Barn og foreldreskap

Menns forhold til barn er i forandring. Barn har naturligvis alltid vært viktig for menn, men det er nytt at menn tar mer direkteansvar for barn. Det skjer fordi menn ønsker det, fordi kvinner ønsker det og fordi et økende antall samlivsbrudd gjør det nødvendig.

Far-og-tenaarings--soennI en familie er en manns  forhold til barn og hans forhold til barnets/barnas mor sammenvevd. Men en mann må uansett samlivssituasjon ivareta forholdet til barn og samtidig ivareta/håndtere relasjonen til en kvinne – barnets/barnas mor. De fleste menn med barn lever i samliv med barnets/barnas mor, men mange er også de som har barn utenfor samliv.

Ansvaret for barn fungerer best som fellesansvar mellom foreldrene. Det dreier seg om samarbeid, men også om å tåle og håndtere motsetninger. Spenninger oppstår når menn gjør seg gjeldene i forhold til barn på nye måter. Menn tar i dag større direkteomsorg – ikke bare indirekte omsorg gjennom forsørgelse og ved å støtte moren. Fedrene har mer kontakt med barnet, også individuelt, dvs uten moren, mens hun er på jobb, eller pleier eget sosialt liv og forhold til samfunn, f eks organisasjonsliv og møter. En naturlig konsekvens av dette er økt innflytelse og myndighet for mennene i barnas liv, og krav om dette.

Er barn et kvinnedominert område? Når ble det eventuelt slik? Uansett svar på disse spørsmålene, må vi regne med at menn i økende grad avviser en tanke om at deres stilling i egne barns liv skal være underordnet kvinnens stilling og/eller betinget av hennes velvilje. Menn må ses som foreldre i sin egen rett. Samtidig fungerer altså foreldreansvar best som fellesansvar, men da må foreldres relative stilling være avklart. Her spiller samfunnet en sentral rolle. Dersom samfunnet krever likeverd, må foreldrene innrette seg etter dette. Dersom samfunnet holder avstand og lar foreldrene selv ordne sin situasjon, kan disse bli enige om den løsning de ønsker. Dersom samfunnet vakler eller viser tvetydige holdninger, må en regne med at foreldrepar vil vakle. Dersom samfunnet snart holder avstand, snart intervenerer, snart hardnakket hevder at her rår likestilling og samtidig avviser likeverd som umulig i den enkelte sak – hva blir konsekvensene? Etter vår mening har en da neppe noen gunstig situasjon, verken for barn eller voksne.

Det må være på tide å få avklart hva dagens gjennomgående likestillingspolitikk skal bety i forhold til foreldre, og hva samfunnets rolle i forhold til familien skal være, også ved samslivsbrudd.

Med referense til 1900-tallet skriver historikeren Sølvi Sogner, spesialist på familiehistorie: «Staten har trådt inn som barnefar i vårt århundre, stadig mer» (P2-akademiet, bind 14, side 15, vår kursivering). At staten trer inn som med-forsørger er så sin sak. Om staten også tar rollen som «overfar», og intervenerer til fortrengsel for mannlige foreldre, bør staten få motstand.

boy-in-mans-armsDet snakkes mye om omsorg når det er snakk om barn. Omsorg er en side ved forholdet mellom en far (mor) og hans barn, men langt fra den eneste siden.

Omsorg kan vi si dreier seg om å gi hjelp, støtte og trøst. Omsorg for egne barn dreier seg først og fremst om å bruke og utvikle det naturens talent alle har. Andre oppgaver er grensesetting, å være rollemodell i alle slags sammenhenger, og regulere/veilede i forhold til samfunn og omgivelser.  Å overdrive betydningen av omsorg er å overdrive det feminine i foreldreoppgaven.

Anbefalte artikler:

Alle artikler i kategorien barn og foreldreskap

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.