Lik lønn for ulike kjønn?

Lattersalvene har knapt lagt seg etter en TV-serie som har blottstilt kjønnsforskernes dogmatiske insistering – på tross av allmenn erfaring og forskningsbasert kunnskap –  på at alle forskjeller mellom kjønnene er samfunnsskapt, før vi befinner oss midt inne i konfliktfylte lønnsforhandlinger som illustrerer hvordan kjønnsforskernes grunnleggende teser gjennomsyrer forståelsen av kjønn i samfunnet. Uten at noen synes å se at det er nettopp den samme tenkningen vi rystet på hodet av under Hjernevask som langt på vei legger premissene for dette lønnsoppgjørets store tema, nemlig ”lik lønn for arbeid av lik verdi.”

Denne parolen er den moderne utgaven av den gamle parolen ”lik lønn for likt arbeid”, en parole som ikke lenger er relevant, fordi den for lengst er realisert. Det er ikke i dagens norske arbeidsliv spor av lønnsforskjeller som er begrunnet i utøverens kjønn (med unntak av markedet for seksuelt betonte tjenester, som for øvrig i hovedsak er illegalt).

Men forskjellene mellom kjønnene er likevel åpenbare. Legger en sammen alle kvinnelige arbeidstakeres lønninger og alle mannlige arbeidstakeres lønninger og deler på antall hoder i hver gruppe, så får en et adskillig høyere tall for menn enn kvinner.  Forskjellen ble redusert en god del fra 1950-tallet til 1980-tallet, men etter dette har tendensen til utjevning stoppet opp.  Ifølge den dominerende likestillingstenkningen er dette utålelig. Det kan ikke bero på annet enn diskriminering.  Det ER – per definisjon – diskriminering.

Mye av forskjellene ligger i at kvinnedominerte yrker i offentlig sektor gjennomgående betales mindre enn mannsdominerte yrker i privat sektor. Det gjelder også for grupper med like lang, men forskjellig, utdannelse. Helt i tråd med Likelønnskommisjonens innstilling – og tilsynelatende til allmen jubel – er utjevning av nettopp disse forskjellene gjort til et hovedtema i årets lønnsoppgjør. Likelønn = lik lønn for arbeid av lik verdi = rettferdighet. Dette er formelen som det synes umulig å fremme en åpen og sammenhengende argumentasjon mot i dagens ideologiske klima.

Men under overflaten har det allerede kommet til syne tegn på at dette ”rettferdighetskrav” støter an mot noen nokså viktige hensyn. En realistisk betraktning vil vise at et ”krafttak for likelønn” er som å pisse i buksa for å holde varme om vinteren. Det vil ikke gi noen varig forandring i ønsket retning, men det vil ha skadelige virkninger for samfunnet. Staten vil ikke bidra med de milliardene som Likelønnskommisjonen forutsatte, til fortørnelse for forhandlere som er oppglødd av den alminnelige likestillingsretorikken. Hvorfor ikke? Vel, til syvende og sist av samme (gode) grunn som at staten ellers ikke vil bruke penger unødig. Det som fremfor alt kan begrunne lønnsøkning, er at dette er nødvendig for å rekruttere og beholde ønsket arbeidskraft, men dette argumentet er fraværende f eks for sykepleierne i offentlig sektor. Staten forhandler lønn i et marked.

Selvsagt kunne staten lønne sine arbeidstakere langt bedre enn den gjør, helt uavhengig av etterspørselen i arbeidsmarkedet. Hva dette i lengden fører til, har vi i stor skala fått demonstrert i det henfarne Sovjet, og i noe mindre skala i dagens Hellas. At den norske modellen lykkes bedre enn begge disse sosiale eksperimentene, henger i stor grad sammen med at offentlig sektor, selv om den er svær, har akseptert å være subsidiær i forhold til den private. Dette betyr at verdiskapningen i samfunnet hviler på en markedsøkonomi, og at lønnsfastsettelsen i offentlig sektor relaterer seg til de kriterier for lønnsdannelse som gjelder i markedet, med aksept av at konkurranseutsatt sektor er lønnsledende, dvs at premissene for lønnsutviklingen i det offentlige ligger her. Å fjerne seg fra dette betyr på kort sikt inflasjon og svekket konkurranseevne, på lengre sikt kollaps av samfunnsøkonomien.

Statens pengesekkvoktere innser selvfølgelig at hvis de gir mer penger til visse grupper ut fra et ønske om ”likelønn”, så vil ikke det medføre at grupper som kan kreve høyere lønn i kraft av knapphet på deres arbeidskraft, avstå fra dette. Heller ikke vil arbeidsgivere som konkurrerer om nødvendig arbeidskraft avstå, av hensyn til “likelønn”, fra å tilby høyere lønn for å få de folkene de trenger.

Det er en masse fordeler, spesielt jobbsikkerhet, ved å være offentlig ansatt fremfor å være i det private. Også av den grunn vil den private sektor kreve høyere lønn. Ellers ville de søke seg bort fra privat sektor. Lønnsforskjellen mellom privat  og offentlig sektor er således logisk, og ikke urettferdig.

I og med at det ikke er lønnsnivåets absolutte størrelse som er poenget (dagens sykepleiere har langt høyere kjøpekraft enn gårsdagens ingeniører), men forskjellene, så vil effekten av et stort statlig bidrag til ”likelønn” være svært kortvarig. I løpet av kort tid vil forskjellene være der igjen, og skal det være noe poeng i det hele, så må staten fortsette og fortsette med sitt “krafttak” eventuelt gå inn med lov og tvang og styre lønnsdannelsen med hard hånd for å sikre “likestilling”.

I tillegg til at dette vil redusere produktiviteten betydelig, og dermed gjøre oss alle fattigere, vil det innebære et langt skritt mot et autoritært og undertrykkende statsapparat.

Vi anbefaler nettopp i disse dager å lese den velbegrunnete og instruktive innstillingen til mindretallet i likelønnskommisjonen BI-rektor Tom Colbjørnsen, som går mot dette “likestillingsløftet”.

En enda mer utdypende og prinsipiell kritikk av lik lønn for likt-arbeid-filosofien gir Michael Levin i kapittelet “Comparable worth” i boka Feminism and freedom. Boka kan bestilles på Amazon.com og er et grunnleggende og analytisk meget potent oppgjør med feministisk tankegang. I motsetning til Colbjørnsens forsiktige antydning om at det muligens er ulike preferanser og vektlegging som henger sammen hvordan kjønnene “er disponert” , er han klokkeklar når han slå fast at det er de biologiske forskjeller mellom kjønnene som er den ultimate årsaken til at menn og kvinne gjennomgående prioriterer vekten av lønn og status ulikt når de velger yrker, og hvor mye de vil satse på jobb versus privatliv. Å realisere feminismens “utopi” betyr et overgrep mot menneskene.

Én kommentar til «Lik lønn for ulike kjønn?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.