Denne artikkelen skal dreie seg om sammenhengen mellom Ibsens diktning, hans eget ekteskap, Norges selvstendighet av 1905, krigen i Ukraina og krigen i Midtøsten. Fra hvilket ståsted kan det være et poeng å skrive om dette?
Mitt ståsted er at jeg er vokst opp i Norge og emigrerte til Tyskland i 2012. Den viktigste forskjellen mellom de to land er etter min oppfatning ikke de indre forhold, men de ytre. Mens utenrikspolitikk i Norge er et «særemne», er det i Tyskland fullt integrert med de indre forhold. Etter ti år med sistnevnte perspektiv, faller det naturlig for meg å uten videre trekke linjer mellom f.eks. den nasjonale kulturarven, en felles-vestlig samfunnskultur og krig og fred med andre land. Jeg ber om forståelse for mitt perspektiv og inviterer leseren til å la seg lokke inn.
Ibsens skuespill
Ibsens mest kjente skuespill internasjonalt er «Et dukkehjem». Dette er som kjent et realistisk samtidsdrama med en heltemodig kvinne i hovedrollen. Det skal være satt opp rundt trehundre ganger rundt i verden og regissørene tillater seg i blant å dramatisere dramaet ytterligere. Jeg har sett en tysk versjon hvor Nora like godt avslutter med å «henrette» sin moralsk svake ektemann, Helmer, med pistol etter at han har sviktet henne. Den første tyske bokutgaven, derimot, avvek fra Ibsens manus i motsatt retning i det Nora ble hos sin ektemann. (Den tyske forleggeren ville den gang ikke utsette sitt konservative, tyske publikum for en skilsmisse.)
Den norske utgaven kom i 1879. At Nora avslutter med å «gå», skal for øvrig være et av fru Ibsens bidrag til verket. Hun skal ha sagt til herr dikteren at hvis han ikke sørget for at Nora går, ville hun, fru Ibsen, gå – fra sin mann. I hvilken grad dette var en spøk, vites ikke. Men for vårt formål holder det at fru Ibsen sannsynligvis hadde innflytelse på verket. Innenfor samtidens problemstillinger, men i moderne språkbruk, kan man si at hun drev verket i feministisk retning. Dette var altså ett av Suzannah Ibsens bidrag til verket. Det andre bidraget, som gjelder gjennomgående i Ibsens arbeid, er at han manglet selvdisiplin, og at kona trådte inn og holdt orden. «Ingen portvin før du har skrevet tre sider til». Vel, jeg vet ikke om akkurat dette var metoden hun brukte, men så vidt jeg forstår, er litteratene enige om dikteren ikke hadde fått til mye hvis ikke kona hadde passet på.
Til Ibsens fordel skal det sies at han æret sin kone, både før og etter at de ble gift. Han skal ha sagt at «får jeg henne, kan jeg bli noe stort». Han forble også trofast mot sin aldrende ektefelle da han var blitt noe stort og andre kvinner svermet om ham.
Vi kan så langt konstatere at Ibsen ikke hadde utviklet den så viktige, maskuline egenskapen selvdisiplin (i alle fall ikke tidlig). Videre var han innholdsmessig under kvinnelig innflytelse i feministisk retning.
La oss nå kort se på Ibsens vel mest kjente drama i Norge, Peer Gynt. Hovedpersonen er som kjent sønn av en drukkenbolt av en far. Hans mor ergrer seg over sønnen – skal vi si over hans manglende selvdisiplin? Som far så sønn, her er det som kjent en sammenheng gjennom (manglende) oppdragelse, og kanskje gjennom gener. Peer farter rundt, først i sin barndoms dal, hvor han blant annet røver bruden under et bryllup. Dernest ute i verden, hvor han driver tvilsom forretningsvirksomhet. Han ender opp i sin barndoms dal igjen, hvor hans sjel reddes av den fromme jenta fra barndommen (ikke den røvde bruden!) som mirakuløst elsker Peer til tross for alle svakheter. En from kvinnes kjærlighet oppveier en manns vesentlige mangler (også mirakuløst).
Også Brand er full av dramatikk hvor maskuliniteten står på prøve. Feminiteten viser seg også her som det moralsk overlegne. Heltens kone, Agnes, «mener» at liv er viktigere enn ideelle prinsipper – som om prinsipper ikke hadde noe med liv å gjøre. Jeg sier «mener», men i dramaet framstår ikke dette som noen mening Agnes har valgt blant flere. Det framstår snarere som skjebne – som en dypere sannhet som denne kvinnen er bærer av.
Brand står uansett i denne historien meningsløst hardt på sine prinsipper, konkret i form av utholdenhet i dårlig klima med hele familien for antatt å redde hans menighet – så dårlig klima at sønnen faktisk dør. Uansett tolkninger av dette – det forblir klart at dramaet framstiller den prinsippfaste opptredenen til den mannlige hovedpersonen som befordrende for død og ikke liv. Protagonisten Brand ender som kjent i et snøskred. Siste ord kommer fra en stemme som forteller oss at der hvor stemmen kommer fra, hersker kjærlighet – over prinsipper?
Vekst og misvekst
Alt dette er undertegnede vokst opp med. Det er relativt lenge siden, og det har tatt meg lang tid å vokse ut av det jeg i sin tid vokste inn i. Jeg skriver denne artikkelen i håp om å kunne hjelpe lesere som har vokst opp i tider enda mer fylt av feminitet og feminisme enn da jeg selv vokste opp.
I dag blir gamle helter revet ned fra sokkelen. Ibsen var hvit, han var i alle fall biologisk sett mann og han er berømt. Han skulle ligge godt an til nedrivning. Men jeg kan ikke se at Ibsen er blitt forsøkt revet ned. Kanskje han oppfattes som mindre farlig enn menn som f.eks. George Washington og Winston Churchill? Ibsen var OK, han skrev om kvinners styrke og moralske overlegenhet og hans kone var psykisk sett mer mann enn han selv.
Siden Ibsen i hovedsak levde i det nittende århundre, kan vi gjennom ovenstående enkle observasjoner se – det enkleste kan være det vanskeligste å se når det strider mot makten i tiden – at allerede den gangen var feminismen i frammarsj. Videre kan vi se at frammarsjen hadde en «stygg» karakter (engelsk: ugly). Den går nemlig mer ut på å framstille mannen og det maskuline negativt som å framheve det sanne, det vakre og det gode ved kvinnen. Den universelle drivkraften bak denne typen fremhevelse, det vil si å framheve noe ved å rakke ned på det motsatte, er misunnelse (mer om dette straks). Ibsens virksomhet var kjønnspolitisk ensidig, og han var et svakt forbilde som menneske og som mann.
Det synes å bli langsomt verre gjennom Ibsens karriere. Brand er fra 1866 og Peer Gynt fra 1867. Diktet Terje Viken fra 1861 er bedre. I diktet slår helten først til med å ro over Skagerak for å skaffe brød til familien. Uheldigvis blir han innhentet av den engelske marine som frarøver ham det han med stor innsats har rodd fram til Norge. Men mange tragiske år senere får denne mannen sjansen til hevn. Hevn, ja, Ibsen sier med rene ord at helten måtte ha hevn. Dette er maskulint, om enn primitivt. I vår tids mer saktmodige ånd kan man litt velvillig unnskylde dikteren og si at han lar opplevelsen av hevn bli det som teller. Ibsens unnlater nemlig å la hevnen fullbyrdes. Det er nok at helten får makt over sin motstander, den engelske kommandanten, som i sin tid arresterte ham og dermed var årsaken til at kone og barn sultet i hjel. Dette er fortsatt et maskulint oppgjør, men kanskje mer sivilisert, og i tråd med den kristne tradisjon.
Er Ibsen da drevet av misunnelse når han lar kvinner framstå som moralsk overlegne i forhold til menn? Dette rimer i alle fall godt med hans manglende selvdisiplin og hans stilling som en slags «tøffelhelt» hjemme.
Det rimer også godt ved et viktig historisk trekk ved landet Ibsen tilhørte. I 1905, året før Ibsen døde, blir Norge politisk selvstendig. Hvordan? Som kjent ved regjeringen Michelsens «genistrek». Genistrek? «Genistreken» gikk som kjent ut på å erklære at svenskene selv hadde oppløst unionen.
Jeg skal ikke her gå inn på de juridisk-finurligheter i den norske regjeringens resonnement. Men det er klart at svenskene ikke hadde til hensikt å oppløse unionen. Hva Michelsen gjorde er feminint. Michelsen gjorde seg selv liten og manipulerte den mektige ved å framstille sitt eget ønske som den mektiges vilje. Dette har mang en gang vært kvinners makt – evnen til å manipulere viljen til den som er sterkere og/eller utløse dennes sympati. I den grad dette er åpenlyst, slik jeg mener det må sies å være mellom Norge og Sverige i 1905, er det fra et annet, og jeg vil si mer objektivt, perspektiv velviljen til den mektige som er avgjørende.
Et liknende og nyere eksempel kan vi finne i Berlin-murens fall i 1989. I forbindelse med 25-års-markeringen i 2014 kommenterte en tysk radiostasjon at Michael Gorbatsjov, som var president i Sovjet-unionen i 1989, spilte en større rolle ved murens fall enn det han vanligvis var blitt innrømmet. Vanlig var å se murens fall som tvunget fram av folkeviljen i det gamle Øst-Tyskland. Etter 25 år, ble det sagt, var det tid for en ny erkjennelse: Sovjet-Unionen kunne ha handlet annerledes. (I dag synes bildet riktig nok svakere igjen. Ved en aktuell utstilling i Historisk Museum i Berlin blir Gorbatsjov knapt nevnt i forbindelse med murens fall. I stedet stilles den såkalte fredelige revolusjonen i 1989 opp mot den alt annet enn fredelige «reaksjonen» samme år i Beijing.)
Til forsvar for prinsipper
Jeg har ovenfor påstått at prinsipper har noe med liv å gjøre. Jeg skal ta for meg et aktuelt eksempel: krigen i Ukraina.
Rettferd er et prinsipp, om enn på et abstrakt nivå. Et gammelt ord sier at hvis du vil fred, søk rettferd.
Krigen i Ukraina dreier seg om Ukraina, NATO og Russland. Mens dette skrives, er krigen allerede avgjort på slagmarken til Russlands fordel. Tenk bare på de enorme tap som en offensiv gjennom fire måneder nødvendigvis må medføre når du aldri lykkes med å slå fienden på flukt. Men vi vet ennå ikke hvordan freden vil se ut. Noe av Ukraina vil gå til Russland, men hvor resten vil gå, og om det blir noen rest, og med hvilken beskaffenhet, vet vi ikke. At det ender med katastrofe for Ukraina, relativt til f.eks. den forhandlingsløsningen det lå an til i mars 2022, synes hevet over tvil.
Er dette rettferdig? For å kunne besvare dette spørsmålet, må vi se etter mer konkrete spesifikasjoner av rettferdighet.
Det ligger riktig nok i alle prinsippers natur at de til en viss grad er abstrakte. De kan, og skal kunne, anvendes på flere tilfeller. Lover uttrykker f.eks. prinsipper, og vi venter likhet for loven. Hvis én aktør påberoper seg et prinsipp, vil andre aktører kunne påberope seg det samme.
Virkeligheten er uansett mer mangfoldig enn de klare prinsipper, og bringer alle med en interesse i en sak til å lete blant anerkjente prinsipper etter det som slår ut til egen fordel. Når det gjelder Ukraina, vil jeg peke på to prinsipper som kan sies å utgjøre den bestående verdensorden. Det ene prinsippet er at alle stater er suverene og likeverdige. Det andre prinsippet er at «noen stater er mer like enn andre» – noen stater er stormakter. Vi kan se disse to prinsippene reflektert i FNs oppbygning, med generalforsamlingen og sikkerhetsrådet som de to viktigste institusjonene. Som vi vet, kan også nasjonale konstitusjoner ha en liknende todeling (f.eks. USA).
Uansett jakt på prinsipper til egen fordel; det ligger i enhver ordens natur at aktørene fortsatt respekterer prinsipper når de ikke slår ut til egen fordel. Vi kan si at dette også er et prinsipp – på det helt overordnede plan. Vi ser videre at innsikt i prinsipper, og deres logiske sammenheng, er viktig. Det er lettere å akseptere et prinsipp når det slår negativt ut for deg hvis du har skjønt at det som prinsipp er godt. Det kan komme også deg til gode en dag.
Vi kan si at USA allerede i 1823 gikk inn på det prinsipp at stormakter har en spesiell stilling. Jeg tenker her på den såkalte Monroe-doktrinen, som har navn etter den daværende presidenten i USA. Dette fant sted i en historisk kontekst hvor stormaktene i Europa, i første rekke England og Frankrike, fortsatt kunne ha ambisjoner på den vestlige halvkule. Den relativt nye staten USA valgte gjennom doktrinen å etablere sitt eget regime (maktmonopol) over de to verdensdelene Nord- og Sør-Amerika.
Det er forholdsvis lett å erklære seg som stormakt, men det forblir nødvendig å kunne hevde seg som stormakt. Jeg rykker nå raskt framover til 1962 og Cuba-krisen. Cuba-krisen er et eklatant eksempel på at «noen land er mer like enn andre». Jeg går ikke inn på detaljene, men utfallet av krisen var at USA lyktes med å holde Sovjet-Unionen militært utenfor den vestlige halvkule. En litt mindre kjent side ved saken er at USA samtidig innrømmet Sovjet-Unionen en reduksjon av det vestlige, militære nærværet i Tyrkia.
I 2015 skrev den tyske journalisten og Russlands-kjenneren Gabriele Krone-Schmalz profetisk at hvis Ukraina tvinges til å velge mellom øst og vest, vil det rive landet i to. Russland er ikke som Vesten, sier hun, men i Vesten lider vi under det handikap at vi tror veien til demokrati og lykke er at alle gjør det samme som vi gjør – og det straks! („Russland verstehen: Der Kampf um die Ukraine und die Arroganz des Westens“, 2015) (Bildet: A Brock)
Et nytt sprang fram til det 21. århundre og Ukraina. Det er nesten unødvendig å forklare nærmere. Det ligger i dagen at krigen i Ukraina (for en stor del) dreier seg om Russlands stilling som stormakt. Slik USA i 1962 hevdet en rett som stormakt til å holde Sovjet-Unionen utenfor Cuba og den vestlige halvkule, hevdet Russland i 2022 (varslet i 2008) en rett til å holde NATO utenfor Ukraina. Respekterer USA og Norge Russland som stormakt? Svaret fram til 2022 var nei. Svaret vil måtte bli et annet fra 2024.
Til forsvar for maskuliniteten
Ethvert annet svar på spørsmålet om respekt for Russland, og som ensidig setter sin lit til at «alle land er like», vil jeg karakterisere som «søndagsskole». Søndagsskole kan være bra for barn. Men som voksen bør man ha ervervet et større pensum.
Som voksen bør man blant annet ha ervervet evnen til å verdsette maskulinitet. Respekt er faktisk maskulint. «Respekt» er som toleranse, men innebærer i tillegg en form for anerkjennelse. Mens toleranse dreier seg om noe du ikke liker, dreier respekt seg om å se en verdi i noe som er mer eller mindre fjernt fra deg. Du kan like dette eller ikke like det, og forskjellen er faktisk ikke så viktig fordi respekt uansett innebærer avstand. Respekt er knyttet til avstand mens sympati er knyttet til nærhet.
Det maskuline stikkordet her er avstand. Når en kultur forlater et mønster, for eksempel tradisjonelle kjønnsroller, kan det være en god ide å finne fram til det essensielle i det man har satt pris på i det gamle og søke nye konkretiseringer. La meg foreslå fire antatt essensielle «innganger» til begrepene maskulinitet og feminitet.
| Maskulin | Feminin |
| avstand | nær |
| lukket | åpen |
| hard | myk |
| klar | diffus |
Fra disse essensielle forskjeller kan man gå videre og foreslå nye konkretiseringer. Godtar man denne innledende begrepsbestemmelsen, vil det videre være slik at begge kjønn kan ha begge typer ferdigheter/trekk. Det finnes dermed variasjon og frihet for den enkelte i forhold til biologisk kjønn.
Kan jeg vise til kjønnsforskning som underbygger dette? Nei, dessverre, norsk kjønnsforskning er travelt opptatt med et helt annet prosjekt, nemlig å bevise at kjønn egentlig ikke (skal) finnes. For å dokumentere dette fravær av innsats måtte man liste opp all den irrelevante kjønnsforskningen. Jeg skal i stedet fri til dem som i utgangspunktet vil sympatisere med min tanke (jeg håper det er mange) og foreslå følgende: Hvis du er mann, er det noe forlokkende ved venstre kolonne ovenfor? Hvis du er kvinne, ser du på høyre kolonne med avslappet selvfølgelighet og venstre kolonne kanskje med skrekkblandet fryd?
Til forsvar for Ibsen
Ibsen døde altså i 1906. Siden er det «vi» som har forvaltet arven etter ham. Min kritikk ovenfor gjelder mer forvaltningen enn arven selv. Mens Ibsen levde i en tid da menn fortsatt hadde mer tydelig offentlig makt enn kvinner, er situasjonen en helt annen i dag.
Store diktere (kunstnere) bidrar for øvrig ofte med ting de ikke selv forstår. De tapper inn på livets understrømmer og skriver om livet slik det er eller kan være, uten å vite fullt ut hva de gjør.
For min del finner jeg «Et dukkehjem» interessant, men ikke fordi stykket har en kvinnelig helt med en dott av en ektefelle som kontrast. Det verste Helmer gjør er ikke å se på Nora som «lerkefugl». Den ideologiske henrettelsen som moderne feminister kan se i dette, skal få være deres sak. Det jeg finner interessant, er at Ibsen viser oss Helmers prioritering av samfunnet foran ektefellen (som attpåtil har reddet ham).
Jeg finner Ibsens beskrivelse av dette Helmers svik overfor Nora rent profetisk. Siden, vil jeg påstå, har Helmer fått mange etterfølgere – og ikke minst blant kvinner. I den grad Nora utgjør en trussel mot Helmers popularitet, for å bruke et moderne uttrykk, vil han holde avstand til henne, men når hun ikke lenger utgjør en slik trussel, vil han ha henne tilbake. Jeg kan ikke forestille meg en mer motbydelig holdning overfor en person som til fulle har bevist sin kjærlighet overfor deg. Mens popularitet og innpassing i samfunnet tross alt må ha hatt begrenset betydning i 1879, konkurrerer dagens moderne velferdsstat langt sterkere med deg om din ektefelles lojalitet. Dette gjelder ikke minst kvinners lojalitet. Hvorfor tåle en eneste av de en gang så aksepterte «onde dager» når staten står klar til å beskytte og underholde deg?
Når det gjelder Peer Gynt, er de scener som står sterkest i min erindring Peers møter med knappestøperen. Mens risikoen for å ende i støpeskjeen formodentlig var reell nok på 1800-tallet, vil jeg si at den er dramatisk mye høyere i dag. En av grunnene er faktisk kjønn. Når kjønn søkes opphevet, mister man en viktig dimensjon i det å være noen.
Forbausende mange finner det i dag lite viktig å være noen. Det oppfattes som viktigere å være populær – som om det noen gang var en garanti for at du faktisk er noen. «Mesters mening til uthengsskilt» (for eksempel mann/kvinne) – det er å være noen. Eller bedre i dag – glem uthengsskiltet, enhver kan i dag kjøpe seg «uthengsskilt» – vær den du skal være, ta konsekvensene og du unngår støpeskjeen.
Til forsvar for «søndagsskolen»
Mens dette skrives har en ny internasjonal krise rammet kloden, nemlig krigen i Midtøsten. Etter tre uker er kampene stadig intense, men dog begrenset. Israel har ikke invadert Gaza, men gjør seg klar. Hamas har avsluttet sitt raid inn i Israel hvor de begikk krigsforbrytelser i form av målrettede myrderier av sivile.
Israels avståelse fra invasjon så langt henger blant annet sammen med sivilbefolkningen i Gaza. Riktignok bomber Israel området intenst, og rammer mange sivile, men ved en invasjon på bakken, vil sammenfiltringen av sivil bybebyggelse og militære anlegg gjøre noenlunde ren krigføring nesten umulig. Ved hver salve vil en måtte avveie militær virkning mot sivil skade. Hamas på sin side forsøker nå å skaffe seg litt avstand til myrderiene ved å si at disse ikke var planlagt.
På begge sider, eller hvor mange sider er det? – er det vanskelig å si om hensynet til sivilbefolkningen er dyptfølt og drevet av egen indre overbevisning, eller om det dreier seg om den politiske risiko det innebærer å få det internasjonale samfunn mot seg. Forskjellen mellom indre og ytre motivasjon er heller ikke alltid så viktig. Det som er viktig når kampens hete truer med å bringe deg og/eller verden ut av kontroll, er at moral finnes. Da Konstantinopel falt for den muslimske beleiringen i 1453, ble byen plyndret, alle eldre mennesker ble drept og alle yngre ble gjort til slaver. I forhold til dette har menneskene tross alt gjort framskritt.
Nå er det opp til oss
Takk til Henrik Ibsen, Suzannah Ibsen og alle andre som har bragt oss framover. Mitt forslag til å redde verden i dag er å redde maskuliniteten. Eller kanskje er verden uansett sikker, mens det for oss dreier seg om å redde Vesten fra marginalisering.
Gerhard Schröder er etter min mening den siste mann som var forbundskansler i Tyskland. Siden har det bare vært èn kvinne og «en mann uten maskulinitet». Nåværende Olaf Scholz bar nylig en sort lapp over det ene øyet (etter fall under en joggetur), men det hjalp ikke.
Schröders direkte etterfølger, Angela Merkel, regjerte i 16 år, inklusive året 2008, da NATO besluttet å tilby Ukraina medlemskap. Merkel protesterte den gangen, men gav etter for George W. Bush, mannen som startet den siste jakten på Russland som stormakt. Siden har Merkel gitt etter igjen, denne gangen for fristelsen til å slutte seg aktivt til jakten. Hun sa høsten 2022 at tanken med å inngå en avtale med Russland i 2014 (Minsk-avtalen) var å vinne tid for Ukraina til å bygge opp sitt militærvesen.
Merkel synes dermed ikke å være noe eksempel på at kvinner er mer fredelige enn menn – kanskje bortsett fra å holde «fred» med den til enhver tid antatt sterkeste i nærheten. Hun kan også være et eksempel på en kvinne som lider under en viss feminin svakhet. Mente hun virkelig i 2022 at Minsk-avtalen ble inngått bare for å vinne tid? Mente hun det motsatte i 2014, nemlig at avtalen skulle følges? Mitt forslag til å knekke denne logiske nøtten er å si at hun mente begge deler sånn halvveis. Hun tror ikke på prinsipper, hun bryr seg ikke om denne abstrakte formen for liv og eksistens.
Menn kan etter min mening være mer tilbøyelige til slik en slik orientering. Det kan videre være en motsetning mellom maskulinitet og demokrati. Velger demokratiske samfunn ikke lenger ledere med maskulinitet? kommer maskuline menn bedre til makten ved å klatre og kjempe seg fram gjennom et mer autoritært hierarki, som i Kina eller Russland?
Men er ikke våre demokratiske samfunn hierarkiske så det holder? Spørsmålene er mange, og jeg skal ikke her forsøke å besvare alle. Jeg skal i stedet avslutte med å ta for meg enda en mulig inngang til maskulinitet, nemlig spørsmålet om mot.
Mot også for kvinner?
Om maskulinitet definert gjennom mine fire punkter ovenfor har dårlige vilkår i Vesten i dag, er tilstanden etter min oppfatning katastrofal når det gjelder mot. Jeg skal dokumentere dette med ett og bare ett, vitneutsagn, men til gjengjeld fra en mann som selv definitivt hadde mot, nemlig Alexander Solsjenitsyn (1918-2008). Han kom til Vesten som «ufrivillig flyktning» fra Sovjet-Unionen i 1974 etter lang fartstid som forfatter og lang «fartstid» som politisk fange. Det han fant i Vesten imponerte ham imidlertid ikke. Ved et universitet i USA holdt han i 1978 en tale som siden er blitt berømt. Han gav Vesten kritikk i mer enn 10 punkter, og nummer 1 i den lange listen var mangel på mot. Han sa at denne mangel var spesielt merkbar i samfunnets elite, noe som førte til en opplevelse av manglende mot i hele samfunnet.
Er da mot en sak primært for menn? Jeg tar gjerne en debatt med kvinner om dette. Fra min side er modige kvinner velkomne, og under den dominerende kjønnsnihilismen i dag, må man jo ha mot for i det hele tatt gå inn på spørsmålet. Imidlertid ser jeg det også som relevant å spørre om kvinner er interesserte. Mot, som en rekke andre egenskaper, er ikke noe man bare kan velge å ha.
Hva er forresten det motsatte av mot? Selvfølgelig feighet. Mangelen på symmetri når det gjelder verdi, tyder på at mot ikke kan være noe grunnleggende kjennetegn ved maskulinitet – men jeg er ikke sikker. Uansett er mot noe som nevnes relativt ofte når man, eventuelt tilbakeskuende, snakker om noe som mangler. Eller kanskje mot og misunnelse er motsatte egenskaper? Som det motsatte av misunnelse regnes ellers beundring (dødssyndene og deres motsetninger). Hvis du har «mot» til å beundre den som er mer modig enn du selv, er du på rett vei.
Jeg mener det er mye som Vesten kunne forstå bedre i sin egen kultur, og dette kunne gjøre oss i stand til å bidra overfor andre. Men som post-industrielle samfunn har vil dessverre tillat oss å synke hen i feminin nytelse av det vi allerede har oppnådd. (Bare Elon Musk synes opptatt av videre erobring.) Føringen i verden overtas av de land som ennå har noe å vinne på industrialisering (BRICS). Dette vil vare til disse kanskje også møter postmodernismen – eller til vi tar oss sammen.
