I debatten om ytringsfrihet skriver Øyvind Kvalnes i Aftenposten om ytringsmot. Jeg er glad for at noen forsvarer den tradisjonelt mannlige verdien mot. Kvalnes tolker begrepet ytringsansvar (som flere regjeringsmedlemmer har vært oppatt av) offensivt. Ansvar dreier seg ifølge Kvalnes ikke bare om (mykt) å ta hensyn til andres sårbarhet, det er også et spørsmål om å stå (hardt) på når din oppfatning av sannhet og rett tilsier det. Med kjønnsrelaterte begreper kan vi snakke om et maskulint ytringsmot som komplementært til f eks ytringsempati, som den feminine siden ved ytringsansvar.
Kan ytringsmot framelskes? Kvalvåg skriver at f eks en sjef kan invitere sine medarbeidere til å være kritiske og verdsette kritikk når det kommer. Etter min oppfatning rekker denne oppskriften et stykke, men ikke lenger. Oppskriften rekker til det punkt hvor kritikken gjør den aktuelle sjefen, eller andre, alvorlig urolig. Utover dette punktet er det uomgjengelig risikosport å si sin mening. Anerkjennelse kan komme også da, kanskje etter en tid, men det motsatte kan også tenkes. Man bør derfor være sikker. Ikke nødvendigvis sikker på at man har rett, for det kan man ikke alltid være, men sikker på å ha gjort det du skulle for å undersøke om du har rett. Har du det, og sier fra, er belønningen å leve i samsvar med egen overbevisning. Det er å være seg selv. Mer kan ingen være.
Les også Lytteplikt for folk med makt