Og det samme kan sies om Donald Trump. Da Trump ble valgt i 2016, kunne man se underholdende fotomontasjer av de to verdenslederne – f. eks. de to ridende sammen på en bjørn med Putin i front. Riktignok tilhører ingen av de to herrer mine personlige favoritter, og denne artikkelen skal bare i begrenset grad dreie seg om disse som personer og menn. Men artikkelen skal dreie seg om RESPEKT – noe jeg mener er et maskulint fenomen (som ikke utelukker at også kvinner kan ha dette).
Spørsmålet om respekt skal jeg knytte opp mot den krisen som for tiden utspiller seg i Europa. Jeg mener en viktig årsak til krigen i Ukraina ligger i Vestens manglende evne (og vilje) til å respektere.
Jeg har i noen grad latt meg inspirere av folk som er lite kjent i Norge (jeg bor selv i utenfor Norge). Dette gjelder ikke så mye faktiske forhold om krigen – her holder jeg meg til enkle og ikke omstridte forhold. Det dreier seg mer om kommentarer til begivenhetens gang, for det meste fra folk med en akademisk bakgrunn. I det akademiske mener jeg det finnes to retninger: 1) de som går med strømmen og selger det venstreorienterte budskap om den gode stat, og 2) de som gjør det motsatte, nemlig å kritisere den postmoderne korrekthet, og som derfor må finne seg i å stå utenfor mainstream. De som har inspirert meg, tilhører den sistnevnte kategorien. Jeg håper at leserne vil finne artikkelen interessant og troverdig selv om den i noen grad støtter seg på disse for ham/henne antakelig lite kjente faglige (og kanskje moralske) autoritetene.
Trump
For å ta Trump som den første av de to – han var (og er) alt for glad i å være president, og for glad i å være populær, til å bli «populær» hos denne forfatter. Jeg har sympati for dem som stemte på Trump, men ikke for mannen de stemte på.
Men er Trump den eneste mannen vi har i Vesten?
Trump er dessverre vulgær (og opportunistisk). Desto mer påfallende har det vært for meg å registrere at han faktisk har støtte, ikke bare fra hva man kan kalle misfornøyd arbeiderklasse, særlig menn (pluss naturligvis et antall republikanske karrierepolitikere), men også i den akademiske verden. En av USAs mest kunnskapsrike kommentatorer, historikeren Victor David Hansen, skrev i 2019 en hel bok til støtte for Trump. Hansen er bemerkelsesverdig fordi han ikke er bare akademiker. Hansen er også bonde. Man kan mene hva man vil om dette, men jeg mener folk som kan noe praktisk, og ikke bare teori, er mer troverdige enn rene akademikere. Slik jeg forstår Hansen, støttet han Trump fordi bare en mann med Trumps (etter min mening vulgære) stil kunne bryte den bastionen av velpolert politisk korrekthet som fru Clinton representerte.
Putin
Så til Putin. Putin stilte som kjent i tiden fram mot februar opp ca. 200 000 soldater rundt Ukrainas grenser. Dette var naturligvis en trussel. Til Vestens overraskelse (og kanskje til overraskelse for et antall russere) mente han alvor og invaderte som kjent Ukraina.
Jeg skal i denne sammenheng benytte en tysk journalist som kilde. Hun heter Gabriele Krone-Schmalz, er Russlands-ekspert og har i en årrekke gått inn for avspenning og hva man må kalle vennskap med Russland. Spesielt har hun framhevet hvordan Putins første periode som president (2000- 2004) og til dels andre periode (-2008) var en stor sjanse for Vesten til å bygge en konstruktiv forbindelse til Russland. Krone-Schmalz mener at Vesten forspilte denne sjansen – flere ganger. Russland er ikke som Vesten, sier hun, men i Vesten lider vi under det handikap at vi tror veien til demokrati og lykke er at alle gjør det samme som vi gjør og det straks. (Gabriele Krone-Schmalz: „Russland verstehen: Der Kampf um die Ukraine und die Arroganz des Westens“, 2015)
En av Putins nære politiske frender, Dmitri Medvedev, skal ha sagt at det vil gå hundre år før man kan si om Russlands vei mot demokrati har vært vellykket. I et intervju med tysk fjernsyn i 2013 ble Putin konfrontert med dette utsagnet og intervjueren la til: er dette noe man sier når man egentlig ikke vil ha demokrati?
Jeg skal ikke her gå inn på Putins svar. Jeg syns intervjuerens spørsmål i seg selv er interessant. Spørsmålet er etter min mening uttrykk for en arrogant holdning og manglende kritisk blikk på eget samfunn. Har vi et ferdig utviklet, velfungerende demokrati? Hvor dypt stikker demokratiet hos oss? Etter min oppfatning vil vi også trenge lang tid – mer enn hundre år – for å kunne fastslå om vårt demokrati fungerer godt. Hvordan stiller det seg for eksempel med spørsmålet om kjønn og likestilling i vårt demokratiske samfunn?
Det feminiserte samfunn
Du vil kanskje si at det er litt «billig» her å trekke fram skjevheten i likestillingspolitikken, som lesere av Maskulinistisk Arkiv tør være godt kjent med. Og du har kanskje reagert allerede innledningsvis på overskriften og mener at krigen i Ukraina dreier seg om noe annet, og kanskje viktigere, enn kjønn.
Jeg mener imidlertid at dette er et spørsmål om undersøkelse og vurdering. Jeg skal søke å påvise en sammenheng mellom de to kjønns stilling (maskulinitetens stilling) slik dette nå står i Vesten, og vårt forhold til Russland.
Den engelske filosofen Roger Scruton (1944-2020) karakteriserer for øvrig det (typiske) europeiske samfunn som kort og godt «avmaskulinisert» (emasculated). Scruton utdyper ikke sin påstand, den kommer nærmest i en bisetning, men han kan likevel regnes som en autoritet i denne sammenheng på grunn av sitt omfattende forfatterskap – mer enn 40 bøker, hvorav mange om samfunnsmessige forhold. Selv om han ikke har gått mye inn på kjønns- og likestillingspolitikk direkte, har han, i motsetning til de fleste filosofer, ikke skydd spørsmålet om kjønn. Han har blant annet skrevet en bok med tittelen «Sexual Desire» – om erotisk kjærlighet.
Respekt
En viktig dimensjon i forholdet mellom mennesker er spørsmålet om respekt. Dette gjelder forholdet mellom individer, men jeg mener at det også gjelder for forholdet mellom stater. Også stater forhandler jo med hverandre gjennom personer. Spørsmålet om respekt for Putin og respekt for Russland flyter over i hverandre.
Men hva er egentlig respekt? Alle har «hørt om» dette, og respekt et uttrykk folk gjerne bruker. Men jeg er ikke sikker på om folk bruker ordet i en og samme betydning. Jeg er redd mange blander sammen respekt og velvilje.
For å forklare «respekt» kan det lønne seg å gå veien om et annet begrep, som jeg mener også misforstås, nemlig begrepet toleranse. Toleranse blandes også sammen med velvilje. (I det hele tatt er det en tendens til å slå sammen alle begreper som er positivt ladet i en diffus sekk, «den alminnelige, sosialdemokratiske velvilje».) Men toleranse dreier seg om noe du ikke er glad for, noe du ikke liker. Du liker det ikke, men du velger å tolerere – du innrømmer det en plass i verden. Spørsmålet om toleranse kommer altså som et selvstendig spørsmål nummer to etter at du i første omgang har vurdert dette, det som du velger å tolerere, som noe du ikke er for.
«Respekt» er som toleranse, men også noe mer. Respekt innebærer i tillegg en form for anerkjennelse. Mens toleranse dreier seg om noe du ikke liker, dreier respekt seg om å se en verdi i noe som er mer eller mindre fjernt fra deg. Du kan like dette eller ikke like det, og forskjellen er faktisk ikke så viktig – fordi respekt innebærer avstand.
Det du respekterer vil du verken kunne bli helt kvitt (hvis du misliker det) eller kunne gjøre til en del av deg selv med det første (hvis du liker det). Du kan f.eks. respektere en rådgiver eller lærer som har mer kompetanse enn deg, men kanskje vil det gå årevis før du er på samme nivå. Eller du kan f.eks. respektere en ny konkurrent, en som gjør livet mer krevende for deg, men du innser at han (!) er kommet for å bli.
Toleranse kan ofte praktiseres ved å ikke ha noe med det tolererte å gjøre. Det kan være du som velger å holde avstand eller det kan være den andre parten, eller avstand faller ganske enkelt naturlig av geografiske og/eller historiske grunner. Du har f.eks. din religion andre har sin. Den rammen dere begge lever innenfor, finnes uavhengig av begge religioner.
Spørsmålet om respekt oppstår når dere kommer i berøring med hverandre til tross for en viss avstand. Respekt er mer personlig enn toleranse. Du kan praktisere toleranse ved å la være å snakke om det aktuelle temaet, det være seg religion eller andre overbevisninger. Men det er ikke så lett å omgås noen som du ikke respekterer og respekteres av.
«Avstand» er forresten ikke alltid det rette uttrykket – det viktige er distinkt – det dreier seg om noe som ikke er deg. Respekt kan også være relevant der det foreligger en kombinasjon av relevant og distinkt – en kombinasjon av felles og separat. Konkurranse på et marked er igjen et eksempel. I det hele tatt – rivalisering mellom menn innebærer en motsetning, men også et bånd – de er bundet sammen i samme verdsetting av det som de begge vil ha.
Så, hvordan er det med vår respekt for Putin og Russland? Foreløpig svar: cirka null. Og dette er ikke nytt siden februar i år. Det nye siden februar er at vi nå «interesserer» oss for Russland – med avsky og med krigsinnsats (Norge deltar med våpenleveranser). Jeg kommer tilbake til spørsmålet om respekt for Russland nedenfor.
Krig og fred
Jeg har sagt jeg skal argumentere for en sammenheng mellom kjønn/likestilling på den ene siden og den aktuelle situasjonen i Europa på den annen. Jeg vil hevde at respekt er maskulint. Den motsvarende feminine holdningen er kanskje nettopp velvilje. Respekt er forbundet med avstand, mens velvilje er forbundet med nærhet. Avstand og klare grenser er maskulint, mens nærhet og flytende grenser er feminint.
Er nærhet og velvilje veien til fred? Jeg mener det kan være én vei, men det er bare én av flere. Vi kan f.eks. anta at freden mellom de skandinaviske land nå vil vare evig fordi vi er så like og så nær hverandre. En annen vei til fred er respekt, helst gjensidig respekt, naturligvis. Vi begynner å nærme oss den aktuelle situasjonen i Europa. Jeg kommer til dette, men først litt mer om kjønn.
Bevise kjønn?
Hvordan kan jeg si alt dette om maskulinitet? Vel, jeg antar at lesere av Maskulinistisk Arkiv intuitivt vil føle at denne inndelingen i maskulint og feminint kan ha noe for seg. Men kan det begrunnes nærmere?
Den dominerende ideologien i Vesten, når det gjelder kjønn, går ut på at kjønn er «sosialt konstruert». Konsekvensene av dette er langt fra entydige, og jeg vil si at dette er noe av hemmeligheten bak dominansen. Alt unntatt fødsel, amming og befruktning antas å være sosialt konstruert, men spør en etter de videre konsekvenser, vil den dominerende ideologien dele seg opp i mindre strømmer som en elv i et delta.
Jeg skal ta for meg et par strømninger som jeg mener kan identifiseres i «deltaet». En av dem går ut på at kvinner kan gjøre alt som menn kan gjøre (unntatt å befrukte). En annen strøm går ut på at maskulin er enhver egenskap som en eller annen mann har kunnet oppvise en eller annen gang. Hvis f.eks. en enkelt mann har vist seg å være svært empatisk, er dette «like maskulint» som det motsatte (å holde emosjonell avstand). Forskere og andre som tilhører denne strømmen, snakker om «maskuliniteter» (flertall). En tredje strøm går ut på at kjønn er noe du velger. Dette kalles som kjent «trans», og hvis du ved et uhell skulle være født som mann, men føler deg som kvinne, skal du ifølge denne strømningen fritt kunne benytte dametoalettet fra i dag. Du skal også kunne la deg operere slik at kroppen bringes (mest mulig) i overensstemmelse med det du føler.
Etter denne kortfattede gjennomgangen skal jeg si noe om helheten: helheten er at kjønn egentlig ikke (skal) finnes. Dette er det kjønnsnihilistiske budskap som den dominerende ideologien fremmer, men som ikke uttales.
Spesielt hardt rammes maskulinitet. Når maskulinitet kan være «alt» er det ingenting (jf. det språklige uttrykket «alt og ingenting»).
Vi kan her trekke en sammenlikning med spørsmålet «finnes sola?» Neppe et godt spørsmål, men la oss bruke det for sammenlikning. Du vil kunne underbygge en påstand om at sola finnes med diverse observasjoner av dette himmellegemet – både direkte med egne øyne (forsiktig!), du ser at den kaster skygge og det finnes vitenskapelige observasjoner av alt mulig fra nordlys til springflo som bekrefter at sola finnes. Din sofistisk-skeptiske diskusjonspartner kan likevel avvise dette med å si at «alt dette bygger på den innledende forestilling at sola faktisk finnes – bevis det først!»
Men den dominerende ideologien har konkurranse! Den kanskje viktigste konkurransen går ut på at mange blant «folk flest» selvfølgelig mener at kjønn finnes, og at dette er viktig for menneskene. Forsøk ikke å «bevise» det som er selvinnlysende, bidra heller ved å utdype hva kjønn består i.
Respekt for Russland?
Tilbake til Europa, så er altså spørsmålet om Vesten og Russland kan respektere hverandre og hva som i så fall er Vestens bidrag – eller manglende bidrag.
Her skal jeg bringe inn en annen mann som jeg mener har noe relevant å si, en akademiker og tidligere offiser i USA – John Mearsheimer. Mearsheimer er utdannet ved militærakademiet i USA (West Point) og har siden i hovedsak fulgt en akademisk karriere. Hans tema er internasjonal politikk, inklusive militære spørsmål. Han har skrevet interessante bøker om f.eks. bruken av løgn i internasjonal politikk (brukes mest overfor egen befolkning) og om «stormaktspolitikkens tragedie».
Det spesielle med Mearsheimer, etter min mening, er at han er stand til å respektere noe han ikke liker. Han sier han er glad han ble født inn i et vestlig demokrati. Russland er annerledes, men Mearsheimer innrømmer Russland en rett til å eksistere. Han tilhører den såkalte «realistiske skole» innenfor statsvitenskap, internasjonal politikk.
Innrømmer også vi Russland en rett til å eksistere? Jeg vil si at det spørs hva en mener med «eksistens». Det er forskjell på å eksistere som stormakt og det å eksistere som et «vanlig land». En forandring i den ene eller annen retning er en eksistensiell forandring. For en stormakt er en trussel om å bli redusert til et vanlig land en eksistensiell trussel.
Mearsheimer sammenlikner videre Russlands holdning til Ukraina med USAs holdning til Mexico og Canada. Hvis et av de to landene (hypotetisk) skulle slutte en forsvarsavtale med Kina, ville USA finne seg i det? Mearsheimers svar er selvfølgelig nei, og så sant man godtar det hypotetiske spørsmålet, er det lett å se at han har rett. (Foredrag ved Carlton universitet i Ottawa 30.01.2020)
Den politikken fra USAs side som tankeeksperimentet er et eksempel på, er for øvrig «formalisert» gjennom den såkalte Monroe-doktrinen. Monroe-doktrinen (opprinnelig fra 1823) erklærer hele den vestlige halvkule som en amerikansk interessesfære. USA forbeholder seg retten til å intervenere i alle land på den vestlige halvkule i spørsmål som har med sikkerhet å gjøre. Russlands politikk i Europa er i sammenlikning tilbakeholden. Russland har til nå akseptert flere utvidelser av NATO som går helt til Russlands grenser (Baltikum). Men med sikte på å hindre at Ukraina blir medlem av NATO, har Russland som kjent gått til krig.
Hva med Trump i denne sammenheng? Ville han vært bedre i stand til å gjøre en respektfull «deal» med Putin? Jeg har ikke faktagrunnlag for å bedømme hans fire år i det hvite hus i dette perspektiv. Jeg skal nøye meg med å kommentere spørsmålet i lys av Trumps person, slik jeg oppfatter ham i offentligheten. Jeg har ovenfor referert Hansens begrunnelse for å støtte Trump – Trumps spesielle stil, som jeg vil kalle vulgær – men dette dreier seg jo om respektløshet snarere enn respekt!
Er respektløshet kanskje også en maskulin ferdighet? Jeg vil si ja – med og uten respekt kan begge være en aktiv holdning. Å handle aktivt respektløst (engelsk: disrespect) er å se og oppfatte motpartens verdier og stil – og bryte med denne. (Vi kan sammenlikne den maskuline evne til respekt med den feminine evne til empati. Slik respekt kan «slås av og på» kan også empati slås av og på. Ingen kan som kvinner ignorere et annet menneske.) Siden det Clinton representerte i denne sammenheng dessuten har en hegemonisk stilling (politisk korrekthet), er aktiv respektløshet desto mer relevant for en som ikke vil dette, men noe annet. Trump representerte et alternativ.
Tilbake til Putin og Russland vil jeg trekke den konklusjon at ja, Trump hadde et potensial for å gjøre en respektfull «deal» med Putin – mann-til-mann. (Kvinner kan, men kanskje bare unntaksvis, også gjøre en «mann-til mann» deal. Da Margaret Thatcher møtte Gorbatsjov i 1984, var hennes fornøyde kommentar: «I can do business with this man!») Om Trump faktisk hadde villet en slik deal, og om han hadde oppnådd det, hvis han hadde fortsatt som president etter 2020, er et annet spørsmål.
Russland og vi
Spørsmålet om Russlands stilling som stormakt er ikke noe nytt tema. Jevnlig kan vi lese i vestlige medier om hvordan Russland med Putin i spissen antas å ha urealistiske drømmer om å gjenreise tidligere storhet. Han mener det var uheldig at Sovjet-unionen gikk i oppløsning. (Men det betyr ikke nødvendigvis at han ville gått inn for å bevare Sovjet-Unionen slik det var før Gorbatsjov. Putin var opprinnelig KGB-mann, men sa umiddelbart opp sin stilling da kuppforsøket mot Gorbatsjov i 1991, hvor øverste sjef i KGB var involvert, ble igangsatt.)
Man snakker også fra tid til annen om Russland som en «regionalmakt» en slags mellomting mellom stormakt og vanlig land. Naturligvis består den konkrete virkeligheten av et kontinuum som strekker seg fra lilleputtstater via land som Norge (5 millioner innbyggere og moderne) og Tyskland (80 millioner og moderne, men historisk handicappet) til den akkurat nå eneste globale stormakten USA (300+ millioner) men antakelig snart også Kina (1,4 milliarder og stadig mer moderne). Men uansett kontinuum eller kategorier – en stor forandring oppfattes som et eksistensielt spørsmål.
Vi skal også huske på at Russland har alle Sovjet-Unionens atomvåpen. Målt ved den samlede sprengkraften til atomvåpen er det fortsatt to, og bare to, supermakter i verden – USA og Russland, og på dette punkt er de to jevnbyrdige. Målt ved små, såkalte taktiske atomvåpen, er Russland ti ganger så velutstyrt som USA og Vesten.
Det vil føre for langt her å gå inn på noen fullstendig analyse av de militærstrategiske konsekvenser av de nevnte styrkeforholdene. Jeg skal bare kort påpeke at det er et farlig spill som drives i den grad man vil presse Russland til å godta en stilling som en relativt liten stat. Det er bare mulig å presse Russland til dette dersom landet samtidig avstår fra å bruke atomvåpen. Man trenger ikke være ekspert på militære spørsmål eller internasjonale politikk for å se at dette i beste fall er en delikat – og farlig! – balansegang.
Sette seg i respekt
Bedre da å lære seg å respektere Russland. Jeg sier «lære», for fra vår side er jeg redd det skorter minst like mye på evnen som på viljen. Hvis de fleste mennesker, inklusive politikere, i Vesten har «glemt» hva respekt er, er det på høy tid å gjenoppdage dette etter min mening viktige, maskuline.
Man kan tolke Russlands invasjon av Ukraina som et siste, desperat forsøk på å sette seg i respekt. Å «sette seg i respekt» – dette har du sikkert også «hørt om» (men når gjorde du det sist selv?) Før invasjonen har Putin og Russland gjort diverse andre forsøk – i form av protester og advarsler. Vesten har ikke tatt dette til etterretning, snarere tvert imot. Allerede i 2008 protesterte Putin heftig da NATO ved sin årlige konferanse erklærte at Ukraina skulle bli medlem av alliansen. (Han var faktisk til stede, invitert som gjest.) I 2014 annekterte Russland Krim – en handling som verken understøttes eller står i motstrid til folkeretten (etter folkeavstemning). Det kom til kamper i det østlige Ukraina. Vi respekterte ikke Russland mer etter dette. Hvorfor?
Jeg har ovenfor pekt på feminiseringen som en grunn til at vi ikke kan respektere. Jeg skal nå tilføye en grunn for hvorfor vi heller ikke vil respektere. Den manglende viljen henger sammen med at vi er demokrater. Nærmere bestemt ser vi på oss selv som de sanne demokrater. Om Russland også har en form for demokrati (de har jo valg) syns vi kanskje ikke det er dypt nok.
Vår form for demokrati vil jeg si er bygget på to grunnsteiner: flertallets rett og individets menneskerettigheter. Flertallet kan bestemme alt, unntatt det som strider mot individets menneskerettigheter.
Disse to sidene ved vårt demokrati er vel og bra, men er disse de eneste som betyr noe? Hva med f.eks. kvaliteten på den offentlige diskusjon? Men, sier du kanskje, vi kan ikke lage lover og regler som sikrer god kvalitet på den offentlige diskusjon. Jeg vil i så fall gi deg rett i dette. Men eksemplet viser at vi er «legalistiske» i vår vurdering av demokrati. Vi har lovene våre i orden – om andre sider ved demokratiet er mangelfulle, har ingen rett til å kritisere oss for det.
En mye forekommende kritikk fra russisk side er imidlertid at Vesten er dekadent. Jeg ser ikke bort fra at spørsmål som ligger utenfor legaliteten kan være del av motsetningsforholdet til Russland. Men kritikk om at vi skal være dekadente tar vi ikke alvorlig – og det øker ikke akkurat interessen at den kommer fra Russland. Hos oss er spørsmålet om dekadanse, hvis vi i det hele tatt skjenker spørsmålet en tanke, noe «privat» – på linje med f.eks. religion. Det har ikke noe med våre lover å gjøre!
Men spørsmålet har noe med oss å gjøre! Det dreier seg om vår samfunnskultur. Krigen i Ukraina kan neppe ses som en tradisjonell erobringskrig. Den har innslag av borgerkrig og den har etter min mening også et innslag av kulturkrig. Hos oss er det gode samfunn et samfunn med demokratiske lover – alt annet er et resultat av private beslutninger som ingen kan ta kollektivt ansvar for. Men samfunnskulturen utover lovene har konsekvenser for oss alle – vi angår hverandre også på dette nivået.
Dette vil jeg foreslå at vi tenker på. Mens vi tenker kan vi forsøke å vinne tilbake vår evne til å respektere. Det finnes to veier til fred: vennskap og respekt.