Fadermord er et gammelt konsept. Bare tenk på greske Ødipus, eller mer moderne tilfeller av tronrøving fra en kronprins sin side. Dostojevskijs «Brødrene Karamasow» (1880) er en «kriminalroman» hvor hele tre sønner ønsker farens død.
Men alt dette har vært mellom menn. Det er derfor et nytt grep fra den iranske regissøren og forfatterens Mohammad Rasulof sin side når han lar familiens yngste datter rette en pistol mot familiefaren. Jeg snakker om filmen “The Seed of the Sacred Fig”. Faren har gjennom historien forandret seg til det verre. Men han har likevel ikke gjort mer grove ting mot kvinnene enn å sperre to av dem inne for en stund – og det finnes faktisk en god grunn for ham til å være hard. En av kvinnene i huset har etter alt å dømme stjålet hans pistol. Et skudd faller helt mot slutten av filmen, og i aller siste scene ser vi mannens døde arm stikke ut av en haug med sand som raste ned over ham etter at skuddet falt.
Filmen fikk 15 minutters applaus da den ble vist første gang i Cannes i 2024 (-Wikipedia).
Solidaritet?
I mange år har det i Vesten vært en påfallende interesse for kvinners situasjon i fjerne land som India, Afghanistan – og Iran. Jeg har mistanke om at denne «solidariteten» ikke bygger på kjærlighet til de aktuelle kvinnene alene. Alternativt kan framvisning av de antatt dårlige forholdene for kvinner i fjerne land tjene til å hisse opp stemningen mot menn og maskulinitet generelt og dermed også her hjemme.
“The Seed of the Sacred Fig” føyer seg inn i et slikt mønster. Den pistolskytende datterens motivasjon for i første omgang å stjele farens pistol er helt i det blå i filmen. Når faren går på jakt etter pistolen innenfor familien, skaper dette (naturlig nok) dårlig stemning. Den dårlige stemningen brukes i sin tur mot ham, slik at datterens skudd får en slags legitimering.
En begrunnelse for hvordan dette begynte mangler, men utenfor familien viser filmen antatt gode grunner til å motarbeide landets mannsdominert regime, om enn bare fragmentarisk. Skuddet framstår i dette perspektivet som en nærmest rituell henrettelse motivert i samfunnets makro-forhold, mer enn som en følge av forhold i familien.
Det jeg kan gi filmen rett i, er at det finnes en sammenheng mellom makro-forhold i samfunnet og forholdene i familier. Dette gjelder også hos oss i Vesten. For en tid siden hørte jeg den ungarsk-engelske kommentatoren John O ’Sullivan (Danube Institute, 17.02.2025) si at neppe har forholdet mellom de to kjønn noen gang vært dårligere enn i dag. Ut fra sammenhengen må man anta han mente generelt i Vesten. O ’Sullivan ytring kom bare i forbifarten. Men det er viktig å være klar over at det finnes et slikt forhold på makro-planet. Forholdet kan beskrives nærmere ved å se på politiske og institusjonelle forhold (noe vi gjør til stadighet her på Maskulinistisk Arkiv), men også kulturuttrykk som film og litteratur er viktige. De forhold som fins på makro-planet, utgjør rammen og utgangspunktet for ethvert møte mellom en enkelt mann og en enkelt kvinne.
En nærmere drøfting av den nyeste kultur-importen fra Iran (eller er det re-eksport?) finner du her (på engelsk, du ledes til et annet nettsted).
