Oppslutningen om det familiære i vårt samfunn kulminerer hvert år den 24/12 kl 17. At maksimum nås, blir offentlig synlig ved at det offentlige rom tømmes. I dette ligger kanskje et lite paradoks. I tilbakeblikk, og med ønske om vel overstått jul, bringer vi en innside-rapport fra det moderne familieliv, slik det kan arte seg på denne spesielle kvelden.
Vår kilde forteller at hans julekveldsfeiring hadde en matrilineær stamme. Stammen består av mor, mormor og datter. Mormoren er bindeleddet til vår kilde, et gammelt vennskap. Andregenerasjonen er kveldens vertskap og består av mor med samboer. Så finnes det altså en datter, som er 17, og dermed på grensen til å bli voksen. Men verten er ikke far til den unge kvinnen på 17. Faren hennes er generelt litt i periferien. Verten har til gjengjeld tre andre barn til stede, som vertinnen ikke er mor til. Her er det mine og dine, men ingen våre (bortsett fra to hunder). Motsatt den perifere faren til den nevnte 17-åringen, er inntrykket at moren til de tre barna til verten, alle jenter, er like mye til stede i deres liv som faren. Men denne kvelden er hun ikke sammen med sine døtre. Skjønt moren, det vites faktisk ikke om det er én eller flere. Dog er to av de tre jentene tvillinger, 12 år gamle, og disse har selvfølgelig samme mor. Den tredje er 17, og slik får også den ovenfor nevnte ”stamdatter” en jevnaldrende i selskapet. Tilbake til førstegenerasjonen, så har mormor med seg hele tre menn som bringer kjønnsbalanse. I tillegg til sin gamle venn, vår kilde, har hun med seg sin særboer. Mormor og særboeren har holdt sammen i vel seks år. Et veletablert parforhold altså, men det er jo langt derfra til at han er far til mormors datter, vertinnen. Det er han altså ikke, men han har andre, voksne barn, som er på en annen kant av landet denne kvelden. Mormors tredje medbrakte mann er en sønn. Hennes innsats for å oppfylle jorden har altså ikke bare gitt oss vertinnen. Kanskje er det mer riktig å si at den unge mannen er i selskapet av egen kraft, og ikke som sin mors følge, for han er definitivt voksen med sine 24. Som man kan regne ut, er han samtidig vesentlig yngre enn sin søster, vertinnen, og de to har naturligvis ikke samme far. Vertinnens far døde i ung alder, og er i dette selskapet det eneste tilfellet av fravær som ikke er ”menneskeskapt”, det vil si bestemt av noen. Når det gjelder 24-åringens far, er han ikke til stede denne kvelden og slik er det resten av året også. Da gjenstår det bare å fortelle om hundene, samt å nevne at mormors gamle venn, vår kilde, også har et par barn og annen familie som ikke er til stede, og det kan tilføyes at julekvelden i så måte nok bare delvis skiller seg fra andre dager. Når det gjelder de to hundene, så er de ikke i slekt. Den ene er vokst opp i huset, mens den andre kom inn som lån fra en sykmeldt kollega av vertinnen, og er senere adoptert. Det bør forresten også nevnes at mormors to foreldre, nulte generasjon i vår telling, begge lever. De er gamle, men har inntil helt nylig vært svært oppegående og kunne tenkes å ha vært her.
Slik ser altså familie-jule-stam-treet ut. Dette kunne man kalle det konstituerende utgangspunktet for kvelden. Hvis du syns jule-stam-treet, med alle sine nærværende, avbrukne og skyggeaktige grener, er vanskelig å oppfatte, skal du bare ta dette som en naturlig del av leseropplevelsen. Kontrasten til min egen oppvekst kunne knapt vært større. Da feiret kjernefamilien og ett stykk tante julekvelden i akkurat samme konstellasjon gjennom alle år, kun justert av attpåklatten da han kom til. Som man ser, går nå mer enn halve plassen med til å fortelle om hvem som ikke er til stede. Vi er kanskje litt familiekonservative her på Maskulinist.no. Jeg mener vanligvis at menneskene ikke er skapt for vilkårlige, nære forbindelser. Den beskrevne situasjonen burde være et godt utgangspunkt for å fortelle om en julaften med mye savn og dessuten det motsatte problemet, som kan kalles påtvungen intimitet. Jeg mener vi har vårt utflytende forhold til familie å takke for julekvelder med trykket stemning, krangler og opprivende scener.
Det fortelles imidlertid fra den beskrevne julekvelden at stemningen var meget god. Ved ankomst ble pakker fra alle verdenshjørner lagt under juletreet til dette var fullt, og siden ble pakkene lagt i en annen haug. Det skulle være plass til å gå rundt treet. De to tolvåringene delte sjenerøst ut velkomstklemmer til kjente og til mindre kjente. I alt fire barn og to hunder svinset rundt. Julemiddagen forløp livlig, og samtidig uten stress, for barn på 12 og 17 har mistet den verste kløen etter ventende gaver. Før i tiden hadde alle familier hver sin faste julerett, men normal tverrkulturell kompetanse medfører i dag at vi verdsetter flere. Det ble gått rundt juletreet, fortelles det, og sunget med stemmer hvorav flere sjelden brukt til dette formål. Gavene ble pakket opp og takket for i god orden. Generasjon null var innom på telefon. Til slutt dro gjestene hjem, alle like fornøyde, til tross for at julekveldens lønnsomhet, urettferdig men lovmessig, er omvendt proporsjonal med din alder.
Hypotesen om at det moderne, krisepregede, familieliv får en krisetopp på julaften, svekkes altså av dette caset. Man kan også ane en ny hypotese: En matrilineær stamme holder familiejuletreet sammen.