Morgenbladet tar i en større anlagt artikkel 16. desember 2011 opp menns stilling i samfunnet. Halvparten av spalteplassen fylles opp av bilder av menn som er korsfestet, ligger på ryggen og er i fritt fall. Morgenbladet intervjuer også bloggeren Eivind Berge, som en representant for det avisen kaller mannosfæren. Morgenbladet forteller videre at Berge før tenkte på å drive anti-feministisk terror, men at han har ombestemt seg. I en artikkel datert 7/12, kanskje publisert etter intervjuet, viser imidlertid bloggeren at han fortsatt er i stand til å glede seg over konsekvenser av terror. Som ledd i sin oppsummering av 2011 teller han ”seventy-seven dead feminists”. Folk vil gjenkjenne tallet. Vi vet ikke om Morgenbladet var opptatt av å få fram noe til skrekk og advarsel. I så fall har kanskje bloggeren overoppfylt. Vi foreslår den konklusjon at uansett synet på terror, kan en skribent ha analytiske poenger som i seg selv er verd å tenke over. Det er likhetspunkter mellom det Berge mener om menns stilling i samfunnet og det vi selv mener. At noen viser frastøtende sympati for terror, bør ikke automatisk diskvalifisere andre synspunkter som ytres av samme person.
Kjønnsbalanse
Å forstå og analysere menn som gruppe i samfunnet er en oppgave som så vidt er påbegynt. Tidligere har menn rett og slett hatt samfunnet, eller i alle fall dets offentlige del, som sin ”organisasjon”. Mange føler nok fortsatt at samfunnet tilhører mannen. Følelsen er kanskje det siste som slipper taket når et gammelt syn erstattes av et nytt. Vi er redd også kvinner føler at samfunnet stadig er menns ansvar. Kvinner synes ikke helhjertet innstilt på å dele makt med menn, og slett ikke ansvar. Menn med makt tar i dag hensyn til kvinner. Kvinnemakt, derimot, brukes alltid og ensidig til å fremme kvinners interesser. Et konkret eksempel er barnefordeling. Statens absolutte tvangsmakt brukes her mot menn i stor skala. Bare én av tusen kvinner tar i rettferdighetens navn til motmæle mot dette.
Spørsmålet om kjønnsbalansens stilling i dag er åpenbart omstridt. Slik partene i arbeidslivet gjør felles tekniske beregninger før de forhandler, kunne det være behov for å fastslå likheter og skjevheter når det gjelder de to kjønns rammevilkår i samfunnet. Dette er delvis empiriske spørsmål som det burde være mulig å finne svar på. I tillegg finnes den viktige distinksjonen mellom like muligheter og likt resultat. BI-rektor Tom Colbjørnsen har antydet at Steve Jobs ikke kunne ha lyktes med sitt prosjekt i Norge (Dagens næringsliv 17/10-11). Kreative individer er det ikke klima for her. Godtar en at individualitet er en maskulin verdi, illustrerer Colbjørnsens synspunkt at menn i dag kan ha dårligere vilkår enn kvinner.
Menn som gruppe
Om menn skal utgjøre en gruppe i samfunnet, stilles menn overfor spørsmålet om indre struktur og organisering. To perspektiver på dette kan formuleres, som vi mener begge finnes implisitt i Morgenbladets artikkel. Det ene perspektivet skiller menn i toppen fra resten, mens det andre fokuserer på bunnen og ser bort fra øvrige menn. Det sistnevnte perspektivet ser menn som et sosialt problem og ingenting annet. Det førstnevnte skiller altså mellom «alfa» og «beta» og dette fungerer heller ikke spesielt bra. Betaene blir skeptiske, hvis ikke fiendtlig innstilt, til alfaene, hvor de største ressursene finnes. For å realisere historiens første likestilte samfunn, trengs innovasjon når det gjelder vertikalitet mellom menn.
Hva kvinner verdsetter ved menn, vil også være viktig. Kvinner kan beskyldes for å vulgært å etterspørre bare makt og penger. Dette betyr i så fall at kvinner ikke har noen personlige forventninger, de bare føyer seg etter resultatet av den interne konkurransen mellom menn. Dette er f eks hva naturens elgkuer gjør. Men mange kvinner er ikke slik. Mange moderne kvinner etterspør ikke minst femininitet hos mannen. Dette kan etter vår oppfatning være ok, men ikke hvis det går ut over menns maskulinitet. På Maskulinist.no arbeider vi hardt for å forstå begrepene femininitet og maskulinitet. Vi regner oss i denne sammenheng ikke som konservative, men som ultramoderne. Som et konsept for menn forsøker vi å drive kombinasjonen av utviklet femininitet og hardt tilkjempet maskulinitet mot nye høyder.
Staten for kvinner og mot menn
Staten er viktig i forholdet mellom de to kjønn. Her kan vi si oss delvis enige med den ovenfor nevnte bloggeren. Morgenbladet intervjuer også forskerne Jørgen Lorentzen og Michael Kimmel. I likhet med de fleste statslønnede kjønnsforskere framstår de to som heller ukritiske til staten. Vi mener at staten spiller en kritikkverdig rolle. Barnefordeling er allerede nevnt. I tillegg kan nevnes kjønnskvotering til fordel for kvinner uten hensyntagen til skillet mellom like muligheter og likt resultat. Staten finansierer også kjønnsforskningen, som går inn for å avvikle begrepet maskulinitet. I stedet snakker man om maskuliniteter, altså flertall. Kjønnsforskningen har på dette punkt forfalt til et register av observasjoner over hva menn har gjort. Særlig stas gjøres det på observasjoner av menn som gjør tradisjonelt feminine ting.
At menn kommer dårlig ut i forhold til staten, betyr ikke at staten i større grad bør ta seg av menn. Bedre kjønnsbalanse kan også oppnås ved at staten tar seg mindre av kvinner. Kvinnene synes imidlertid å være helt uten hemninger når det gjelder forholdet til staten. Kvinnepanelets rapport fra 2010 er en eneste lang katalog over små og store vansker i kvinners liv som skal overvinnes med statens hjelp. Det er nesten som at kvinner ikke har lyst til å leve, men heller vil la seg betjene av staten.
Avkjønning eller to kjønn?
Vi mener kjønnsforskningen og likestillingsbyråkratiet driver det rene avkjønningsprosjekt i Norge i dag. I den grad avkjønningen lykkes, vil staten gjøre både kvinner og menn mer lik seg selv – det vil si kjønnsløse. Opp mot dette kan vi se for oss et samfunn med to ansvarlige kjønn. Ifølge forskningsleder Nina Witoszek er dagens akademiske feminisme ”velfødd og velfinansiert” (Aftenposten 1/12-11). Vi oppfatter Witoszek slik at feminismen mangler vitalitet. I Peer Gynt belyses forskjellen mellom å være seg selv og være seg selv nok, det sistnevnte er å ha nok med seg selv. Kvinnebevegelsen har i flere årtier, og med fallende suksess, forsøkt det kunststykke å være kjønn alene. Om menn løser sine interne problemer knyttet til vertikalitet og klasse, vil kvinnene og feminismen endelig få en oppegående partner i samfunnet.
Artikkelen er også trykket i forkortet versjon i Morgenbladet 6/1-12
Les også Maskulinisme i Norge
Sjekk alle artikler med søkeordet maskulinintet.
