Ut med domaren – inn med ei heilag ku

PORTRETT-Tor-Ehlers-Bertelsen 2
Tor Holger Bertelsen, dommer i Bergen tingrett

I 2007 fekk Noreg dom mot seg av menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) .  Det gjaldt ei samværssak der Gulating lagmannsrett og Høgsterett hadde frådømt far all rett til samvær med sine to gutar. Mor hadde i forkant av saka sabotert samværet så godt ho kunne og skulda far for overgrep mot borna mm. Anke til Høgsterett var nekta fremma. Strasbourg-domstolen tok ikkje stilling til samværsspørsmålet, men fann at lagmannsretten hadde krenka artikkel 8 om rett til privatliv når den tykkjest leggje vekt på mor si skulding om overgrep frå far mot barnet, trass i at det ikkje var noko bevis for slikt.

I fyrste rettsinstans i Bergen tingrett hadde far derimot fått samvær torsdag til sundag annankvar helg.  Domar i Bergen tingrett var Tor Holger Bertelsen. Dersom EMD skal reknast som fasit, må ein seie at han ikkje gjorde feil, men det gjorde derimot både lagmannsrett og Høgsterett.

Det er difor med undring ein registrerer at det for tida verserer ei avskilssak mot nemnde domar.  Dersom norske styremakter tok EMD-domen på alvor, skulle ein kanskje tenkja seg at Bertelsen fekk permisjon frå jobben og blei utstyrt med stipend frå Justisdepartementet for å oppdatera domarar i tingrett, lagmannsrett og Høgsterett på sunne og kjønnsnøytrale vurderingar i barnefordelings- og samværssaker.  Dei einaste tiltaka eg har registrert frå regjeringa på dette området går i stikk motsett retning.  No avskilssaka mot Bertelsen – og i oktober statsråd Inga Marte Thorkildsens forslag til endring av barnelova slik at mødrene nå skal kunna nekta far samvær om dei kjenner ”reell frykt”. For psykopatiske mødre må jo dette vera ei gåvepakke.

Ser vi nærare på Bertelsens dom i Bergen tingrett, er det eit par ting ein kan merka seg. Skuldingane mot far vert grundig vurdert og forkasta som grunnlause.  Dette er ikkje unikt, men Bertelsen går eit steg vidare og lar dei falske skuldingane slå attende mot mor: ”Etter rettens vurdering synes det temmelig klart at mor helt bevisst har påvirket barnet for å få ham til å komme med utsagn om overgrep som så kan brukes for å hindre hans samvær med sin far. Etter rettens vurdering må det sees svært alvorlig på en situasjon der en omsorgsperson på en slik måte trekker barna inn i en konflikt mellom foreldrene”.

Han nyttar heller ikkje den vanlege klisjeen med å omskriva mors eigenråde som ”høgt konfliktnivå mellom foreldra”. Sjølv om dette var ei samværssak og ikkje ei dagleg-omsorgssak, tillet retten seg å koma med fylgjande: ”Etter en samlet vurdering mener retten ikke det kan være tvil om at far som omsorgsperson er vesentlig bedre kvalifisert enn mor, og legger da også vekt på at far i mye mindre grad enn mor synes å ha forårsaket konflikten mellom foreldrene. Hvis foreliggende tvist hadde dreiet seg om hvem barna skulle bo fast hos, er det liten tvil om at de måtte ha fått fast bopel hos far”.   Truleg er det siste meint å skulla ha ein oppdragande effekt på mor for å spara ungane for meir framandgjering mot far deira.  Men mor valde heller å anka domen til lagmannsretten og fekk som kjent full utteljing for det.

Då ein i 2011 kunne lesa at Justisdepartementet handterte suspensjonssak mot Bertelsen, var det ein del snakk om at han ikkje var nøytral i omsorg-/samværssaker i og med at han sjølv hadde vore gjennom noko liknande.  Poenget her er vel at alle domarar har eit kjønn og har erfaringar med omsorg-/samværskonfliktar i meir eller mindre nære relasjonar.  Dermed kan ein ikkje venta at nokon skal stilla med nøytralt utgangspunkt, men ein skal kunne venta at domarar opptrer profesjonelt og dømer etter dei rettsprinsipp som er nedfelt i lovene. Det at ein sjølv har lært ei lekse eller to i livets skule, skulle helst gjera ein til ein visare domar.

Mora i saka ovanfor sendte klage på Bertelsen.  Eg vil tru at for mange mødre vil det koma som eit sjokk når ein offentleg tenestmann handsamar dei som om dei var menn og verbalt stiller dei til ansvar for sine handlingar.

2921136_dbc6b694bc_l
(tegning v/ukjent)

Etter det eg registrerer har ein i bertelsensaka i seinare tid teke fokuset vekk frå klager på nøytralitet og tiltaleformer og fokusert meir på strid innåt i Bergen tingrett. Kan henda Bertelsen ikkje skårar aller høgast på sosial dugleik.  På andre sida dersom ein vurderer EMD slik at rettsvesent i Noreg har ei feministisk slagside, så krev det mot for å døma i tråd med prinsippa nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) mot den politiske korrekthets heilage kyr innan norsk rettsvesen.  Eit slikt mot er vanskeleg å mobilisera om ein er av ein ”pleasing nature”.  Ein domar har ikkje som si fremste oppgåve å vera hyggjeleg, men å produsera korrekte avgjerder.  Skal ein leggja EMD til grunn som fasit på dette området, bør ein leita lenger oppe i rettssystemet dersom ein er ute etter å sparka domarar som ikkje gjer jobben sin på tilfredsstillande vis.

Artikkelen er noe forkortet også trykket i Bergens Tidende 31/5-13.

Les også:

Vater, mein Vater

Den jovial-liberale mannen

Barneekstremisme dømt i Strasbourg

 

3 kommentarer til «Ut med domaren – inn med ei heilag ku»

  1. Er dommer Bertelsen et nytt offer for den velkjente maktstrukturen i Bergen?

    Har det igjen gått helt i ball i min fødeby?
    Hvem er det denne gangen som står bak?

    Er det nettverket i Rådhuset, blandet med et knippe jurister og noe mediahjelp?
    I så fall skulle det være mer enn nok til å få fjernet en dommer for første gang på snart 200 år.

    Men la oss søke annetsteds først.
    Hva aner vi så langt i prosessen?
    Vi vet at dommer Bertelsen er far til to bortførte barn etter et samlivsbrudd. Vi vet at dette er noe det verste en far kan oppleve. Vi vet videre at en slik tragedie kan ta det meste av den daglige oppmerksomhet. Tap av barn kan til tider lede til at man blir både ukonsentrert og noe fraværende og at arbeidsplassen tidvis kan komme i annen rekke. Vi vet også at uvitende arbeidsgivere og kollegaer av denne grunn kan mobbe en arbeidstager istedenfor å yte hjelp og støtte..

    En kynisk arbeidsplass er grusomt for en fraskilt far som er blitt alene. Arbeidsstedet er kanskje det eneste faste holdepunktet i hverdagen. Det er en tragedie hvis det svikter også her.
    Kan vi spørre om Tinghuset var et slikt sted? Det kan virke slik.
    Vi var mange som i sin tid opplyste arbeidsgivere om denne moderne samfunnstragedie. Vi besøkte arbeidsplasser og foredro om problemet for å få det inn i HMS-manualene. Statoil på Kollsnes var en av arbeidsplassene som meldte tilbake at et titall punkter var tatt inn. Det gledet meg og psykolog Thuen som hadde vært på tur.

    Men så tilbake til maktstrukturene i Bergen.
    Når vi saumfarer kunnskap og erfaringer, så er det muligens her hunden ligger begravd. Mang en bergenser har fått føle hva det vil si å sette seg opp mot maktfolkene i Rådhuset. I forhold til andre byer, så er Bergen her i en egen divisjon. Byråd Mæland her en høne å plukke med dommeren. Som ung og uerfaren advokat gikk hun høyt på banen og klaget i media om at Bertelsen hadde bedt partene om edruelighet i en alvorlig sak for en nær venn. Det gjaldt å hindre et justismord. Han fikk så aldeles rett og kameraten ble fullstendig frikjent. Men for sakens bistandsadvokat Mæland ble det en gedigen fadese. I tillegg forlot hennes klient henne og satte seg hos motparten under rettssaken.

    Som tidligere sekretær for hennes parti i Bergen, så kjenner jeg meget godt til at de mest ambisiøse verken glemmer eller godtar slike nederlag. Da er å rette oppmerksomheten mot Bertelsen betimelig.
    Når vi i tillegg kan slå fast at saken mot dommer Bertelsen først tok skikkelig av da sorenskriver Bjørnøy ble hans sjef i Tinghuset, så ser vi et mønster. Denne kvinne, kjent utover landets grenser for sine tendensiøse og fatale avhør av barn i Bjugn-tragedien, må ha vært en særdeles velkommen medspiller i prosessen mot dommeren Bertelsen! Hennes mangel på respekt for barns rettigheter er velkjent.

    Vel, å mistenke administrasjonen og ambisiøse politikere for nye maktovergrep, er vel ikke det smarteste man gjør. Men når man er vokst opp blant gjengen og har hatt sekretæransvaret for det dominerende parti i byen, så har man nødvendig erfaring. Når man i tillegg tidligere har vært leder for en folkereisning mot bygg og teknisk etat i Rådhuset med påstander om kameraderi, snusk og maktmisbruk overfor byens borgere, så vet man hva man begir seg ut på. Man ble forsøkt maltraktert av byens administrasjon. Men den gang ei!
    Saken endte med at de tre øverste toppene i administrasjonen forlot åstedet og vi fikk innført landets første Byombud. Så gale var det den gang – og muligens er det slik fremdeles.

    Grunnen til at man søker forklaring på den farsen som nå utspiller seg – er fordi vi og de mange kollegaer som virkelig kjenner og beundrer dommer Bertelsen – ikke får denne trakasseringen til å henge på greip.
    Da må noen stille spørsmålet.
    Er det atter ugler i mosen i Rådhuset i Bergen?

    Endre Dingsør
    Skåbu, den 31. mai 2013

  2. Vi skal også være klar over at Sanches, faren som fikk medhold av Bertelsen i Bergen tingrett, og som siden vant sak mot Norge for menneskerettsdomstolen, hadde en ekstremt god sak. Dette er kanskje nødvendig for å vinne fram. Hvor mange fedre kan vise til åtte års uklanderlig innsats som barnehageassistent? Sanches ble anklaget for incest, men hadde bare hatt samvær med barna mens moren eller en tilsynsperson oppholdt seg i tilstøtende rom. Det sier noe om menns stilling i Norge når lagmannsretten med høyesteretts velsignelse likevel gikk mot Bertelsens dom og fratok faren samværet. Hva kan da vanlige menn med normalt samvær stille opp mot incestanklager? Det Bertelsen og menneskerettsdomstolen gir til menn i Norge, kan sammenliknes med å gi noen ETT glass vann i Sahara. Norsk rettsvesen vil nå sparke Bertelsen – de syns kanskje det er for mye.

  3. En reflektert og god gjennomgang av Wilmar Kolnes.

    Kan den omtalte feministiske slagside være grunnlag for den filmede dytt i rettens korridorer?
    Blir domstolens arroganse en maktfaktor ute av kontroll i sivile saker?
    Skjuler den omtalte slagside noe konkret, som mulight for å kunne etterprøve, som mulighet for å få fakta på bordet, fakta vi i samfunnet åpent bør få kunnskap om?
    Driver domstolen med en form for vern om seg selv, med hemmelighetskremmeri?

Legg igjen en kommentar til Endre Dingsør Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.