Klask! Triumferende slengte han skrotten på bordet.
Det lå mye bak. Han hadde vært ute i lang tid, dag og natt. Jakten gikk over berg og bakke, over myrlendt terreng og i relativt rask maraton over tørre sletter. Men han hadde funnet det han søkte. Han hadde gått inn i nærkamp med monsteret, tilføyd stikk etter stikk slik at anatomien endelig kunne fastslås og de svake punktene hugges til mot. Etter dette var det «bare» å slepe byttet hjem mens han beskyttet fangsten mot sjakaler og villhunder (som i den gamle mannen og havet, vet du).
Endelig hjemme! Men så hørte han et hyl: HVAAA – er det meningen at vi skal spise dette?!
I den maskulinistiske hule er det ledig jobb som kokk.