Det er vel en rimelig forventning at de som sitter med offentlig makt, stiller opp til diskusjon? Dette mener jeg må kunne ses som et grunnleggende trekk ved demokratiet, nesten på linje med stemmeretten.
Hva slags offentlig makt? Jeg har tatt opp statens rett til å skille barn og foreldre. Jeg mener staten i dag går for langt i å (tvangs)gjennomføre sitt syn på hva som er bra for barn. Gjennom det siste året har jeg fire ganger hatt innlegg på trykk i Bergens Tidende om disse spørsmålene, bl a kronikk den 17/11. Der foreslår jeg grunnlovsbeskyttelse av båndet mellom barn og deres foreldre. Men ingen representant for den offentlige makt har vist seg i spaltene. Er det for å tie i hjel? Eller aner de ikke hva de skal si?
Det er lang tradisjon for at menn ordner opp i sine problemer selv. Mye kan tyde på at menn fortsatt er det mest ansvarlige kjønn, med størst ansvar for egen lykke og ulykke. I barnefordeling møter imidlertid mennene statens tvangsmakt. Skal man da fortsatt ordne opp selv? Jeg etterlyser svar på de spørsmål jeg har reist, fra politikere i Barne- og likestillingsdepartementet og andre politikere. Jeg etterlyser også reaksjoner fra forskere og andre fagpersoner på området, som i sine bøker synes å støtte ukritisk opp om statens rett til å gripe inn i forholdet mellom foreldre og barn. Det kunne også være ønskelig at kvinner og kvinnebevegelsen stilte opp til diskusjon.