Kulturminister Hadia Tajik har fått kritikk fra journalist og forfatter Jon Hustad. Sistnevnte påstår at kulturministeren svarer bare skoleflinkt på spørsmålet om hva norsk kultur er. For min del mener jeg at Tajik er blant vår tids seierherrer, eller skal vi si -damer. Hun er blant dem som synes å ha fått et samfunn på sine premisser, og kan nyte resultatet. Jeg sikter her til begrepet seierherre slik det framstår i Roy Jacobsens kritikerroste roman fra 1990 med tittelen “Seierherrene”. Bokas høydepunkt er et kappløp mellom ungdommer som finner sted på et feriested med tilknytning til arbeiderbevegelsen en gang på 1960-tallet. Historiens helt, en gutt på 12-13 år, kommer først i mål. Han er lykkelig, men så dukker det opp en ny regel som han ikke visste om: det gjelder ikke lenger å komme først i mål, men å oppnå idealtid.
En variant av idealtid er at det gjelder å komme nærmest mulig gjennomsnittet. Jeg mener Tajik er ganske nær gjennomsnittet når hun svarer på spørsmålet om hva som er kulturen i Norge ved å si at kulturen er i endring. Hun er videre på gjennomsnittelig universitetsnivå når hun skiller mellom det antropologiske begrepet samfunnkultur og kultur slik det framstår gjennom kunst og kulturinstitusjoner. Hun påstår at Hustad gjør en “tankefeil” når han ikke retter seg etter dette skillet (Aftenposten 2/1), og mener hun må slippe å svare for samfunnskulturen. Det kan imidlertid påvises ikke bare et skille, men også en sammenheng mellom samfunnskultur og kultur definert som kunstuttrykk mv. Så sant kunsten lever, tar den nettopp opp aktuelle spørsmål i samfunnet og dermed samfunnskulturen. Boka Seierherrene er et eksempel på dette, sågar et interessant eksempel, vil jeg hevde. Tittelen, og det nevnte kappløpet, dreier seg selvfølgelig ikke primært om idrett, men om sosialdemokratiet i Norge.
Om det norske samfunnet har utviklet seg til et kappløp om å komme nærmest midten, er dette et problem som både kunstnere og kulturinstitusjoner, herunder kulturministeriet, etter min oppfatning med fordel kunne forholde seg aktivt til, også etter at Jacobsens roman er skrevet. Det viktigste i en kultur er ikke f eks matvaner, men det som finnes i dybden. Av våre verdier og forestillinger er noen bare halvt forstått og knapt bevisste. Man må kanskje være over gjennomsnittet i innsikt eller innlevelse for å kunne bidra med noe i forhold til disse. Et samfunn som konsentrerer seg om midten, er imidlertid ikke redd for å miste verken det som er over gjennomsnittet eller det som måtte finnes dybden. Innvandrere til et slikt samfunn kan trygt gå gjennom tollen på grønt, uansett hva de har i bagasjen.
Kultur henger videre sammen med kjønn. Få ting er viktigere i en kultur enn hva den gjør med kjønn, og få ting er viktigere for hva kjønn blir til, enn hva kulturen gjør med dette. Hvis 90 % av kvinnene i Norge og en tredel av mennene går på idealtid, utgjør de til sammen et flertall på to tredeler (det er flere kvinner enn menn). Disse føler kanskje de har rett til å bestemme spillereglene. De kan også finne en slags støtte i grunnloven som sier at den kan forandres med to tredels flertall. Men samme sted står det at man ikke kan endre konstitusjonens ånd. Hva mente mennene på Eidsvoll med det? Spørsmålet kan også stilles slik: Finnes det, også for et to tredels flertall, noen høyere autoritet som et slikt flertall må forholde seg til?
Les også: Middelklassens menn
