Anmeldelse av barneboka «Håret til mamma» av Gro Dahle, J W Cappelens forlag, 2007.
En god bok for barn skal være god også for voksne. Mammas hår er en bok som betok undertegnede mannlige leser, og ikke bare på vegne av fireåringen boka var tiltenkt.
Boka har vakre tegninger. Mor er en blond dame. Hun er smal i kroppen, og hun har et enormt hår med stor evne til å skinne.
Men mors hår skinner ikke alltid. Nå er mors hår i ulage, og det merker bokas andre hovedperson, en liten datter.
Det som truer eller svekker foreldre, kan få barn til å reagere. Datteren går resolutt inn i mors hår. Hun vil finne ut av «knitring og knuter» som har okkupert morens stolthet.
Barnet rydder opp. Det er vanskelig. Men hun treffer noen der inne! En mann! Hva gjør du her? Akkurat det samme som deg, svarer han. Mannen er utstyrt med rake, og han jobber med klokskap og godt humør, vil vi tro. Bildene viser en eldre, bestefarsliknende skikkelse. Hvis han skal symbolisere det mannlige, må vi lure litt på hvorfor det ble i form av en bestefar.
Boka ender strålende. Mor og datter i skjønn forening, og mors hår lyser igjen. Hva som var den egentlige årsaken til at ”sola sluknet”, får vi ikke vite. Det forblir diffust. Men det var nødvendig å gjøre noe med det, og det var nødvendig å kunne gjøre det uten å forstå.
