Sosiolog og debattant Kjetil Rolness har skrevet en glimrende lørdagskommentar i sin faste spalte i Dagbladet, der han tar utgangspunkt i tematikken i Preben Z Møllers ferske bok: Kampen om voldtekt – ekte voldtektsmenn eller hvem som helst (Dreyer forlag). Boka, og Rolness artikkel, får frem hvordan en prisverdig kamp mot en fryktelig form for overgrep gripes av ideologiske fantaster og gjøres til noe helt annet:
«Plutselig var voldtekt en forbrytelse utført av mannskollektivet mot kvinnekollektivet. Ugjerningen ble løftet som kronbeviset på patriarkatet, en verdensomspennende institusjon som systematisk undertrykker kvinner, på alle områder, fra soverommet til styrerommet.»
Denne radikalfeminismen befinner seg i dag ikke i samfunnsdebattens ytterkant (dit man derimot vil henvise all skarp feminismekritikk) men har etablert seg som det dominerende kjønnspolitiske paradigmet i mange vestlige land, og står vel ingen steder sterkere enn i Sverige og Norge.
«Boka avdekker politikken bak politikken. Radikalfeminismens innflytelse på statsfeminismen. Føringene som legges på definisjoner, statistikk og forklaringer. Det offisielle Norge har bare én forklaring på voldtekt: Mangel på likestilling og dårlige holdninger. Holdninger som svært få norske menn kjenner igjen hos seg selv eller sine medbrødre.»
For min del vil jeg jeg legge til: Denne feminismens vilje og evne til å drive demagogisk propaganda, er formidabel. Når det blåses i pipen fra aktivistene, med grunnlag i manipulative spørreundersøkelser og misbruk av statistiske data, faller også statsministeren inn i hylekoret. Vi har en statsminister som fremstår som en kjønnspolitisk kastrert hannkatt. Han var i sin tid leder for et mannsrolleutvalg, men har deretter ikke vist tegn til selvstendighet på dette området. Han lot Karita Bekkemellem, en uvanlig likestillingsminister med sans for begge kjønn, kaste til ulvene og har deretter satt bort saksfeltet til Arbeiderpartiets kvinnenettverk og senere SV.
Dagbladet er selv en bastion for radikalfeminismen, og de har for et par uker siden latt Møllers bok slakte av sin anmelder som ellers arbeider i redaksjonen for “Fett”. Anmelderen driver et høyt spill når hun allerede i overskriften søker å la Møllers kritikk falle på egen urimelighet:
«Som om norske feminister tjener på å stemple alle menn som voldtektsforbrytere.»
Ja, de fleste som kaller seg feminister tjener neppe på at alle menn stemples på denne måten, og jeg tror heller ikke at de ønsker det. Men som Rolness viser, passer det for noen å beskrive voldtekt innenfor «kjønnsmaktsperspektivet». I dette perspektivet legges skyld og ansvar på alle menn. Det er dette Møllers kritikk retter seg mot.
Dette bringer oss avslutningsvis tilbake til Rolness:
«TROR NOEN at feilinformasjonen er helt tilfeldig? Møller går litt langt når han omtaler «den feministiske posisjonen» nærmest som en slu, taktisk aktør i debatten, men egeninteressen av å svartmale norsk mannskultur, er åpenbar. For da gir tiltakene seg selv: Mer statsfeminisme. Større offentlige tilskudd til egen virksomhet. Sosialistisk Ungdom kan f.eks. be «sin egen» statsråd om penger til kurs i «feministisk selvforsvar».
Og hvem taper? Alle oss andre som får et fortegnet bilde av et alvorlig kriminalitetsproblem. Vanlige menn som mistenkeliggjøres uten grunn. Menn i risikogrupper som ikke nås, fordi tiltakene mangler målgruppe. Og selvsagt: Framtidige voldtektsofre, som ofres på kjønnspolitikkens alter.»
Les også:
Familievold – det ”rene” kjønnsproblem?
Etter at Dagbladets Henning Gärtner nådde det journalistiske lavmål å sammenligne Rolness med Hitler, skrev jeg like gjerne et overraskende – for meg i hvert fall – forsvar av mannens kjerneargument på min blogg.
Du kan lese innlegget her:
http://antidefensiva.wordpress.com/2013/06/02/voldtektsmenn-er-forbrytere/