Foreldre er i dag uten materiell rett til sine barn både i forbindelse med barnevern og i forbindelse med barnefordeling. Foreldre har bare prosessuelle rettigheter. Man har rett til å bli hørt, men ingen rett til å beholde sine barn. Dette mener jeg er direkte inhumant. Man kan ikke ta barn fra folk bare fordi man mener en annen løsning er litt bedre for barnet.
Barnevernet som elitetropp
Med ujevne mellomrom blusser det opp debatt om barnvernet. Det er gjerne antatt hårreisende enkeltsaker som tenner kritikk. Se f eks Nina Witoszek 17/2-12 og Elin Brodin 28/5-09.
Jeg mener barnevernet kunne gjøres til sosialtjenestenes elitetropp – et sted hvor man som ansatt topper karrieren etter lang og fortjenstfull innsats på andre områder, og med tilsvarende lønn. Jeg skulle likt å se en sammenlikning av lønnsnivået i barnevernet og f eks påtalemyndigheten. Sammenlikningen ville trolig falle ut med klasseforskjell i barnevernets disfavør. Men konsekvensene for folks liv av evt dårlig arbeid er sammenliknbare.
Av påtalemyndigheten forventes for øvrig bare at man skal holde et onde (kriminalitet) under rimelig kontroll og ellers opptre korrekt. Kanskje er dette også det beste barnevernet realistisk kan oppnå. Det er vanskelig å kombinere hjelp og tvang. Foreldre blir naturligvis skrekkslagne når barnevernet melder seg. Barnevernet risikerer fort å selv frambringe noe av det ondet det skal avhjelpe, nemlig inkompetente foreldre. Jeg ser at det motsatte også kan hevdes, altså at det kan være urimelig å vurdere fratakelse av barn uten å kunne tilby hjelp. Men hjelp kunne legges til andre instanser. Barnevernet kunne slankes og spisses inn mot en nødhjelp/kontroll funksjon.
Eier foreldre sine barn?
Det er selvsagt misvisende å kalle barn eiendom. Barn er mer enn eiendom. Men konsekvensen av dette er ikke nødvendigvis at båndet mellom barn og foreldre skal respekteres mindre enn eiendomsretten.
Vi kunne styrke foreldreskapet gjennom en grunnlovsbestemmelse. Når foreldreskapet ikke finnes i grunnloven allerede, kan dette ha historiske årsaker, nemlig at det ikke har vært nødvendig. Grunnlovsbeskyttelse er ikke minst relevant i forbindelse med barnefordeling. Gjennom barnefordeling risikerer halvparten av landets foreldre til enhver tid å miste omsorgen for sine barn og dermed autoriteten i barnas liv. Ofte vet man også hvilken halvpart. Denne gordiske knuten i familiepolitikken er et spørsmål om man skal tvinge menn til mindreverd eller kvinner til likeverd. Et vanskelig valg?
I politisk sammenheng snakkes det gjerne om barns rettigheter. Er ikke dette et litt billig retorisk knep? En femåring kan ikke begi seg ut i samfunnet for å kreve opp sine rettigheter. Man kan gjerne gi barn rett til skole, helsetjenester og annet. Men det er noe annet å bruke uttrykket ”barns rettigheter” til å trumfe norske foreldres rett til å opptre på sine barns vegne, for selv å overta retten. Hvis foreldres grunnleggende rett til egne barn anerkjennes og en begrenset rett for staten tydeliggjøres, får begge parter noe å stå på i en prosess.
Krenkende godhet
Jeg har selv vært gjenstand for barnevernets oppmerksomhet. Det dreide seg egentlig om barnefordeling, men barnvernet på stedet hadde faktisk lite å gjøre. Jeg satt overfor en ung kvinne som sa: ”Nå må vi tenke på å lage jul for ..”, deretter fulgte min datters fornavn. Jeg opplevde på ingen måte noen julehygge i dette. Tenk, vi skulle lage jul for barnet! At denne replikken var en krenkelse, er det kanskje bare få som i dag forstår. En sosialdemokratisk kultur vokser og personlig integritet er under press.
Et par år senere mistet jeg barnet. At en far mister sitt barn, og et barn mister sin far er faktisk samme sak. Som far reagerer man på begge deler i ett. Dette sammenfallet mellom barnehensyn og foreldrehensyn mener jeg alle offentlige barneinstanser bør merke seg, og det bør også det politiske systemet. På grunn av sammenfallet bør man ikke tolke foreldres rasende eller fortvilte reaksjoner som foreldre-egoisme.
Jeg mener vi trenger ikke flere vedtak, eller færre vedtak, fra barnevernet, heller ikke mer pågangsmot eller mer ydmykhet. Det som trengs er høyere presisjon. Man kunne kalle det maskulinisering. Det trengs respekt, og ikke bare empati, fra offentlige barneinstanser og på politisk nivå.
En forkortet versjon av artikkelen er trykket i Bergens Tidende 9/3-12.
Les også Staten eier barna
Det er interessante tanker. Jeg har selv fått noen merkelige vedtaksbegrunnelser fra barnevernet (ikke omsorgsovertakelse, far from that), dette med «barnets beste» er en svær ulldott.
Bra skrevet!