Fra frustrasjon til lettelse

Stortingsrepresentant Per Sandberg fortjener honnør når han som leder for Fremskrittspartiets programkomite går inn for likedeling mellom foreldre som hovedregel ved samlivsbrudd (NRK nett 14/1). Dagens regelverk betyr at bare én av foreldrene skal ha autoritet i barnas liv, med mindre foreldrene umiddelbart blir enige om noe annet. Det er kvinner, ikke barns beste, som i denne sammenheng står i veien for likestilling. Det nevnte privilegium, å ha autoritet i barnas liv, kan knyttes til det Barneloven kaller “å bo fast hos”. Å ha denne posisjonen tilfaller i dag ca 92 prosent av kvinnene og ca 18 prosent av mennene.  Deling finner altså sted bare i 10 prosent av tilfellene.

Opp mot dette bør det ikke stilles krav om at alle foreldre skal dele alt likt. Et krav bør det imidlertid være at likedeling er utgangspunktet. Dette vil innebære en forandring, og for å oppnå en slik forandring, må det ny erkjennelse til. For det første er ikke alle konflikter mellom foreldre private. Når f eks den enkelte mann kjemper for å beholde sine barn, og kvinnen motsetter seg dette, skyldes ikke det nødvendigvis utroskap, eller at den ene, eller begge, har valgt å orientere seg mot andre verdier enn det partneren står for, eller andre private forhold. Det kjempes om status, om penger og om barns hengivenhet. Det sistnevnte følger til en viss grad maktforholdene. Videre: Når en kvinne vil ha disse fordelene for seg selv, er dette en holdning hun inntar som kvinne, solidarisk med andre kvinner. Det dreier seg om et nedarvet gruppeprivilegium.

Det barn trenger er stabile og trygge omgivelser. Stabilt og trygt kan de ha det med kvinner i dominans – så lenge menn aksepterer dette. Hvis kvinnene i motsatt fall ikke viker, er det dette som er uheldig for barna. Barna kommer da i en kampsone, hvor menn kjemper for opp mot 50 prosent, og kvinner vil beholde sine fra 50 og oppover.

Hva skal vi kalle det hvis en situasjon er slik at motstanden bare øker når et menneske i en utilfredsstillende situasjon reiser seg? Det finnes et godt ord for dette: undertrykking.  En mann som kjemper, f eks i retten, respekteres i dag ikke. I stedet gis den kliniske diagnosen «konflikt». Som en konsekvens av denne forståelsen blir menn som kjemper faktisk tatt hardere.

Undertrykkingen virker dermed, men hvor lenge vil menn finne seg i dette? Når vil menn bryte denne mekanismen? Vi snakker om en dyp forandring. Vi snakker om en forandring hvor menn protesterer til tross for at de risikerer å umiddelbart få det verre. En slik forandring sitter rimeligvis langt inne. Den vil kanskje ikke inntreffe før de menn det gjelder, føler at de ikke lenger har noe vesentlig å tape.

Ny erkjennelse kan dreie seg om å oppdage faktiske forhold, men det kan også dreie seg om å oppdage at noe som hittil har vært mindre viktig for deg, likevel er viktig. Når det gjelder autoritet i egne barns liv, kan det kanskje være aktuelt for menn å oppdage, eller gjenoppdage, på begge måter. Autoritet finnes – og er viktig! Erkjennelse er videre grunnlag for handling. Men det motsatte gjelder også, handling er grunnlag for erkjennelse. Du ser ikke fullt ut hvor ille du hadde det, før du er på vei mot noe bedre.

Vi snakker altså om komplekse, politiske forandringer. Samtidig er grunnlaget enkelt: Den undertrykking av menn som åpenbart finner sted i forbindelse med barnefordeling, og som enhver mann med et minimum av følsomhet og stolthet vil reagere på, om han utsettes for det. Her gjelder det for menn å se det enkle. Forskjellen på frustrasjon og kampvilje er at med det sistnevnte vet du hva du holder på med. Du motsetter deg med god samvittighet den undertrykking du blir utsatt for. Du plasserer ansvaret for det ubehag kampen medfører for deg, og om nødvendig for dine barn, der det hører hjemme – hos undertrykkerne. Midt i kampen finner du også lettelse.

Les også: Menn i Norge sover

3 kommentarer til «Fra frustrasjon til lettelse»

  1. Ja dette var treffende ord. Men når det heter at «Det barn trenger er stabilitet og trygghet», kan det minne litt for mye om de frasene som i dag brukes for å legitimere undertrykkingen. Barn trenger flere ting, derunder er stabilitet i relasjonen med begge sine foreldre etter skilsmisse blant de viktigste. Dette underbygges gjennom ny forskning omtalt på familiestiftelsen.no med link til oppslag i «På høyden», som utgis av Universitetet i Bergen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.