I dag er det kvinnebevegelsens ”bursdag”. De uttrykk for kvinnebevegelsen vi har møtt den senere tid har gitt oss en opplevelse av sedat, middelaldrende dame. Dette er opplevelsen, uansett alder og normaltilstand for den individuelle person som representerer.
Vi er blitt intervjuet i Radiorakel (23/2) og vi har vært i Bergen studentersamfunn (1/3) for å diskutere mannsrolle og likestilling. Vi treffer en motpart som bærer preg av over førti års uavbrutt virke. ”Det kan så være” svarer den unge, kvinnelige møtelederen livstrett til følgende dype betroelse fra mannssiden: ”Vi tror menn i all stillhet er gått fra å være det selvsagte kjønn til å bli det glemte kjønn.” En annen kvinne stilner og virker helt satt ut når hun hører en mann snakke om en kjønnsubalanse i samfunnet som tipper tungt i menns disfavør. Dette hadde hun aldri tenkt på? Friskeste spørsmål vi møtte var dette: Gjør det noe om det nå er kvinner som er bærere av maskulinitet i samfunnet og ikke menn?
Sistnevnte spørsmål illustrer at kvinnebevegelsen ikke bare har brakt kvinner i balanse, men i overbalanse. Langt inne på vårt tradisjonelle område og med nær full ideologisk dominans i samfunnet lurer de fælt på hva som nå skal være neste skritt. Kvinnebevegelsen synes overmoden for fornyelse. Vårt tips er at fornyelsen vil komme utenfra. Å befrukte det kvinnelige har alltid vært en mannlig oppgave. Om ikke før, våkner gjerne menn når de ser en mulighet for dette.
Vi gratulerer kvinnene med dagen!
Les også Det sengeliggende kjønn
