En norsk barnefordelings-tragedie

22. juli var en tragedie, men hvordan skal vi forstå den? I norsk offentlighet, og ikke minst i rettssaken mot Breivik, har det utspilt seg en kamp om hvilket aspekt som skal tildeles størst forklaringskraft når det gjelder de grufulle hendelsene 22. juli i fjor: De individualpsykologiske faktorene eller ”det brune grums på nettet”.

Flere forklaringsnivåer

Selv har jeg argumentert for at terroraksjonen i hvert fall må søkes forstått på fire forskjellige nivåer, der jeg mener det individualpsykologiske nivå er klart det viktigste. Så kommer det ideologiske motiv, næret av til dels ytterliggående nettmiljøer. Men disse miljøene er ikke – drister jeg meg til å anføre – oppstått løsrevet fra en samfunnsmessig sammenheng. Derfor må man – for det tredje – også reise spørsmålet om eksistensen av disse miljøer har bakgrunn i hvordan mediene og andre dominerende meningsbærere i lang tid har underkommunisert, for ikke å si undertrykt, den uro stadig flere mennesker føler over den massive innvandringen fra fremmede kulturer. Og for det fjerde – uavhengig av hvilke holdninger avisredaktører og Blindern-professorer arbeider for å tilføre befolkningen – fremstår det som et nærliggende spørsmål om ikke innvandringen og det multikulturelle samfunn i seg selv medfører problemer, konflikter og belastninger som kan ha et eksplosivt potensiale. Som vi vet har de to siste perspektivene ligget utenfor horisonten til de store tenkerne som har fylt de dominerende norske mediene med sine betraktninger etter 22. juli.

Den seirende forståelsen…

Politisk har det foregått en enorm offensiv fra de krefter som har sett seg tjent med å gjøre Breivik til en rasjonell politisk aktør, en direkte forlengelse av organisert skepsis til innvandring og islam. Uttrykket «han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk» (fra Øyvind Strømmens bok, Det mørke nettet) har gått sin seiersgang. Dette til tross for at man ikke har kunnet påvise en eneste organisasjon, et eneste miljø – ja ikke en gang én person – som har bidratt til hans horrible aksjon.

I rettslig sammenheng har kampen mellom de to dominerende perspektivene hatt form av en kamp om hvorvidt Breivik skulle kjennes utilregnelig. Den første sakkyndige rapporten vurderte ham som som paranoid schizofren med grandiose vrangforestillinger. Alternativet er å se ham som mentalt og juridisk ansvarlig for sine handlinger og dermed som en politisk aktør som trakk en høyreekstrem ideologi til sin konsekvens. Den siste forståelsen vant som kjent fram i retten, og denne preger tingrettens dom. For øvrig en dom som media unisont roser som «modig», en karakteristikk som tydeligvis fortjenes ved å opptre i overensstemmelse med et massivt mediepress. I ettertid tror jeg denne dommen snarere vil bedømmes som et eksempel på hvordan domstolene lot seg påvirke av ytre press.

Nå har selvsagt mange – og jeg er blant dem – ment at Breivik burde holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger, uten derfor å slutte seg til det ideologiske fabrikat av en teori om ”ulven som kom fra en flokk.” Men et slik standpunkt forutsetter nok at man ikke stiller seg på den plattform som var regnet som gjeldende norsk rett, nemlig at dersom det er rimelig tvil om det forelå sinnssykdom på gjerningstidspunktet, så skal konklusjonen bli utilregnelighet.

…utfordres

Aage Storm Borchgrevink har nå kommet med en bok som gir et kvalifisert bidrag til å utfordre den seirende forståelsen. Dette har han gjort – og det tjener til hans ære som sannhetssøkende skribent – til tross for at han har gått til skrivearbeidet med et alment politisk ståsted som ikke står mainstream fjernt. Boka gjennomsyres av en nesegrus beundring, grensende til det latterlig naive, for sosialdemokratiet og dets frontfigurer.

På side 351 skriver han:

«Gjennom arbeidet med denne boken har jeg beveget meg fra å se 22. juli som et utslag av en større «reaksjon på globalisering og modernitet», og langt i retning mot å se terrorhandlingene som utslag av omsorgssvikt i familien, overføring av dårlige tilknytningsmønstre over generasjoner og påfølgende psykisk lidelse på individplan. Jeg tror ikke lenger at radikaliseringen av Breivik, hatet hans, i første rekke skyldes massesuggesjon og ideologisk drivhuseffekt i det kontrajihadistiske nettmiljøet. »

Hans nye erkjennelse underbygges først og fremst gjennom beskrivelse og analyse av Anders tidligste leveår. Denne, i all sin psykologiske grufullhet velskrevne analysen, fortjener å gjengis i en viss bredde. I det følgende holder jeg meg mye til forfatterens egne formuleringer, som jeg ikke ser grunn til å fjerne meg fra.

Jeg understreker samtidig at forfatterens analyse av Breiviks oppvekst ikke er begrenset til den tidlige barndom. Boka inneholder mye interessant om hans ungdomstid og om det norske samfunnet han vokser opp i. Sitatet over viser likevel at for forfatteren er svært mye av nøkkelen til at Anders Behring Breivik ble en person i stand til å utføre så monstrøse handlinger å finne i barneårene, og dette er denne artikkels fokus.

Oppveksten hos moren

Anders ble født i Oslo i februar 1979. Faren, Jens Breivik, var siviløkonomutdannet UD-diplomat av nordnorsk bakgrunn, og moren, Wenche, var hjelpepleier fra Kragerø. Ekteskapet mellom dem var «stormfullt og kortvarig». De skilte seg da Anders var halvannet år gammel. Moren så faren som et monster., en «djevel» og han så på henne som «gal», ifølge det forfatteren refererer til som kilder med nær kjennskap til familien. Faren ble boende i London, mor flyttet til Frogner i Oslo med guttebarnet, og faren hadde den påfølgende tid liten kontakt med ham. Da Anders var 2 år gammel, tok moren kontakt med sosialkontoret og ba om hjelp. Anders var slikt et krevende barn, og hun trengte avlastningshjem. Avlastningsfamilien reagerte på mors væremåte, mye i tråd med fars oppfatninger. Men det var Wenche som valgte å takke nei til videre kommunal hjelp, og beslutter seg for å ta hånd om gutten alene, hvilket hun gjør på en måte som hører hjemme i en skrekkfilm om destruktiv barneoppdragelse.

Anders 4 år

«Wenche var tilsynelatende ganske ustabil. Hun kunne være rasende på gutten i det ene øyeblikket, for straks etter å overøse ham med kjærtegn. Dobbeltkommunikasjon, mente Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) senere: Hun skjøv gutten vekk, og trakk ham til seg på en måte gjorde ham ekstremt forvirret….Hun behandlet ham på en måte som om han var en forlengelse av den forhatte Jens Breivik….Hun ble provosert av smilet hans, som hun oppfattet som upassende, nedlatende og hånlig.»

”Upassende, nedlatende og hånlig.” Dette var slik moren beskrev sin tre år gamle sønn.

Hun tok etter hvert igjen kontakt med hjelpeapparatet (selvsagt ikke med barnets far), og ble i begynnelsen av 1983 henvist til SSBU. Her oppholdt mor og barn seg i fire uker, mens de ble observert av et fagteam på åtte personer, og Anders ble testet i en rekke sammenhenger. Han viste en adferd som ble karakterisert som «avvikende». Han virket ute av stand til å leke. I rapporten SSBU utarbeidet heter det at han «mangler nesten fullstendig spontanitet og elementer av lyst og glede.»

Ifølge psykologisk tilknytningsteori er forholdet til omsorgspersoner avgjørende i perioden fra barnet er omtrent et halvt til tre år gammelt. Når et barn som er engstelig blir trøstet av en hovedomsorgsperson, skaper det trygghet. Men hvis det som er barnets omsorgsperson i stedet reagerer med avvisning, ignorering eller straff, skapes det utrygghet. Når barnet i den kritiske fasen gjennomgående ikke opplever adekvate reaksjoner på sine behov, øker sannsynligheten dramatisk for at det vil få en alvorlig psykiatrisk diagnose senere i livet.

Moren fremstår gjennom SSBU-rapporten som en som ikke evner å se seg selv i situasjonen, men legger all skyld på andre. Hun klarte ikke å sette forutsigbare rammer og grenser for den lille gutten. Det var enten-eller, svart eller hvitt.

Borchgrevink oppsummerer med at Anders ble utsatt for emosjonell mishandling i de mest avgjørende barneårene og derved påført en reaktiv tilknytningsforstyrrelse. «For et barn kan ustabil og uforutsigbar oppførsel hos den nærmeste omsorgspersonen være like følelsesmessig ødeleggende som å leve med en aggressiv og voldelig forelder.»

Ikke overraskende at SSBU anbefalte omsorgsovertakelse direkte. De så ikke noen rimelig mulighet for at den omsorgssvikten de hadde avdekket var av forbigående karakter eller kunne bøtes på ved hjelpetiltak.

Det er interessant at det framkommer allerede av SSBU-rapporten at mor også hadde en psykologisk vanskelig oppvekst og at det forelå psykisk lidelse hos hennes egen mor. Kombinasjonen av uheldige genetiske disposisjoner og et dysfunksjonelt oppvekstmiljø er uhyre farlig.

Far kommer på banen

I denne situasjonen kommer far, støttet av sin nye samboer, på banen. Rustet med SSBU-rapporten som et – skulle man tro – avgjørende argument går han til sak ved Oslo byrett og krever daglig omsorg for gutten. Men på tross av SSBUs entydige anbefaling om at Anders`omsorgssituasjon måtte endres, dømte retten i mors favør i en foreløpig avgjørelse. Forfatteren ser ikke ut til å ha hatt innsyn i kjennelsen. Dette er en klar svakhet ved det dokumentariske grunnlaget for boka, og det bør være en viktig oppgave å få kjennelsen, og mest mulig annen dokumentasjon fra rettssaken, kjent for offentligheten. Like viktig som det var å få lekket den første psykiatrirapporten fra straffesaken. VG har nylig kunnet fortelle at Jens Breivik selv har levert inn et manus til en bok som Gyldendal har refusert. Det er å håpe at boka gis ut av noen andre.

Rettssal 2 (Bilde fra NRK Super)

Dommeren forblir typisk nok navnløs, han beskrives bare som en eldre mann. Som om ikke dommere – av alle – må stå personlig ansvarlig for sine dommer og kritiseres i full offentlighet for sine feil. Det framkommer at dommeren oppnevnte to sakkyndige for å utrede saken dersom den skulle gå videre til hovedforhandling. Saksøker ble pålagt å forskuttere utgiftene til denne utredningen, mens Anders skulle fortsette å bo hos moren. Etter en slik realitetsorientering om fedres stilling ved norske domstoler ga Jens opp og trakk søksmålet.

Dette var forståelig, men like fullt noe man i ettertid må kritisere ham for. Borchgrevink sier ikke dette; dette er min mening. Faren burde kjempet hardere og lengre. I en situasjon hvor det offentlige barnebyråkratiet stadig fremmer bebreidelser mot fedre fordi de krever omsorg og samvær gjennom domstolene, er det desto viktigere å fastholde at noen saker er slik at det er spesielt viktig å kjempe.

Vi vet ikke mye om hvilke omsorgsbetingelser Jens og samboeren Tove kunne gitt Anders. Borchgrevink lar det skinne gjennom at han er noe skeptisk til faren, illustrert gjennom en episode der han insisterer på å klippe gresset under guttens kortvarige besøk, til tross for at gutten reagerer allergisk på dette. Men Tove fremstår entydig som en positiv ressurs. Uansett kan man vanskelig tenke seg at de ikke ville vært et bedre alternativ enn moren.

Kunne det skjedd i dag?

Viktig er også spørsmålet om det Breivik opplevde i retten kunne skjedd i dag. Selv om klimaet rundt barnefordeling er noe bedre for fedre i dag, tror jeg svaret er ja. For uansett hvor håpløs en mor er, vil hun som regel kjempe det hun kan (og gjerne bistått av en advokat som ikke skyr så mange midler) for at ikke far skal få omsorgen for barnet. Og i den kampen vil hun nesten alltid klare å få noen med seg – ofte andre kvinner; det være seg venninner, familie eller representanter for det offentlige byråkrati. Det legges ofte stor intensitet for dagen i slike vitneprov – det er ikke grenser for hvor mye mor elsker barnet sitt og hvor forferdelig galt det vil gå om hun mister omsorgen. Wenche Breivik klarte å få en barnehageansatt med på sin side. Og det skal ikke mye til for at slike vitner får gehør hos dommeren. Et typisk morsargument, som jeg føler meg trygg på ble brukt også av Wenche Breivik og lagt vekt på av dommeren, er at det var hun som hadde hatt mest kontakt med barnet, at det var hun som representerte det trygge (status quo som det heter), og at overføring av omsorgen til far vil være et brudd for barnet og medføre risiko. Ja, dette er faktisk gangbare argumenter selv der status quo er påvist å innebære en uholdbar omsorgssituasjon (som i tilfellet Breivik faktisk innholder en rekke brudd i seg selv, det var jo nettopp det som var kjernen i omsorgssvikten). Og disse argumentene virker, også der mors aktive samværssabotasje er årsaken til at far har hatt lite kontakt med barnet.

Samfunnet kan altså kritiseres for å ha tatt en, forsiktig uttrykt, uheldig avgjørelse i barnefordelingssaken omkring Anders Breivik. Men da det var avklart at far ikke kom til å tre inn som omsorgsalternativ, kunne man kanskje ventet at barnevernet ville rykket inn med det samme. Barnevernet iverksatte imidlertid bare en overfladisk undersøkelse, og fant ikke noe alvorlig. Forfatteren antyder at de lot seg dupere av fasaden. En romslig leilighet på beste vestkant, med et ideelt utemiljø for barn. Og der SSBU hadde sett lille Anders smil som  ”påtatt avvergende”, var det for barnevernet ”lunt” og gjorde at man ”umiddelbart liker han.” Det ble innført et tilsyn, men også dette tiltaket ble avblåst etter ganske kort tid, tilsynelatende først og fremst fordi mor ikke ønsket det.

Fortielse

I medienes omtale av boka har man grepet fatt i det offentliges svikt – i form av at barnevernet trakk seg unna. Kritikken er berettiget. Men hvorfor påpeker man ikke at det først og fremst er rettsapparatet som sviktet, først også i tid, ved å fradømme Anders en oppvekst hos sin far og stemor, og dermed dømme ham til fortsatt ”omsorg” av den syke moren? Et eksempel er A-Magasinets store oppslag om Borchgrevinks bok (nr 40, 5.oktober 2012), forfattet av Henrik Vogt og Charlotte Lunde. Skribentene har ifølge bladet både lege- og journalistbakgrunn. De skriver mye interessant om Anders som et ”orkidébarn”, som ut fra sine genetiske forutsetninger hadde muligheten til å prestere usedvanlig godt gitt et nærende oppvekstmiljø, men som var svært sårbar for en dysfunksjonell omsorgssituasjon. Men de underslår helt at det i første rekke forelå en barnefordelingstvist, og presenterer barnevernet og fosterhjem som eneste alternativ til mors omsorg. Som om faren aldri var noe alternativ. En slik gjengivelse av bokens fremstilling av fakta er så mangelfull at den grenser til løgn.

Ikke i noen av de anmeldelser jeg har kunnet finne av boka er barnefordelingssaken omtalt, til tross for at det er flere som påpeker farens fravær som en del av det psykologiske oppvekstmiljøet som kunne danne forutsetningene for Breiviks skjevutvikling. Ønsker ikke mediene at vi skal trekke noen lærdom av denne saken som kan innebære kritisk søkelys på norsk barnefordelingspraksis og på mors altfor sterke stilling i tvist med far? Det synes ikke slik. Man må spørre seg hvorfor. Det er nærliggende å tenke at en slik vinkling ville passe dårlig med det hegemoniske feministiske verdensbildet. Det ville videre innebære en kritikk av et system som beskytter kvinners interesser og kvinners makt på bekostning av både far og barn. A-Magasinet skriver at forfatteren ”ikke ønsker å henge ut moren, men spør hvorfor hun ikke fikk hjelp.” Det er en formulering som står for A-magasinets regning, men er ikke helt uten dekning i boka. Men ville man brukt en slik formulering hvis en voldelig far med rettsapparatets hjelp hadde hindret en mor i å ta omsorg for barnet? Når skal man åpne øynene for, og ta konsekvensene av, det som Borchgrevink påpeker, og som Breiviks tilfelle tragisk eksemplifiserer, at emosjonell mishandling av et barn kan være like skadelig i sine konsekvenser som fysisk mishandling.

Styre befolkningens liv?

Det er, i det rådende klima, politisk langt mer beleilig å kritisere vårt barnevern enn vår barnefordeling. For i forlengelsen av den type kritikk følger at det bør bli lettere for det offentlige å ta over omsorgen fra foreldre. Det er en vinkling som bygger opp under den sosialdemokratiske/sosialistiske oppfatningen om at mer offentlig styring av befolkningens liv er garantien for stadig økende lykke og velferd. Mens det problemet som Breiviks tilfelle på en så ekstrem måte illustrerer, tvert i mot er at statlige myndigheter hindrer kompetente biologiske foreldre i å ta seg av egne barn.

Artikkelen bygger på boka:

En norsk tragedie – Anders Behring Breivik og veiene til Utøya av Aage Storm Borchgrevink, Gyldendal, 2012, 368 s.

Forfatter og redaksjon står ansvarlig for artikkelens innhold og publisering.

 Les også: Kunne vi vært spart for 22, juli?

9 kommentarer til «En norsk barnefordelings-tragedie»

  1. Det har vært sagt om ABB at «han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk», slik det også siteres i artikkelen ovenfor. Man kan da spørre: Fra hvilken flokk?

    Man sikter jo da gjerne til et spesielt innvandringskritisk, eller innvandringsfiendtlig, miljø som skal finnes på nettet. Men den større flokken Anders Behring Breivik kom fra, er det norske samfunn. Denne «flokken» består ikke bare av et antall mennesker, men har også en struktur, en struktur som ikke minst utgjøres av det statlige system av politiske vedtak, lover og rettsvesen. Jeg mener Behring Breivik er et ektefødt barn av det norske samfunn. Som vi kan se av artikkelen ovenfor, er det ingen tilfeldighet, men en konsekvens av et system som gjelder også i dag, at terroristen fikk den oppveksten han fikk. Og om ikke oppveksten fritar Breivik personlig for hans ugjerninger, noe det selvfølgelig ikke gjør, synes det klart at oppveksten hos den spesielle moren, og utestengningen av faren – med omsorgssvikt som følge, var nødvendige forutsetninger for at gutten ble som han ble.

    Det kan utdypes ytterligere hvordan det norske samfunnet kan ses som årsak til Breiviks utvikling til terrorist. Jeg mener det er en sammenheng mellom den godhet som gjerne antas å kjennetegne det norske samfunn og den ondskap som systemet i dette tilfellet fikk som konsekvens. Det er nettopp troen på å representere godheten som gjør mennesker i stand til å lage lover og ta avgjørelser av det urimelige slaget som er beskrevet ovenfor, og som fikk de verste konsekvenser for Breiviks oppvekt med senere følger. Makt kan korrumpere, og det kan også troen på egen moralsk overlegenhet. Når begge disse samles i samme struktur, har vi en farlig kombinasjon. Mener jeg da at det norske samfunnet rett og slett fikk som fortjent? Ingen fortjener vel katastrofer som 22. juli, verken som samfunn eller når det gjelder de individer det gikk ut over. Men også passivitet medfører ansvar. Noen burde sett at de lover og rettsavgjørelser som formet Breiviks oppvekst var urimelige, og det samme gjelder i dag.

    Eller for å si det på en annen måte: Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Den kan også ramme deg en dag.

  2. Til tross for at massemorderens mor innrømte at hun ikke strakk til i den daglige omsorgen, og på grunnlag av dette søkte hjelp av det offentlige til avlastning, så var fars hjelp en uaktuell løsning. Hvorfor det?

    Ble Anders Behring Breiviks far diskriminert og skjøvet ut av den daglige omsorgen for barnet sitt?

    Les mere: http://skilt.net/node/22

    1. Det er bra at flere har sett vårt poeng. Og jeg er enig med Egil Andersen i at lovverket og dets praktisering er kritikkverdig. Men vi vil – i motsetning til hvordan han ordlegger seg om dette på sitt nettsted – fremheve at faren burde ha kjempet hardere. En uholdbar diskriminering må man slåss mot, både på rettslige og politiske arenaer. Her hadde far en sjanse. Ofte opplever man at en far som med svært god grunn prøver å få omsorgen for sitt barn, blir ‘bortdømt’ av overfladiske sakkyndige. Da følger domstolene disse. Men her hadde far tung sakkyndig støtte for sitt krav, gjennom SSBUs vurdering av mor. Det var da ‘pinglete’ ikke å ta sjansen på at sakkyndige oppnevnt av retten med barnefordelingsspørsmålet for øye kunne konkludere i favør av far. I dag er det flere fedre som tar en kamp og ikke gir seg om de møter motbør. Respekt for slike. Men forskjellen mellom uholdbart kverulanteri og ansvarlig maskulin fasthet må ikke tapes av syne.

  3. Denne artikkelen har noen premiss. F.eks:

    1. Troen på at barndommen skaper den voksne – nærmest miljødeterminisme.
    2. Troen på at psykologiske utredninger sier noe viktig.

    Begge disse kulturelt betingede idéene er i hovedsak knust av forskning, statistikk og empiri.

    Psykologenes
    1. rapporter sier stort sett null og niks om et barns framtid.
    2. behandling kan ikke dokumenteres å virke generelt. Tvert imot.
    3. diagnosering har en latterlig lav treff.
    4. diagnoser er kulturavhengig og treffer dårlig i en større antropologisk eller historisk sammenhang. Ja, faktisk er de ikke spesielt brukbare i vår kultur heller. Ofte kan de være direkte destruktive og gi svært ensidige bilder av mennesker.

    Dermed er troen på dette vås noe man ødelegger sin klare tenkning med. Slike livsløgner gir følelsen av rett og riktig når folk står på avstand, mangler innsikt i motargument, eller har en god porsjon autoritetstro. For den som rammes direkte av psykobablet er saken ofte noe annet.

    Skal vi tro på at miljøet til Breivik gjorde han til det han ble, så er det mange terrorhandlinger i Norge. For mengder av barn vokser opp tilsvarende. Men nå sier det faktisk ikke bang her og bom der til stadighet grunnet spinngalne norske terrorister.

    Det som «verre» er for miljødeterminismen er at moderne tvilling-forskning viser at 80% av lykke har sammenhang med biologisk arv – gener. Troen på miljøet har altså fått en knekk for de som følger med på slikt.

    1. Arild Holta skyter høyt over mål i sin kommentar. Jeg kan selvsagt ikke tas til inntekt for ‘miljødeterminisme’. Ei heller for klokkertro på psykologers evne til diagnostisering eller til å komme med forutsigelser.

      Til det første: Uansett genenes fundamentale betydning for et menneskes grunnleggende personlighetstrekk, er det ingen genforskere som vil bestride at miljøbetingelser, derunder emosjonell omsorg i de første leveår, har stor betydning og at om de er destruktive nok, kan de medføre ubotelig skade. Sjekk f eks Hjernevask program 2 (finnes på YouTube) om Foreldreeffekten. Et menneske, spesielt hjernen, blir til gjennom en lang og komplisert prosess som ikke er determinert ved befruktningen men er avhengg av en serie miljømessige forutsetninger både før og i årevis etter fødselen. Vi snakker ikke her om marginale forskjeller i antall timer brukt på høytlesning på sengekanten, noe som ikke har noen betydning, men – etter alt å dømme- om en oppvekst preget av svikt på et helt fundamentalt plan. I likhet med Borchgrevink fremhever jeg for øvrig nettopp sammenhengen mellom biologisk arv og dårlige omsorgsrammer for å forstå tilfellet Breivik.

      Jeg må videre ha mislykkes alvorlig i å kommunisere mitt budskap hvis det med rimelighet kan oppfattes slik at jeg postulerer en automatisk sammenheng mellom en alvorlig personlighetsmessig skjevutvikling og terrorhandlinger type Utøya. Det handler ikke om det, men om å identifisere noen nødvendige individualpsykologiske forutsetninger for å begå slike monstrøse handlinger.

      Jeg spør meg ellers om Holta mener det finnes genetiske forklaringer på at noen blir terrorister.

      Eller for den saks skyld på hans egen bombastiske og pompøse skrivestil.

      Til det andre: Det er god grunn til å være kritisk til psykologprofesjonen og psykologien som fag. Men å fraskrive den enhver relevans er åpenbart urimelig. Å prøve å skille mellom skitt og kanel er her som ellers en nyttig øvelse, og hvis Holta kunne vise til klare svakheter i metode, empirisk tilfang og vurderinger i den aktuelle SSBUrapport, hadde dette vært interessant å høre om. I motsetning til de tiradene han lirer av seg.

      1. Selvsagt finnes det det genetiske årsaker til at noen blir terrorister. Psykopatforskning som viser at psykopater allerede som små barn var avvikende, forskning på «bråkegener», osv finnes da.

        Selvsagt finnes det genetiske årsaker til at jeg er noe som assosieres med bombastisk. Jeg kan peke på trekk som jeg har hatt siden jeg lærte å snakke. For visse adferder som virker i den retning kan jeg vise til slektninger. Oldefar, onkler, osv.

  4. Svært interessant analyse av tilfellet Anders Behring Breivik, med linjer til norsk barnefordelingspraksis og barnevern. Man må heldigvis ikke kjøpe innledningen (med populistisk innvandringskritikk) for å si seg enig med forfatteren i dette.

    1. Torbjørn Eng lar oss forstå at han ikke er enig med meg vedrørende innvandringspolitikk, hvilket jeg visste fra før, og velger å kalle de betraktningene jeg fremlegger for ‘populistisk’. Intet av dette er i seg selv noe argument og gir dermed vanskelig grunnlag for noe motargument.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *