Det gjelder å være nær. Dette lærer vi i den belgiske filmen «Close» fra 2022. Filmen handler om to 13-årige gutter.
Det motsatte av nærhet er imidlertid også viktig. Det kalles avstand, og man kan snakke om «skiller» og «grenser». Å vokse opp er å lære seg å navigere mellom nærhet og avstand. Men dette lærer vi ikke i filmen.
Siden nærhet er feminint og avstand er maskulint, er det å lære avstand, skiller og grenser primært for gutter. Men det kommer etter nærhet i tid, siden vi alle starter som hjelpeløse, nyfødte. Å nå fram til det primære er således en lengere vei for gutter/menn enn for jenter/kvinner.
I filmen «close» utgjør ishockeybanen det eneste «mannlige» innslag. Ishockey – der kan man dyrke det mannlige. (Søk på «trøstemaskulinitet» på dette nettsted!) De ishockey-spillende guttene har en trener. I filmen framstår treneren bare som en stemme – han heier. Er han en god modell for det mannlige? Vi vet ikke, vi ser ham knapt. Ishockey-spillingen finner sted i filmens bakgrunn – som en verden for seg. For sikkerhets skyld brekker helten armen i siste ishockey-scene. Mannlighet framstår som en blindvei.
Du er herved advart mot en film som forherliger det feminine og forviser det mannlige til en innhegning på 30 x 60 meter. Flere advarsler mot filmen kan du lese (på engelsk) i min kunst-blogg.