Han er en hann, alfahannen, ingen tvil om det. Han er altså mann. Det er der hans selvtillit ligger, og muligens en sårbarhet. I en kultur hvor styrke blir beundret har alltid beundringen vært ledsaget av en liten tvil, særlig om styrken er iøynefallende: Er det i bunn og grunn usikkerhet – på nettopp egen styrke – som driver ham?
Belastning eller håp?
I en kjønnspolitisk sammenheng er alfahannen en belastning for mannen, og representerer samtidig et håp. Får vi alfahannene over på menns side i den kjønnspolitiske kampen, er mye vunnet. Men i den grad menns kjønnspolitiske bestrebelser er rettet inn på å vise at mannen lider og står svakt, er alfahannen en belastning. “Røkke tjener for mye til at menn skal tas hensyn til.”
Hvordan kan vi vinne alfahannene for den maskulinistiske ide? For det første må det gjeldende kjønnsregime være et ubehag også for alfahannene. Alfahannene har riktignok lykkes, endog oppnådd suksess, når det gjelder de to tingene som skiller alfahanner fra alminnelige menn: han skårer høyt på økonomisk evne og/eller makt. Det sistnevnte kan for øvrig gjelde ideologiske eller kulturelle forhold, slik at for eksempel mye leste forfattere, framtredende journalister og beundrede kunstner også faller inn i alfahannenes rekker. Alfahannen har altså lykkes til tross for de mange forhold som legger forholdene til rette for kvinner i Norge i dag. Ubehaget består imidlertid i å måtte gjøre gode miner til slett spill. Du kan vinne fram, men må til enhver tid holde inne med dine tanker om det gjeldende kjønnsregimet. Gleden ved å bli befridd fra dette, eller endog jubel, er hva som kunne friste alfahannene til å kaste masken og slutte seg til den maskulinistiske ide. I tillegg til å være en glede ville en slik befrielse antakelig kunne bringe en enhver indre usikkerhet til opphør.
Er du en potensiell alfahann?
Om de virkelige alfahannene utgjør en liten del av den mannlige befolkningen, la oss si 2-5 prosent, er det flere som framstår som alfa og ledende blant andre menn i et mindre miljø. La oss si én av ti. Enda flere er det som kunne tenke seg å bli alfa. I et samfunn som gir rom for at ti prosent av mennene kan leve godt og med god anseelse vil tre ganger så mange være villige til å satse på sin egen individuelle konkurranseevne som veien til å oppnå dette. Dermed er vi oppe i 30 prosent. Menn er ikke vanskelig å spille ut mot hverandre – de er «splittet» allerede fra naturens side gjennom sin naturlige lyst og vilje til konkurranse.
Det betyr imidlertid ikke at alle de 30 % kan føle seg trygge på at de vil få stille til start. 70 % prosent av mennene har en annen strategi, og kan la seg friste til å sabotere konkurransen. Sammen med det store flertall av kvinner kan de forsøke å endre spillereglene i samfunnet i retning «idealtid».
Forfatteren Roy Jacobsen har beskrevet omleggingen fra konkurranse til “idealtid” metaforisk i romanen «Seierherrene» (1991). Under et kappløp arrangert på en sommerleir for fagforeninger på 1950-tallet opplever historiens hovedperson et forvarsel om den kommende forandringen. Leseren gleder seg først over at bokas helt har vunnet kappløpet. Men så viser det seg at den som kom først til mål, slett ikke har vunnet. Vant gjorde den som kom nærmest gjennomsnittet.
Middelmådighetskongen
I kjølvannet av den forandringen Jacobsen skriver om, kan vi se en ny type “alfahanner” dukke opp. Vi kunne kalle dem middelmådighetskonger. Middelmådighetskongen er han (eller hun) som gjør alt passe. Passe bra, passe demokratisk, passe sosialt, passe rettferdig, og passe snilt og hjelpsomt. Framfor alt gjør han alt politisk korrekt. Han er ikke stressende for noen – og det er ingen jubel. Opplever han da bare stille lykke? Eller dreier det seg kort og godt om stillhet der det før vekslet mellom jubel og fortvilelse?
AB
Vi vil sette ekstra pris på en tilbakemelding på denne artikkelen. Bruk kommentarfeltet eller skriv til: redaksjon AT maskulinist.no. Vi behandler henvendelser på e-post konfidensielt hvis du ønsker det.