Når det demrer for en kvinne

Det har ikke vært med tanke på barnas beste da jeg bestemte …, skriver innsenderen “Synne” i Nordlys.

Vi har sett et leserinnlegg som er eksepsjonelt. En kvinne forteller hvordan hun etter års “feiltagelse” er kommet fram til et nytt syn på seg selv og på forholdet mellom hennes barn og barnets far. Det dreier seg om tiden etter et samlivsbrudd. Kvinnen skriver blant annet:

Jeg har alltid ment at det som var til det beste for barna, betydde å feire julaften sammen med meg og min familie… jula er etter min mening følelsesmessig den viktigste tiden i året, da familien samles og koser seg…Barnefar protesterte de første årene, og ønsket at barna kunne være hos han og hans familie …

Men så:

… i selvransakelsen er det gått opp for meg at jeg har handlet i god tro, men handlet feil. Det har ikke vært med tanke på barnas beste da jeg bestemte at de skulle være sammen med meg første delen av jula, heller ikke et morsinstinkt som mange skylder på, det var min egen egoisme som rådet, selv om jeg ikke skjønte det slik da. Uhørt at jeg skulle feire jul uten dem, hvilken jul ville det blitt?

Og:

Det er gått mange år, men det er heldigvis aldri for sent å be om unnskyldning, og det har jeg gjort til han (faren)!

Og endelig:

Når et samboerforhold/ekteskap opphører, bør det ikke være en automatikk i at mor er best egnet til å ha barna, og at hun skal ha regien for samvær.

Les hele innlegget.

Vi skulle gjerne visst mer om ”genesen” til denne kvinnens meninger. Hvor kom hennes opprinnelige syn fra, og hvordan kom hun fram til det nye? Hva “skal til” for å opprettholde ”god tro” og handle feil i årevis?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.