Maskulinisme kan forandre feminismen

Morgenbladet tar i en stør­re anlagt artik­kel 16. desem­ber 2011 opp menns stil­ling i sam­fun­net. Halvparten av spalte­plas­sen fyl­les opp av bil­der av menn som er kors­fes­tet, lig­ger på ryg­gen og er i fritt fall. Morgenbladet inter­vju­er også blog­ge­ren Eivind Berge, som en repre­sen­tant for det avi­sen kal­ler man­no­sfæ­ren. Morgenbladet for­tel­ler vide­re at Berge før tenk­te på å dri­ve anti-femi­nis­tisk ter­ror, men at han har ombe­stemt seg. I en artik­kel datert 7/12, kan­skje pub­li­sert etter inter­vju­et, viser imid­ler­tid blog­ge­ren at han fort­satt er i stand til å gle­de seg over kon­se­kven­ser av ter­ror. Som ledd i sin opp­sum­me­ring av 2011 tel­ler han ”seven­ty-seven dead femi­nists”. Folk vil gjen­kjen­ne tal­let. Vi vet ikke om Morgenbladet var opp­tatt av å få fram noe til skrekk og advar­sel. I så fall har kan­skje blog­ge­ren over­opp­fylt. Vi fore­slår den kon­klu­sjon at uan­sett synet på ter­ror, kan en skri­bent ha ana­ly­tis­ke poen­ger som i seg selv er verd å ten­ke over. Det er lik­hets­punk­ter mel­lom det Berge mener om menns stil­ling i sam­fun­net og det vi selv mener. At noen viser fra­stø­ten­de sym­pa­ti for ter­ror, bør ikke auto­ma­tisk dis­kva­li­fi­se­re and­re syns­punk­ter som ytres av sam­me per­son.

Kjønnsbalanse

Å for­stå og ana­ly­se­re menn som grup­pe i sam­fun­net er en opp­ga­ve som så vidt er påbe­gynt. Tidligere har menn rett og slett hatt sam­fun­net, eller i alle fall dets offent­li­ge del, som sin ”orga­ni­sa­sjon”. Mange føler nok fort­satt at sam­fun­net til­hø­rer man­nen. Følelsen er kan­skje det sis­te som slip­per taket når et gam­melt syn erstat­tes av et nytt. Vi er redd også kvin­ner føler at sam­fun­net sta­dig er menns ansvar. Kvinner synes ikke hel­hjer­tet inn­stilt på å dele makt med menn, og slett ikke ansvar. Menn med makt tar i dag hen­syn til kvin­ner. Kvinnemakt, der­imot, bru­kes all­tid og ensi­dig til å frem­me kvin­ners inter­es­ser. Et kon­kret eksem­pel er barne­for­de­ling. Statens abso­lut­te tvangs­makt bru­kes her mot menn i stor ska­la. Bare én av tusen kvin­ner tar i rett­fer­dig­he­tens navn til mot­mæle mot det­te.

Spørsmålet om kjønns­ba­lan­sens stil­ling i dag er åpen­bart omstridt. Slik par­te­ne i arbeids­li­vet gjør fel­les tek­nis­ke bereg­nin­ger før de for­hand­ler, kun­ne det være behov for å fast­slå lik­he­ter og skjev­he­ter når det gjel­der de to kjønns ram­me­vil­kår i sam­fun­net. Dette er del­vis empi­ris­ke spørs­mål som det bur­de være mulig å fin­ne svar på. I til­legg fin­nes den vik­ti­ge dis­tink­sjo­nen mel­lom like mulig­he­ter og likt resul­tat. BI-rek­tor Tom Colbjørnsen har anty­det at Steve Jobs ikke kun­ne ha lyk­tes med sitt pro­sjekt i Norge (Dagens nærings­liv 17/10–11). Kreative indi­vi­der er det ikke kli­ma for her. Godtar en at indi­vi­dua­li­tet er en mas­ku­lin ver­di, illust­re­rer Colbjørnsens syns­punkt at menn i dag kan ha dår­li­ge­re vil­kår enn kvin­ner.

Menn som gruppe

Om menn skal utgjø­re en grup­pe i sam­fun­net, stil­les menn over­for spørs­må­let om ind­re struk­tur og orga­ni­se­ring. To per­spek­ti­ver på det­te kan for­mu­le­res, som vi mener beg­ge fin­nes impli­sitt i Morgenbladets artik­kel. Det ene per­spek­ti­vet skil­ler menn i top­pen fra res­ten, mens det and­re foku­se­rer på bun­nen og ser bort fra øvri­ge menn. Det sist­nevn­te per­spek­ti­vet ser menn som et sosi­alt pro­blem og ingen­ting annet. Det først­nevn­te skil­ler alt­så mel­lom “alfa” og “beta” og det­te fun­ge­rer hel­ler ikke spe­si­elt bra. Betaene blir skep­tis­ke, hvis ikke fiendt­lig inn­stilt, til alfa­ene, hvor de størs­te res­sur­se­ne fin­nes. For å rea­li­se­re his­to­ri­ens førs­te like­stil­te sam­funn, trengs inno­va­sjon når det gjel­der ver­ti­ka­li­tet mel­lom menn.

Hva kvin­ner verd­set­ter ved menn, vil også være vik­tig. Kvinner kan beskyl­des for å vul­gært å etter­spør­re bare makt og pen­ger. Dette betyr i så fall at kvin­ner ikke har noen per­son­li­ge for­vent­nin­ger, de bare føy­er seg etter resul­ta­tet av den inter­ne kon­kur­ran­sen mel­lom menn. Dette er f eks hva natu­rens elg­kuer gjør. Men man­ge kvin­ner er ikke slik. Mange moder­ne kvin­ner etter­spør ikke minst femi­ni­ni­tet hos man­nen. Dette kan etter vår opp­fat­ning være ok, men ikke hvis det går ut over menns mas­ku­li­ni­tet. På Maskulinist.no arbei­der vi hardt for å for­stå begre­pe­ne femi­ni­ni­tet og mas­ku­li­ni­tet. Vi reg­ner oss i den­ne sam­men­heng ikke som kon­ser­va­ti­ve, men som ultra­mo­der­ne. Som et kon­sept for menn for­sø­ker vi å dri­ve kom­bi­na­sjo­nen av utvik­let femi­ni­ni­tet og hardt til­kjem­pet mas­ku­li­ni­tet mot nye høy­der.

Staten for kvinner og mot menn

Staten er vik­tig i for­hol­det mel­lom de to kjønn. Her kan vi si oss del­vis eni­ge med den oven­for nevn­te blog­ge­ren. Morgenbladet inter­vju­er også fors­ker­ne Jørgen Lorentzen og Michael Kimmel. I lik­het med de fles­te stats­løn­ne­de kjønns­fors­ke­re fram­står de to som hel­ler ukri­tis­ke til sta­ten. Vi mener at sta­ten spil­ler en kri­tikk­ver­dig rol­le. Barnefordeling er alle­re­de nevnt. I til­legg kan nev­nes kjønns­kvo­te­ring til for­del for kvin­ner uten hen­syn­ta­gen til skil­let mel­lom like mulig­he­ter og likt resul­tat. Staten finan­sie­rer også kjønns­forsk­nin­gen, som går inn for å avvik­le begre­pet mas­ku­li­ni­tet. I ste­det snak­ker man om mas­ku­li­ni­te­ter, alt­så fler­tall. Kjønnsforskningen har på det­te punkt for­falt til et regis­ter av obser­va­sjo­ner over hva menn har gjort. Særlig stas gjø­res det på obser­va­sjo­ner av menn som gjør tra­di­sjo­nelt femi­ni­ne ting.

At menn kom­mer dår­lig ut i for­hold til sta­ten, betyr ikke at sta­ten i stør­re grad bør ta seg av menn. Bedre kjønns­ba­lan­se kan også opp­nås ved at sta­ten tar seg mind­re av kvin­ner. Kvinnene synes imid­ler­tid å være helt uten hem­nin­ger når det gjel­der for­hol­det til sta­ten. Kvinnepanelets rap­port fra 2010 er en enes­te lang kata­log over små og sto­re vans­ker i kvin­ners liv som skal over­vin­nes med sta­tens hjelp. Det er nes­ten som at kvin­ner ikke har lyst til å leve, men hel­ler vil la seg betje­ne av sta­ten.

Avkjønning eller to kjønn?

Vi mener kjønns­forsk­nin­gen og like­stil­lings­by­rå­kra­ti­et dri­ver det rene avkjøn­nings­pro­sjekt i Norge i dag. I den grad avkjøn­nin­gen lyk­kes, vil sta­ten gjø­re både kvin­ner og menn mer lik seg selv – det vil si kjønns­løse. Opp mot det­te kan vi se for oss et sam­funn med to ansvar­li­ge kjønn. Ifølge forsk­nings­le­der Nina Witoszek er dagens aka­de­mis­ke femi­nis­me ”vel­fødd og vel­fi­nan­siert” (Aftenposten 1/12–11). Vi opp­fat­ter Witoszek slik at femi­nis­men mang­ler vita­li­tet. I Peer Gynt bely­ses for­skjel­len mel­lom å være seg selv og være seg selv nok, det sist­nevn­te er å ha nok med seg selv. Kvinnebevegelsen har i fle­re årti­er, og med fal­len­de suk­sess, for­søkt det kunst­styk­ke å være kjønn ale­ne. Om menn løser sine inter­ne pro­ble­mer knyt­tet til ver­ti­ka­li­tet og klas­se, vil kvin­ne­ne og femi­nis­men ende­lig få en oppe­gå­en­de part­ner i sam­fun­net.

Artikkelen er også tryk­ket i for­kor­tet ver­sjon i Morgenbladet 6/1–12

Les også Maskulinisme i Norge

Sjekk alle artik­ler med søke­or­det mas­ku­lin­in­tet.

Dette innlegget ble publisert i Kjønnsrelasjoner. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.