Konflikt mellom to foreldre er ikke bare privat, men avspeiler en moralsk og politisk konflikt i samfunnet. Hva er statens ansvar?
Hva er best for et barn? Dersom en mann eller kvinne ønsker å spille en viss rolle i sitt/sine barns liv, må man underforstått regne med at denne personen selv mener dette er både bra og ”best” for barnet/barna. Vanligvis spør en naturligvis ikke om gitte foreldre er bra for sine barn. Når det offentlige intervenerer i forholdet mellom barn og foreldre, er en dermed åpenbart inne på et ømtålig område. Forholdet mellom foreldre og barn er ”hellig”. Men nettopp fordi foreldreskap er ”hellig” må det forholde seg på liknende måte med den adgangen offentlige instanser har til å intervenere. Beslutninger om inngrep vil preges av et spesielt alvor, ikke ulik domstolsbehandlingen i alvorlige straffesaker.
Både i strafferett og i inngrep mellom foreldre og barn må man likevel regne med et begrenset antall ”gale” avgjørelser. Mitt anliggende er imidlertid ikke å drøfte enkeltfeil. Mitt anliggende er å reise spørsmål om det offentliges ”fullmakt” til å gripe inn i forholdet mellom foreldre og barn er på vei mot systematisk misbruk. Der man før kunne se en barnefordeling drevet av barnets beste, med diskutable ”bivirkninger” for kjønn, kan man spørre om ikke kjønn er blitt hovedvirkningen, og om gode og dårlige konsekvenser for barn, i lys av dette, må diskuteres helt på nytt.
”Intet kompromiss” Spørsmålene kan stilles med bakgrunn i forandringer i på samfunnsplan. Det er nå mer enn 1500 barnefordelingssaker pr år, og tallet øker. Det betyr 3000 foreldre til rundt 2000 barn. I skyggen av dette tallet står et ukjent antall mødre, fedre og deres barn som ikke kommer i rettssak, men hvor rettsforholdene påvirker deres skjebne fordi utfallet av eventuell rettssak ofte kan forutses eller ”anes”. En annen forandring er at kvinner er blitt mer uavhengige av menn. Det betyr at de ikke lenger må være velvillige overfor menn eller eks-menn. Til en viss grad betyr dette redusert mulighet for menn til å følge sine barn og utøve foreldreskap indirekte gjennom kvinnen. Dette er igjen en av flere grunner til at menn i økende grad har, og vil ha, et direkteforhold til sine barn.
Det er påvist at mange foreldre gjennom barnefordeling marginaliseres i sine barns liv. Professor og familieekspert Frode Thuen bruker denne karakteristikken i sin bok ”Livet som deltidsforeldre” (2004). Er marginalisering nødvendig, og til barnets beste? Dagens system bygger på en bestemt forestilling om konflikt mellom foreldre. Tanken er at konflikt er skadelig, og anses videre som privat og klinisk. Konfliktene løses ved at den ene av foreldrene settes til å bestemme. Det sier nesten seg selv at den andre kan bli marginalisert. Kvinnen har omsorgen i ca 90 % av tilfellene. Det er faktisk opp til den enkelte kvinne om mannen marginaliseres eller ikke. Ved en lovendring i 1997 ble gjeldende syn på konflikt satt fullt ut i system ved at domstolene ble fratatt enhver mulighet for å pådømme kompromiss. Opp mot gjeldende syn vil jeg hevde at konflikt mellom to foreldre ikke er bare privat, men avspeiler en moralsk og politisk konflikt i samfunnet. Enkeltkonfliktene kan ses som et demokratiproblem på mikroplanet. Dagens barnefordeling løser dette med ”enevelde”. Men et demokratiproblem må i dag løses med fortsatt demokrati.
Norge fikk nylig en dom mot seg i ved Den europeiske menneskerettsdomstolen. En Bergens-mann var blitt nektet enhver kontakt med sine barn. Strasbourg slo fast at mannens menneskerettigheter med dette var krenket. Er dette en interessant dom? Jeg mener ja fordi en tendens til maktarroganse ved norsk rett, som jeg mener foreligger, har fått kritikk. Men jeg vil også si nei, fordi det viktige spørsmålet om marginalisering ikke var tema i saken. Det er utmerket at Strasbourg ”forsvarer” menn i Norge mot total avskjæring fra sine barn, men det er langt derfra og opp til et nivå hvor menn ikke marginaliseres.
Kanskje spørsmålet om barnets beste rett og slett ikke kan avgjøre den videre utvikling fordi flere systemer i dag kan være omtrent like bra for barn! Det sier videre seg selv at foreldres aksept og aktive medvirkning uansett er en forutsetning for at noe system skal kunne fungere bra for barn. Hvor mange menn gir i dag avkall på sine barn heller enn å la seg redusere til ”lekeonkler”?
Kvinner protesterer Det er fra kvinner man kan høre de skarpeste protestene mot dagens system. En mann må føle glede og beundring ved disse uttalelsene. Én av dem som har uttalt seg, er tidligere Høyre-politiker og president i Røde kors, Astrid Nøklebye-Heiberg. Hun sa i et intervju med Aftenposten for vel tre år siden: det er som å dra hjertet ut av kroppen på en mann når han ikke får se barna sine. Hun spådde et snarlig mannsopprør.
Det snarlige mannsopprøret er ennå ikke kommet. Er det slik at mange venter på at menn skal protestere hardere, ellers ingen endring? Per Ritzler, generalsekretær i Foreningen Norden, har interessert seg for menn og kjønn i nordisk sammenheng, og sa i et intervju i NRK nylig at det er kvinner, mer enn menn, som kjemper for menns likestilling. To kvinner, Grete Berget og Karita Bekkemellem, kan etter min mening framheves som eksempler på det Ritzler snakker om. Begge var statsråder for likestiling og barn, begge satte i gang et arbeid med ny barnelov og begge gikk av før de kom i ”mål”. Den sistnevnte gikk som kjent av ganske nylig, og det skjedde klart mot hennes vilje. Hennes motstandere – hvem var de? Og hvor er de nå? Det er etter min mening mer enn tydelig at kjønn er et hovedspørsmål i norsk barnefordeling. En skal bare ikke la seg forvirre av at det finnes toneangivende kvinner både i og utenfor den feministiske skyttergrav.
Menn protesterer? Jeg mener det er dype sår menn påføres i dag. Selve tilhørigheten til samfunnet, om man egentlig tilhører Norge eller ikke, berøres. En venn med erfaring fra barnefordeling sa det slik:17. mai ble ikke lenger det samme. Han siktet altså ikke til manglende mulighet for å feire med sine barn. Kan protester fra menn i dag være underkommunisert? Lukkede barnefordelingssaker, ”offervinkling” fra journalister og vansker med å få seriøse krav på trykk (her snakker jeg av erfaring) kan evt være forklaringer på dette.
Konkret forslag til lovendring: Begrepene omsorg og samvær avvikles. Ut fra felles foreldreansvar må normale, skilte foreldre selv finne løsninger på konkret uenighet, slik de må innenfor et samliv. Ved uenighet om geografisk flytting kan imidlertid en offentlig instans (evt domstolene) ha fullmakt til å bestemme hvilken skolekrets et barn skal tilhøre.
En slik lovendring ville bety at omsorgsfratakelse, som kan sies å ramme den ene parten i alle barnefordelingssaker i dag, forsvinner fra i barnefordeling. Muligheten beholdes imidlertid av barnevernet.
Det skal både styrke og mykhet til for at to kan møtes i likeverd. Lar du derimot staten løse livets problemer, kan du overleve uten styrke. Det sier vel seg selv hvilket kjønn som i dag har knyttet liv og velferd sterkest til staten. Men hvilken kjønnsløs partner!
Publisert 24/12-07, også i Bergens Tidende forkortet
