«Så du den plakaten?» Jeg spurte passasjeren ved min side, en kvinne. – «Nei.» Bilen hadde nettopp passert en plakat plassert midt i veirabatten. – «Det var et bilde av Kamala Harris og teksten var: Go for female power!»
«Det syns jeg var utrolig dumt», kommenterte min ledsager. Jeg var på en måte enig, men bare på en måte. Jeg mente at dette var interessant. Det var første gang jeg så presidentvalget i USA «offisielt» stilt som et spørsmål om kjønn, altså, at noen (med penger til å finansiere reklame) aktivt brukte kandidatens kjønn som argument.
Jeg har til gode å se noen bruke det faktum at Trump er en mann som argument. Men den kun ene plakaten for Harris og de manglende for Trump skal ikke hindre meg i å se at kjønn er en viktig dimensjon ved valget. Det syntes «nære på» med Trump mot Clinton for åtte år siden. Hvis Harris vinner i dag, vil dette være den ultimate makterobring for kvinner. Jeg vil gjette på at enhver frustrert kvinne (f eks frustrert over sin eks-mann som stakk av fra kvinne og barn) vil stemme Harris og mange personlig frustrerte menn vil stemme Trump. Mange personlige stidigheter utspilt mellom en kvinne og en mann telles i dag opp sammen med de mer tradisjonelt politisk motiverte stemmene ved dette valget i USA.
For min del mener jeg at valget står mellom en primitiv mann og en avansert skuespillerinne. Jeg ser ingen av dem som gode alternativer. Men jeg vet hva jeg ville stemt hvis jeg hadde stemmerett i USA. Jeg ville gått for den primitive mannen. Det beste som kan sies om Trump er etter min mening to andre politikere på hans team, nemlig visepresidentkandidaten J.D. Vance og Robert Kennedy jr. Hvis Trump vinner, vil disse ble med i hans regjering og begge vil ha gode sjanser til å bli Trumps etterfølger om fire år.
Det sistnevnte gir håp om at USA etter hvert kunne bringes på rett kjøl. Om det demokratiske partiet pr i dag har Kennedy sagt: “It has become the party of war, censorship, big pharma, big tech and big money!” Godt sagt, etter min mening, og desto mer interessant etter som det kommer fra en med inntil nylig livslangt medlemskap i partiet.
Kennedy har også modig kritisert USA og Vesten sin politikk i Ukraina. J. D. Vance har også vært skeptisk til denne. Har dette noe med kjønn å gjøre? Det beste argumentet mot USAs politikk i Ukraina er etter min Cuba-krisen i 1962. Hva USA gjorde overfor Russland/Sovjetunionen i farvannet rundt Cuba den gangen er hva Russland gjør overfor USA i Ukraina i dag. Den gangen var for øvrig John F. Kennedy president i USA og Nikita Krustsjov var lederen i Russland/Sovjetunionen. De to hadde allerede før krisen løpende kontakt med hverandre. Krisen oppstod som kjent da USA blokkerte skipstrafikken til Cuba, det vil si blokkerte russiske/sovjetiske skip som ble antatt å bringe atomvåpen for utplassering på Cuba – en formelt suveren stat. De to lederne ble imidlertid enige om å ikke stille opp raketter nær opp til den andres territorium. Den ene avstod fra raketter på Cuba og den andre avstod fra raketter i Tyrkia.
Igjen: Har dette noe med kjønn å gjøre? Jeg vil si at det i alle fall har noe med maskulinitet å gjøre. Gjensidig respekt mellom menn med maskulinitet har hindret mang en utveksling av åpen fiendtlighet. To menn med maskulinitet ser på hverandre med respekt for realiteter – det vil si militær styrke, men også noe mer. Dette «noe mer» har noe med viljen til å forsvare å gjøre. Det har også noe med kjærlighet til det egne å gjøre. Har du kjærlighet til det egne, er det viktigere for deg å bevare dette enn å erobre det andre har. Kjærlighet til det egne er også grunnlaget for å forstå at den andre også kan ha dette.
Tilbake til de to kandidatene i USA er det etter min mening smått med de egenskapene jeg nettopp har tilskrevet de to fra 1962. Hos Trump ser jeg mest kjærlighet til den egne person, noe som etter min mening er noe annet enn til «det egne» i politisk sammenheng (land, kultur, historie, tradisjon, endog den egne familie og den egne bakgrunn i landet kan telle med). Hos Harris ser jeg rett og slett ingenting! Hun framstår etter min mening som en eneste stor fasade med et gapende tomrom bak.
Siden 1962 er ikke bare personene gått og nye kommet til – også samfunnskulturen i de ulike landene har gjennomgått forandringer. I USA og Vesten skjer dette med akselrerende tempo. Under de forhold som gjaldt for bare fire år siden hadde Demokratene nå måttet slite med sitt sene skifte av kandidat. Øyeblikkets stemning er imidlertid blitt viktigere enn ting som som burde være tungtveiende, men som ligger noen måneder tilbake i tid. Demokratene lot Biden representere partiet gjennom primærvalgene, men med den nye samfunnskulturen kan man si: glem det! – vi har et nytt, friskt ansikt! Videre, etter «forrige samfunnskultur» ville attentatforsøket mot Trump sikret ham sympati og han ville vunnet et ellers jevnt valg. I dag synes hendelsen allerede glemt – eller kanskje er det slik at attentatforsøk gir mer «stank» rundt kandidaten enn sympati? Disney og den postmoderne kultur synes å ha skjøvet ut tenkning (og ansvarlighet) til fordel for assosiasjon som grunnlag for valg. «Skudd, blod og knyttneve» gir ikke en god følelse.
Jeg håper det beste og frykter det verste.
Les også: Putin er en mann og Acting and authenticity
