Jørgen Lorentzen (Aftenposten 21.04.10) håper at han ”med sin kunnskap om menn og maskuliniteter” har bidratt til å gi menn økt mulighet til å være sammen med barna sine. Jo da, som medlem av barnelovutvalget og på andre måter, har han gjort en innsats for bedre rettigheter for fedre. Men det er tvilsomt om hans ståsted som politiserende kjønnsforsker er noe solid grunnlag for å styrke fedres stilling overfor sine barn.
I diskusjonen om fordelingen av foreldrepermisjonen for et par år siden gikk Lorentzen i strupen på de biologisk orienterte forskerne Terje Bongard og Leif Edward Ottesen Kennair. De var skeptiske til at økt andel av fødselspermisjonen skulle gå til menn, noe de mente ikke var basert på kunnskap om kjønnenes omsorgsegenskaper, men på ren ideologi. Dette skjedde i pre-Hjernevask-epoken, og Lorentzen var den gang så oppesen at han – til applaus fra politiske miljøer – forlangte at de to skulle ”abdisere” som forskere for å hevde slikt ”psykovrøvl”. Ifølge Lorentzen var det ingen kjønnsforskjeller i omsorgsevne etter at ammeperioden er over. Bak dette ligger selvsagt feminismens store idé om kjønn som en ren sosial konstruksjon, som politikkens mål er å de-konstruere.
Men det er sannsynlig at det gjennom titusener av år har skjedd en evolusjon der mødre i større grad er selektert på omsorgsevne for det nyfødte barn enn fedre er. Det er derfor god grunn til at mor i de fleste tilfeller bør prioriteres, hva enten det gjelder plassering av hovedansvar ved samlivsbrudd eller fordeling av fødselspermisjonstid. Folk flest skjønner at det er en kjønnsforskjell, og at det er forskjell på ideologiske forestillinger om likestilling og hva barn faktisk har behov for.
Men fedres rolle i barnas liv er viktig. Når de så ofte velges bort av domstolene til fordel for mor, kan det for det første bero på at systemet ikke er tilstrekkelig åpent for de individuelle variasjonene som gjør at mange enkelttilfeller avviker fra det gjennomsnittlige. For det andre på at man ikke tar inn over seg at i et tidsperspektiv som omfatter hele barndommen, vil mer typiske mannlige omsorgskvaliteter bli relativt viktigere for barnet.
Valget står ikke mellom et kjønnsløst, utopisk likestillingsprosjekt og en biologisk determinisme. En kamp for fedres rettigheter må handle om å anerkjenne at fedre og mødre, typisk, representerer ulike, men like viktige måter å fylle foreldreoppgaven på.
