Sosialdemokrati eller maskulinisme?

Det kommer snart en konferanse hvor menn og menns forhold er tema. Organisasjonen «MannsForum» arrangerer en nordisk konferanse i Oslo 18. – 19. november. Etter avtale skal undertegnede, som representant for miljøet rundt Maskulinist.no, holde et innlegg i konferansens lukkede del (lørdag fra kl 12.45).

Sesjonen er imidlertid ikke mer lukket enn at vi vil røpe vårt planlagte bidrag her. Vi har uformet fire maskulinistiske paroler i anledning møtet med det vi ut fra vårt inntrykk av arrangør og arrangement antar er et «sosialdemokratisk» forum.

Sosialdemokrati eller maskulinisme, det er kanskje et større skille her enn mellom sosialdemokrati og feminisme. Her kunne det vært på sin plass med en utdyping av hva vi mener med sosialdemokrati. Av kapasitetsgrunner må dette imidlertid utstå til en senere anledning. Vi byr da på fire «maskulinistiske paroler», som forsøksvis uttrykker det vi står for i kontrast til det vi oppfatter som «sosialdemokrati».

1 Sinne er sunt – bruk ditt sinne!

Parolen bygger for det første på den oppfatning at det ikke er noen «feilkonstruksjon» ved mennesket at vi er i stand til å bli sinte. Det gjelder også, eller ikke minst, for menn. Det inngår i den alminnelige nedvurdering av menn og det maskuline når det i Norge synes nærmest forbudt for menn å åpent vise sinne. Reform har kurs for sinnemestring. Uten at jeg kjenner disse i detalj, har jeg inntrykk av at disse kursene fungerer mer som «lynavledere» enn som støtte.

Sinne er etter min oppfatning noe som naturlig inntreffer når du selv eller noe du bryr deg om blir angrepet eller truet. Sinnet retter seg da mot angriperen eller trusselen. Når det er uklart hva angriperen eller trusselen er, vet du ikke helt hva sinnet skal rettes mot. Men man bør som utgangspunkt anta at man ikke blir sint uten grunn.

I den grad menn faktisk blir utsatt for undertrykking eller krefter som skader eller truer deres livsutfoldelse, vil man føle sinne, og konkret i de situasjoner der du mer eller mindre plutselig står overfor en skade eller trussel. Å forstå og kartlegge menns faktiske forhold, og eventuelt krefter vi er utsatt for og som bør bekjempes, er selvsagt en viktig del av oppgaven. Denne kartleggingen er vel en fellesoppgave for maskulinister og andre.

Imidlertid er det ikke nok å kartlegge. Tvert i mot, når en har kartlagt et spørsmål tusen ganger, vil det virke nærmest mot sin hensikt å kartlegge enda en gang. Da må man skride til handling. Det er her sinnet er spesielt nyttig. Det gir kraft til handling. Det er mer enn bare en språklig sammenheng mellom emosjon og «motion» = bevegelse.

2 Ingen ydmyke petisjoner til staten!

Staten har voldsmonopol, men ikke monopol på sinne eller handling. Likevel er det en tendens i Norge til at ethvert problem automatisk forelegges staten til behandling. Et av poengene ved virksomheten til Maskulinist.no har vært å «redusere» staten til noe mindre enn samfunnet, og i blant helt ned til en «aktør» i samfunnet, og samtidig gjøre menn større – til noe i nærheten av en aktør. Om man ikke kan nå dit at alle menn samlet utgjør en aktør, bør en i det minste kunne nå dithen at menn ses som en gruppe i samfunnet med legitime interesser og mulighet for å agere.

Det finnes et unntak fra «regelen» om at sinne er forbudt, nemlig når dine veldefinerte rettigheter er krenket. Men i kamp FOR nye rettigheter, eller MOT andres etablerte rettigheter, eller for en sak som ikke nødvendigvis skal føre til nye rettigheter – det kan f eks gjelde menns stilling i arbeidslivet – foretrekkes at folk bringer ydmyke petisjoner til torgs. Og når noe bringes til torgs i Norge, betyr det at et statlig organ skal se på det.

Det er her vi maskulinister ikke bare kjemper for menns stilling, men også for å kunne kjempe med noe annet enn ydmyke petisjoner. Det gjelder både på kort og lang sikt. På kort sikt er det et spørsmål om en f eks i forbindelse med barnefordeling (retten til å beholde egne barn) bør gjøre noe mer enn å gjenta de «ydmyke petisjoner» som har vært framført i årtier. På lang sikt gjelder det å hindre at samfunnet fylles opp av institusjoner som legger alle konflikter «i rør». Med lov skal landet bygges, sa Magnus Lagabøter. Men hans lov var bare på 200 sider.

3 Feminismen er verken feilslått eller fiende, bare den naturlige motpart

At feminister og maskulinister kan møtes i frihet utenfor statens finmaskede «rørsystem», og i det hele tatt uten at staten er til stede, og slett ikke skal sitte øverst ved bordet, er en drøm vi har på Maskulinist.no. Vi grep i sin tid til navnet «maskulinist» uten å tenke så mye på feminismen, vi grep navnet fordi navnet syntes «ledig» i Norge, og fordi vil ville bygge et «rom» for menn hvor menn kunne tenke og diskutere. Uten kvinner. Det er naivt å tro at ti menn og en kvinne er omtrent det samme som elleve menn.

Feminismen har forandret seg, og den kan forandre seg igjen. Den startet som en intellektuell bevegelse, og vokste så til «kvinnebevegelse». Etter hvert er den institusjonalisert til dagens «statsfeminisme». Noe nølende, men som en tendens, kan man ane et fjerde stadium, nemlig det man kan kalle «feminisme for kvinner OG menn» eller «den kjønnsutslettende feminismen». Der det før var et interessant landskap av kvinner og menn som definerer hverandre gjensidig, vil feminismen i fjerde stadium lage et landskap flatt som en pannekake hvor det eneste som er tillatt er individuelle variasjoner. Det er som å jevne ut forskjellen på hav og land og så si at hver fisk og hvert landdyr må finne sin egen vei.

Denne forskrudde, «overopphetede» varianten av feminismens må være dens siste stadium, hvis ikke noe snart skjer. For feminismen er da i ferd med å bli så selvsikker at den tror seg å være selveste Godheten. Dette er en feil som mange makthavere har begått gjennom historien, og heldigvis har det alltid gått «til helvete» til slutt. Bedre for alle måtte det da være at feminismen endelig får litt motstand. Plassen er ledig for maskulinismen. For å kunne innta en bra plass ved feminismens side, må menn jekke ut den som kvinner i dag setter sin lit til. Navnet begynner på «s».

4 Ingen mannskamp uten alfa-hannene!

Dette er det vanskeligste punktet, men ikke til å komme utenom. Menn er mer forskjellige enn kvinner, og har et større problem med intern organisering enn kvinner. I et samfunn hvor 10 % av mennene har en ok stilling, vil 40 % av mennene gladelig konkurrere om disse 10 %. Dermed har du bare de 60 % mindre konkurrerende mennene igjen. Og det er for lite.

Følgende forhold kan tenkes å bryte denne «deadlock»:

  • At alfa-hannene får det verre. Det eklatante eksempel er Strandmann-saken, som endte med tap i det feminiserte og feministiske Høyesterett.
  • At Europa sakker akterut fordi Kina og til dels USA lar menn i større grad komme til utfoldelse.
  • At alfahannene ikke lenger orker å slikke feminismen oppetter ryggen, noe som er en forutsetning for at du skal kunne utfolde deg som alfa-hann i Norge.
  • At menn som ikke satser på å være alfa-hanner, begynner å snakke om disse tingene. De finner seg ikke lenger i at enhver manns inntekt og økonomi ses skjevt på fordi én mann – Røkke – er så rik. De begynner å kritisere alfa-hannene for manglende solidaritet når det gjelder retten til å beholde egne barn.

FØDERALISERING av samfunnet kan være den ultimate trussel fra menns side. Føderalisering er en kjent type løsning på interne forskjeller og motsetninger i et samfunn, men hittil bare med en geografisk basis. USA og Tyskland er forbundsstater med et visst selvstyre for medlemmene av forbundet. Føderalisering er et perspektiv på krisen i Ukraina. Føderalisering basert på noe annet en geografisk inndeling vil imidlertid være noe nytt. Føderalisering er «siste utvei» for et mindretall – man svekker flertallets makt ved å løse opp på den enheten som makten utøves gjennom. Menn er som kjent i mindretall i Norge og den vestlige verden. Verre er det at menn ikke bare er i mindretall, men også risikerer å få et 2/3 flertall mot seg. Hvis 90 % av kvinnene og 45 % av mennene slutter seg til «Den kjønnsutslettende feminismen» har de 2/3 flertall. Et 2/3 flertall føler i dag at de «eier» samfunnet og har rett til å forandre det. Må da det resterende flertallet av menn bare finne seg i det?

Ikke nødvendigvis. Tanken om en føderalisering kan virke kynisk, men kynismen er i dag å finne på den motsatte siden – hos tilhengerne av «Den kjønnsutslettende feminismen». Det viser seg konkret i barnefordeling, hvor menn ikke forventes å godta den rett staten har tiltatt seg til å marginalisere menn i deres egne barns liv. De regner bare med at menn må GI SEG for statens makt. Slik maktutøvelse er i dag en sjeldenhet. Selv ved idømmelse av fengselsstraff ligger det en tanke om at den dømte skal kunne forstå at den straff han (!) får er rettferdig, og at han skal kunne forsones med samfunnet. Ikke så i barnefordeling. Om denne formen for kynisk maktutøvelse bare er konkret synlig på dette ene området, mener jeg man kan ane den også på det mer generelle plan. Et demokratisk flertall på 2/3 har ingen skrupler. Menn, inklusive alfahanner over alt i samfunnet, utnyttes. Man kan diskutere om lønnsforskjeller er for store, eller kanskje for små, men det er kanskje uansett ikke på det økonomiske området at utnyttelse av alfa-hanner er mest interessant. Man kan heller snakke om anseelse, og om frihet. Som sagt mener jeg at alfa-hannene i Norge må framstå som ydmyke og beskjedne for ellers å kunne utfolde sitt talent og sin styrke. Dette er en belastning. Og det er heller ikke nødvendigvis bra for menneskeheten og for samfunnet i det store og hele. Det sistnevnte gjør mindretallet av ikke-feminiserte menn, som dog kan være flertallet av menn, og deres kamp for rimelige vilkår til noe større enn kamp for egne interesser.

 

Du finner programmet for konferansen som PDF her. Du kan melde deg på ved henvendelse til nestleder Guttorm Grundt, gutgr@online.no eller 47 920 59 776. Du kan besøke MannsForums nettsted her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *