Jeg mener det er en misforståelse å tro at du må støtte Trump i den amerikanske valgkampen fordi du selv er mann. Man kan sympatisere med den sympati Trump får, uten å sympatisere med Trump.
En seier for Clinton vil riktig nok være en seier for de feminister som for 40-50 år siden startet den da nye kvinnebevegelsen. Disse kvinnene, på alder med Clinton selv, er hennes aktivister på grunnplanet. Denne bevegelsen er opphavet til dagens uutholdelige statsfeminisme. Det er all grunn til å grue seg til feiringen av Clintons sannsynlige seier.
En annen gruppe, eller skal vi si skare, som støtter Clinton, er de mange som står bak dagens politiske korrekthet. Clinton er en trofast forsvarer av den omfangsrike intellektuelle middelklassen som lever av at vi alle skal ha det bra. Det skal forskes, utredes, planlegges og gjennomføres på alle livets områder, gjerne i statlig regi. Om det dreier seg om barn, familie, utdanning eller arbeid – den politiske korrektheten har svar på alt. Den har også svar på tidens mest brennende spørsmål, nemlig om nasjonalstatene skal bestå, eller forsvinne i et juridisk system av samarbeidende stater uten felles kultur. Innenfor det sistnevnte skal hvert individ finne sin egen vei. I denne fortvilte situasjon vil det enkelte individ trenge mer forskning, utredning, planlegging og offentlig innsats for å føle et minimum av trygghet.
Mot dette monsteret av kultur- og frihetsberøvende politisk korrekthet, hvori opptatt feminismen, er det sannelig bra at noen gjør motstand. Synd er det bare at motstanden er så svak at det partiet som i verdens mektigste land burde kunne utgjøre et alternativ, det republikanske partiet, lar seg innta av en enkelt person. Trump vil bli president fordi han gjerne vil bli president! En mer innholdsløs motivasjon finnes ikke. Trump som USAs president i fire år ville ikke minst utgjøre en sikkerhetsrisiko for verden. I beste fall nøytraliseres han av embetsverket og det øvrige politiske system, i verste fall sender han på en dårlig dag verden «til helvete».
Når Clinton og korrektheten sannsynligvis vinner, vil disse dog måtte oppleve en hake ved seieren. De befolkningsgrupper som etter deres forståelse burde vært korrekthetens mest takknemlig tilsluttede, nettopp disse, har støttet Trump! Over alt i fattigkvarterene i USA ser du Trumps valgplakater bak de grå vinduene. Dette kunne være verd en nærmere analyse, men her skal jeg nøye meg med å fastslå at i den grad Clinton står for solidaritet og utjevning gjennom offentlig innsats og en alminnelig solidaritetstanke, har de som skulle kunne tjene på dette, avvist Clinton.
Når Trump er slått, og formodentlig innser at heller ikke han kan reise en privat hær for å rette opp nederlaget, må vi bare fortsette jakten på det sant mannlige. Kjønnsdimensjonen er etter min oppfatning sterkt til stede i mange politiske sammenhenger, om enn ofte på en mindre synlig måte. Da «sosialdemokraten» Barack Obama slo motstanderen Mitt Romney i 2012, bemerket den tyske avisen «Die Zeit» hvordan en viss type politiske seiere tenderer til å bli ledsaget av hån fra vinnernes side. Når sosialdemokratiet og feminismen står sammen, synes de uslåelige.
Da Angela Merkel stod mot utfordreren Peer Steinbrück i Tyskland i 2013 fantes også en kjønnsdimensjon. Merkel var kansler og «landsmoder», mens Steinbrück kritiserte hennes politikk for å mangle visjoner. Steinbrück hadde også en annen stil. Han tillot seg, riktig nok bare som en bisak i et intervju, å bemerke at han syntes kanslerlønnen var for liten (som en filialsjef i en bank). En leder i et demokratisk land skal imidlertid være «alltid ydmyk». For bruddet på dette prinsippet fikk Steinbrück mye kritikk. Senere ble han spurt av en kvinnelig moderator hvorfor han ville seg selv så vondt som å si slike ting. Da brast Steinbrück i tårer. Denne feminine reaksjon gav ham et øyeblikk litt vind i seilene. Mitt forslag til sannferdig svar: Jeg er mann, jeg er maskulin, og jeg kan ikke annet.
Valget endte med seier for Merkel og hennes parti. Steinbrück trakk seg fra toppolitikken, og hans parti inngikk under en annen leder regjeringssamarbeid med Merkel & Co. Steinbrücks etterfølgere fikk en koalisjonsavtale som må betegnes som gunstig. Blant annet ble flaggsaken, lovfestet minstelønn, akseptert av regjeringspartneren, og er nå gjennomført. Dog viser det seg at Merkel og hennes parti i opinionen får æren for også dette. Steinbrück har i ettertid sagt at hans kanslerkandidatur var en feil – partiet gjorde en feilvurdering da de satset på ham i denne rollen. Med en befolkning som var 85 % fornøyd var det å utfordre landsmoderen – med en maskulin kandidat? – et håpløst prosjekt.
Hvor kan man da se muligheter? I det tidligere Øst-Tyskland finnes demonstranter som regelrett ber Putin om hjelp. De skriver «Putin, redd oss!» på sine plakater. Det dreier seg overveiende om menn. Tyrkias statssjef, Erdogan, gjorde seg bemerket med en spesiell form for maskulinitet for noen år siden. I landet inntraff en gruveulykke med dødsofre. Erdogan tillot seg å si at livet kan være tøft og innebære risiko. Men å si dette var ifølge europeiske medier helt feil. Noe sånt som «Alt skal gjøres for å hindre gjentakelse», ville vært passende. Et risikofritt liv skal være innen rekkevidde, i alle fall som illusjon.
For tiden har vi altså valget mellom absolutt politisk korrekte ledere som Clinton og Merkel på den ene siden, og autoritære typer som Putin, Erdogan og Trump på den annen. Jeg vet ikke hva som er verst, å bli undertrykket av den politiske korrektheten og dens hær av forskere, byråkrater og mediefolk, eller av folk som bruker fengsel eller billigste sort retorikk for å sette politiske motstandere ut av spill. Trøsten får være at jo verre ledere folk er villige til å støtte mot korrektheten, jo dypere stikker deres reaksjon mot sistnevnte.
Uttrykket «no trump» kan gi assosiasjoner til kortspillet bridge, hvor uttrykket betyr spill uten trumf. Da har ingen farge den spesielle status at den kan stikke over høyere kort av en annen farge. Ønskelig er et samfunn med sant mangfold og sant samhold. Sant samhold har en stor frivillig komponent. Sant mangfold betyr at vesensforskjellige liv kan leves innenfor ett og samme samfunn uten at samfunnet faller fra hverandre i subkulturer. Det bør for eksempel være mulig å leve som mann, og leve som kvinne, uten at de to lever i hver sin verden. En statsmakt som er i stand til, og som ser seg berettiget til, å «trumfe» alt annet, gir verken sant samhold eller sant mangfold, bare seg selv som alle tings overgripende sentrum.
Les også: Statskritisk utgangspunkt
Interessant innlegg. Kan være grunn til å legge til at Clinton er ikke bare den intellektuelle middelklassens talerør men også de største og mest internasjonaliserte finans- og industrikapitalisters favoritt. Disse profitterer aller mest på globaliseringen, mens akademikere og medier bidrar med å gi dem god samvittighet, de produserer den ideologi som gjør dem moralsk opphøyet, i tillegg til å lukrere materielt. En moderne hellig allianse som har fått et nytt skudd for baugen gjennom Trumps triumf over Clinton! Det åpner et mulighetsrom for en annen politikk og en annen tenkning om moral, menneskets natur, forholdet mellom kjønnene, islam og innvandring osv.