I dag, den 19. november, er den internasjonale mannsdagen. Det overrasker kanskje at en slik dag finnes. Og hvis det først skulle være, var det ikke en dag i oktober? For fem-seks år siden gikk faktisk 2-300 menn i tog i Oslos gater på den 7. oktober, og undertegnede var en av disse. I noen år ble det arrangert demonstrasjonstog på denne særnorske mannsdagen. Første gangen jeg deltok var det med en viss optimisme. Daværende (statlig) likestillingsdirektør, Litt-Long Woon (kvinne), talte til deltakerne foran Stortinget. Talen åpnet slik: Mine herrer …(kort pause) og damer, …. Siste gang toget ble arrangert var det imidlertid ingen prominent taler, antallet deltakere hadde krympet, og det var neppe mange av disse som følte seg komfortable som deltakere. Hvorfor?
Demonstrasjonstog og ”dager” er noe man bruker for å markere spesielle grupper og saker som initiativtakerne mener fortjener oppmerksomhet. Jeg mener det er behov for oppmerksomhet om menns forhold. Så langt kunne altså en mannsdag være en god ide. Men hvem er det man ber om oppmerksomhet fra? Først og fremst fra det større samfunn, ikke minst fra myndigheter og fra det politiske system. Vi er en gruppe her, og vi vil at … man stiller krav overfor samfunnet. Det som halter i dette bildet er imidlertid at menn i demonstrasjonstog krever økt oppmerksomhet fra noe som også overveiende kan sies å besittes av menn. Hvis demonstrasjonstoget f eks avsluttes foran Stortinget, vil flertallet av representantene innenfor stortingsbygningens murer også være menn. Menn demonstrerer altså for økt oppmerksomhet fra menn? Om dette spørsmålet kan synes litt finurlig, mener jeg likevel at det reflektere et reelt problem knyttet til det å kjempe for framskritt for menn. Kanskje dreier de viktigste kjønnsrelaterte spørsmålet for menn seg om forhold mellom menn? Mens kvinner har kjempet mot menn, og for å få myndighetenes støtte, og har lykkes med i alle fall det sistnevnte, er kanskje menns viktigste utfordring kjønns-intern.
Hva kjennetegner så forhold mellom menn i dag? For å vende tilbake til Stortinget, så vil min påstand være den at menn utgjør flertallet på Stortinget under den forutsetning at de ikke bruker sitt flertall til å fremme menns interesser, snarere tvert i mot. For å komme inn på Stortinget må du, kanskje i alle partier, slutte deg til det syn at kvinner fortsatt skal hjelpes og støttes. På liknende måte er jeg redd det stiller seg på mange andre topper og høydedrag i samfunnet. Hvis man da har den oppfatning at kvinner ikke lenger bør hjelpes og støttes av samfunn og offentlige instanser (og tilsvarende når det gjelder samfunnskulturen) må man kanskje i første rekke henvende seg til andre menn, og gjøre det tydelig at det er menn man henvender seg til. I stedet for å henvende seg til det diffuse ”samfunnet” eller ”Stortinget”, kan man forsøke å opprette kontakt mellom på den ene siden: menn som forvalter statsmakt samt menn som via økonomiske ressurser eller på annen måte individuelt har stor innflytelse, og på den andre siden menn som representerer menns liv og erfaringer i sin alminnelighet.
Det gjelder i så fall å unngå en umiddelbar inndeling, for ikke å si splitting, i vinnere og tapere, for menn er forbausende lette å sette opp mot hverandre. F eks bør ikke menn som sitter på Stortinget allernådigst ta i mot en petisjon fra menn som dessverre er blitt tapere i dagens samfunn. En inndeling med motsatte fortegn er også mulig, og bør også unngås, altså at menn på Stortinget anses som en slags moralske tapere (moralsk svake) fordi de uheldigvis har sluttet seg til kvinners i dag forfeilede sak, og dessuten, som en slags bivirkning, kan sies å ha personlig fordel av dette.
En intra-manns-konferanse kunne være et godt tiltak på en kommende mannsdag. Kvinner som måtte være interesserte i temaet, vil nok ved en slik anledning måtte henvises til galleriet. Det kan virke brutalt å holde kvinner utenfor. Men jeg mener begge kjønn har behov for kjønnsintern diskusjon. For menn vil det å tillate seg denne typen diskusjon være et nytt og radikalt skritt på likestillingens vei, en vei som er full av overraskelser. Før har faktisk samfunnet vært menns arena for kjønnsintern diskusjon. Den foreslåtte nyorienteringen for menn vil bety en ny offensiv, men også ny ydmykhet: Vi erkjenner at samfunnet ikke lenger er vårt.
Én kommentar til «Mannsdag?»