Maskulinistisk kjørestil?

Trafikklyset viser rødt. Jeg kjører fram til linjen foran fotgjengerfeltet. Til høyre for meg står en politibil, av det store slaget, med plass til hunder med mer. Veien er smal for to biler, men ikke svært smal. Jeg kjører slik jeg pleier, er min tanke. Lyset skifter. Jeg skal helst nå et kurs om noen minutter og gir gass. Min lette, sportslige bil akselererer raskt forbi sidemannen. Fram mot neste kryss skifter jeg til høyre side av veien, med rimelig avstand til trafikken bak, mener jeg. Jeg bremser ned mot krysset, men så skifter det til grønt. Jeg ruller over, i moderat fart – pluss. I speilet ser jeg politibilen entre krysset med blinkende retningslys. Greitt!

Forbi krysset ser jeg en ledig parkeringsplass. Jeg bremser og stanser for lukeparkering. Plutselig ser jeg blinkende blått lys i speilet. Jeg setter bilen i revers og ryggelysene kommer på. Men de blå lysene kjører ikke forbi.

Det ble anmodet om førerkort og vognkort. En kollega belyser bilen forfra med lommelykt. ”Har du noen ide om hvorfor vi har stoppet deg?”, spør han. Nei, i grunnen ikke, svarer jeg. Men det føles som at kjørestilen har betydd noe.

Det viste seg at bakskiltet på min bil hadde mindre enn standard størrelse. Dette er lovlig, men skal være anmerket i vognkortet. ”Derfor må vi kontrollere”, sa han.

Politiet sa ikke at at ydmykheten jeg «skiltet» med, også var i minste laget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *