Kommentar til filmen ”Beasts of the Southern Wild”
Fantomsvin med horn lurer i fjæra, eller de stormer gjennom menneskenes bebyggelse. Kvinner mikser urter og omfavner barna kjærlig, selv om det sistnevnte kanskje er på grensen til pedofili, og stedet hvor det foregår er på grensen til horehus. Det som kan se ut som antydningens kunst, veksler her med de mest grovbanale framstillinger. Men å antyde er ikke nødvendigvis genialt. Det kan i stedet dreie seg om pirring uten annet formål enn å pirre.
De grovbanale beskrivelsene er det mannen som blir gjenstand for. Før har vi hørt historier om menn som i sin hardhet og klønethet tross alt gir den oppvoksende slekt noe av sin styrke (se f eks Gutten med sykkelen). Dette skjer også her, men her skjer det ledsaget av så store doser alkohol, dumdristighet og ren og skjær dumhet at noen tross-alt-godt-for-noe-effekt blir lite troverdig. Filmens mannlige hovedrolle, far til hovedpersonen som er ei jente på seks år, er 80 prosent drittsekk og hvorfor skal vi tro på de øvrige 20? Mannen prøver f eks å skyte ned en storm med gevær.
Hvorfor skal vi tro på denne filmen i det hele tatt? Jeg har altså nettopp sett suksessfilmen ”Beasts of the Southern Wild”. Det var full sal på Ringen kino i Oslo en lørdag kl 14. Filmen kretser riktig nok rundt to viktige problemstillinger: 1) Forholdet kvinner – menn, altså temaet kjønn og 2) forholdet mellom det velordnede liv på den ene siden, og det frie liv nær villmarken på den andre. Det frie liv nær villmarken romantiseres ved at folkene der aldri sulter. Du stikker bare hånda i sjøen, og middagen er snart klar. På spisebordet øses ut lekre retter av blandede skalldyr, og det dukker opp kyllinger klare til å stekes. Film som medium sparer oss også for den stanken vi kan forestille oss i en slumliknende bebyggelse få dager etter en oversvømmelse.
Men tilbake til de to viktige problemstillingene: Når det gjelder forholdet mellom det velordnede liv og det frie, kan vi pirres av at det velordnede liv utfordres. Men ellers har filmen ikke mer å si om dette enn at forholdet ikke er greit.
Når det gjelder kvinner og menn, har filmen imidlertid en bestemt tendens. Det mannlige i filmen er 80 prosent latterlig, brutalt og ekkelt. For kvinner gjelder omtrent det motsatte. Her er altså filmen helt i tråd med den vanlige oppfatningen en kan få i f eks norsk offentlighet ved å følge medienes søkelys. En mer original svakhet er det imidlertid at filmen er fattig på relasjon mellom de to kjønn. Mennenes dårlige egenskaper og kvinnenes gode har ikke noe med hverandre å gjøre.
Man kan velvillig prøve å tolke filmen symbolsk. Den fysiske demningen, som vi stadig hører om, mellom det tørre og trygge på den ene siden og det fuktige og ville på den andre, kan ses som en sosial og kulturell skillelinje. I sluttscenen ser vi videre barn storme fram langs en pir hvor høyvannet vasker inn på den ene siden, mens det er lavtliggende vann på den andre siden. Er det i grenselandet at håpet ligger? Men slik jakt på tolkninger hjelper ikke. En film får ikke helhet og retning bare ved å sveipe innom samme symbolikk i flere varianter.
Er filmen likevel verd å se? Jeg er redd filmen, og dens faktiske popularitet, reflekterer noe viktig i dag. Filmen har en rekke elementer som hver for seg kunne vært interessante. Men den mangler helhet. I dag elsker vi å leke oss med livets elementer, men hvordan vil skal sette dem sammen, er et spørsmål som knapt interesserer.
