Psykolanalytisk kommentar til James Bond filmen Skyfall, med paralleller til Anders Behring Breivik, og med parallell også til ledende kvinner i Norge
Den siste James Bond-filmen byr på mer enn de sedvanlige heseblesende stunt-fylte actionscenene og et anstrengt plot sentrert rundt en gigantoman forbryterskikkelse, som er like endimensjonalt psykologisk uinteressant som hovedpersonen. I «Skyfall» spiller storpolitikken mer en bakgrunnsrolle, og de sentrale temaene er – hold dere fast – av psykologisk karakter. Enda mer overraskende er det at dette presenteres på en måte som tenderer til å være engasjerende.
Fra et norsk ståsted er det nærliggende å assosiere filmens veksling mellom spektakulær vold og ødeleggelse på det ytre plan og den underliggende psykoanalytiske tematikk på den andre siden til det dramaet som vi her i landet har stått overfor knyttet til 22. juli, uten at filmen har noen referanse som kan gi grunnlag for å mistenke at regissøren har hatt en slik analogi i tankene.
James Bond er den britiske statsmaktens til det selvutslettende lojale tjener, og som sådan langt fra noen Breivik. Men selv om man opptrer på vegne av en stat og en nasjon som er verdig til å forsvares, så reiser jo spørsmålet seg om hva som kan få en mann til å velge en slik løpebane, med ekstrem ensomhet, ekstrem voldelighet og ekstrem risiko som sentrale elementer i stillingsbeskrivelsen. Muligheten for en serie amorøse 
opplevelser med veldreide representanter for det motsatte kjønn teller naturligvis som et ikke uvesentlig frynsegode i jobben, men når disse regelmessig forsvinner ut av scenen, og gjerne på en definitiv måte, før det er gjennomført flere seksualakter enn det kan telles på en hånd, kan dette neppe heller regnes som rimelig kompensasjon for et yrke som i betydelig grad avviker fra normen om «fullt forsvarlig arbeidsmiljø.»
Så om man skal ta Bond på et minimum av alvor, er det behov for å vite noe om hvem han er og hva som har formet ham som menneske. I denne filmen får vi et glimt inn i dette, ved at vi blir innviet i at begge hans foreldre døde da han var liten, og vi får vite at nettopp foreldreløse er de beste rekruttene til denne spesielle type stillinger innenfor offentlig sektor.
I etterretningsorganisasjonen MI6 gjelder det andre regler for personalforvaltning enn f eks i Direktoratet for måleteknikk. Allerede i åpningssekvensen ser det ut som herr Bond forsvinner over i det hinsidige, og dette ikke bare som en kjedelig konsekvens av den risiko jobben med nødvendighet innebærer, men som et direkte resultat av ordren til hans sjef, eksekvert gjennom en søt og sympatisk farget kvinne med gode, men dessverre ikke helt gode nok, skarpskytteregenskaper. Å bli utsatt for et slikt kvalifisert brudd på arbeidsmiljøloven kan fort medføre ambivalens hos den mest dedikerte medarbeider. Allerede her kommer den første introduksjon til et hovedtema i filmen, foreløpig bare antydet som det motsetningsfylte forholdet mellom de mannlige utøvere i felten og deres eldre kvinnelige sjef, som kun går under navnet M og spilles av Judi Drench (hvis store rolle i mine øyne er den vellystige psykopaten i «Notes on a scandal», en rollefigur med slektskap til MI6-sjefen, men uten dennes forsonende aspekter).
Nåvel, Rocambole var naturligvis ikke død, og Bond dukker nokså raskt opp på scenen igjen og melder seg til tjeneste, etter at sjefen har rukket å skrive hans nekrolog.
Grunnen til at Bond velger å gjøre et come-back, etter at han har fått en gyllen mulighet til å forlate det hele, er at han føler the call of duty når hovedkvarteret til den organisasjon han arbeider for, MI6, blir sprengt i luften. I tillegg blir en rekke av hans kolleger i hemmelig tjeneste «blåst» – med forutsigelige konsekvenser for tidligpensjonering på utrivelige betingelser. Dette krever Bonds innsats – selv om han etter sin nær-døden opplevelse og med sine grånende skjeggstubber egentlig ikke lenger er helt opp til de unektelig relativt krevende standarder som gjelder på det aktuelle regulativnivå.
Jakten på gjerningsmannen bringer ham i kontakt med filmens egentlige hovedperson, skurken gestaltet av Javier Bardem, et meget passende valg til rollen (her ligner han som man forstår mer på den seriemyrdende hovedpersonen i «No country for old men» enn storsjekkeren i Woody Allens «Vicky Christina Barcelona»). Etter hvert som vi blir bedre kjent med denne som forventet ikke udelt sympatiske karakter, forstår vi at hans problem, for å si det slik, på en måte er Bonds blandete følelser for sin sjef «writ large». Han er en tidligere stjerneagent som trodde seg å være sjefens favoritt, men som likevel blir ofret som en bonde på sjakkbrettet og henvist til en grusom behandling av fienden, fordi sjefen kaldblodig beslutter at hans liv skal byttes mot andre agenter. Uten at vi presenteres for de biografiske detaljer hva gjelder Bardems skikkelse forstår vi (allerede før sluttscenen gjør det til overmål klart) at fru M har vært en slags morsfigur for ham, og at følelsen av svik – og det medfølgende hat – derfor blir så sterk. Først har han ofret alt for å få anerkjennelse fra morsfiguren, og så blir han likevel ofret av henne. Det er ikke bare fysisk agerende agenter som kan være brutale. Og – som Bond – noen annen familie har han ganske sikkert ikke. Hevnen – eller reaksjonen – blir spektakulær og grusom, dog ikke uten at en ambivalens i forholdet til morsskikkelsen gir seg utslag i tårer. Samtidig fremvises hans formidable tekniske og taktiske ferdigheter, slik at ugjerningene blir stående som som et monument over ham selv og et statement om hva samfunnet ga avkall på ved ikke å gi ham den anerkjennelse han hadde fortjent. Som en Behring Breivik, men uten dennes grandiose vrangforestilling om et sivilisasjonsfrelsende prosjekt.
I denne filmen er de vakre damenes plass mindre enn vanlig i Bond-filmer, omenn – for all del – ikke fraværende. Den kvinnelige hovedperson er så definitivt likevel M, og – som man forstår – ikke i egenskap av kjønnsobjekt. Og det er, som man forstår, tydelig at det ikke er noen tilfeldig konsekvens av likestillingen at toppsjefen i etterretningsorganisasjonen i denne filmen er kvinne (for øvrig i likhet med hennes politiske foresatte, statsråden som griller henne nådeløst under en høring). Og hun fungerer faktisk som et morssubstitutt for de enslige sjeler i Hennes Majestets tjeneste. Man kan saktens tenke på en Gerd Liv Valla og til en Gro Harlem Brundtland, der førstnevnte nok mest forbindes med de kyniske dimensjoner ved M mens Gro, «landsmoderen», lettere kan forbindes med de moderlige aspekter.
Filmens klimaks utspiller seg på Bonds foreldres gods i Skottland, et viktig element som lar oss forstå eller i hvert fall ane mer om hvilke psykiske faktorer som har formet mennesket Bond uten at det – Gud forby – blir noe i nærheten av sentimentaliserende.
Filmen gir ellers god underholdning på det forventede plan, med noen vellykkete nyutviklinger som en langhåret nerd (med kviser iflg Bond) som Qs arvtager og en byråkratisk sjef som viser seg å inneha operative kapabiliteter på høyt nivå. Sluttscenene byr på vakre bilder av død og brann mot bakgrunn av natthimmelen over det skotske myrlandet. De filmatiske effekter blir ikke overdosert og harmonerer med filmens helhet.
Terningkast 5
