Fredsprisen til Trump? Hvis en lite informert utlending hadde spurt meg om dette på et hvilket som helst tidligere tidspunkt, hadde jeg ledd overbærende. Nordmennene gir fredsprisen til folk de liker. En mann som forakter kjente og kjære ting som f.eks. politisk velskolerte og korrekte kvinner, en alltid hjelpsom velferdsstat og nå europeere generelt, liker nordmenn ikke.
Usikkert
Men alt er usikkert i dag. Forbausende nok kan jeg nå forestille meg at Trump kan ende opp med å få en fredspris.
Hva ville i så fall være grunnen? I hovedsak at han ikke lykkes, vil jeg si. Trump er en skrytende og «masete» person – jeg har før kalt ham en primitiv mann. Men han er en mann – han har visse mannlige trekk. Han har blant annet evnen og viljen til å «blåse i» hva folk sier om ham. Han er også villig til å handle på det han sier – selv når det kan skape uro og gå på tvers av etablerte interesser. Med rette oppfattet mange ham i 2016 som et friskt pust.
I det antatt liberale samfunnet USA var friheten da redusert til å kunne si hva du vil uten å bli arrestert. Du kunne imidlertid ikke si noe annet enn hva folk hadde hørt hundre ganger før, uten å møte en mur av politisk korrekthet, bevoktet av et ellers sovende (mainstream) pressekorps. Trump, med sin velvoksne formue, slo i 2016 hull i denne muren. Men hvis han til syvende og sist ikke lykkes med annet enn å slå et midlertidig hull i muren, vil han i nordmenns øyne kunne bli en god kandidat. Det kunne passe helt på slutten av hans politiske karriere, når vi vet at han uansett snart forsvinner.
Den primitive (og siste?) mann – fra «murbrekker» til fredsdue – temmet og «hengt opp» som et trofé på Nobelinstituttets vegger? Nobelkomiteens begrunnelse måtte riktignok bli en annen. Trump selv er i full gang med å samle argumenter, kanskje ikke reelle argumenter, men hendelser som kan brukes som argumenter. At det ikke ble krig mellom India og Pakistan, f eks. Trump sier: jeg var der, det var meg (ikke inderne og pakistanerne). Krigen i Ukraina vil høyst sannsynlig ta slutt i løpet av Trumps periode. Han kan si at det var hans verk.
Institusjonelt ansvar
Trumps tilhengere merker nå at det er vanskeligere å bygge opp enn å rive ned. Å bygge opp krever tålmodighet, og det synes ikke å være Trumps fremste egenskap. Å «bygge om» et land krever et annet pågangsmot enn motet til å snakke rett ut. Det som kreves er å gjøre til ditt eget noe du ikke har valgt fritt. Trump snakker om «Bidens krig» i Ukraina – men alle USAs kriger er jo den til enhver tid sittende presidentens krig. Hvis en nyvalgt president ikke tar ansvaret for landets pågående affærer, kommer ansvaret og tar ham. Det er nettopp dette som nå skjer med Trump. Han unnlot å straks trekke USA ut, og resultatet er at han nå sitter dypt i Ukraina-krisen.
Hvordan vil det forresten være om den neste presidenten i 2029 sier at freden i Ukraina er «Trumps fred»? Mangel på «langsiktig ansvar» er en svakhet ved demokratiene i Vesten, som Russland og andre motpoler kan ha grunn til å frykte. Vi kunne kalle det som mangler institusjonelt ansvar.
Antatte venner av Vesten kan også ha grunn til frykt. Boris Johnsons berømte utsagn «as long as it takes» i april 2022 må oppfattes som et løfte om militær støtte til Ukrainas Vest-orientering er sikret. I stedet har utsagnet vist seg å bety «den tiden det tar for folk i Storbritannia USA å erstatte meg, Boris Johnson, og den andre statslederen, Joe Biden, med etterfølgere». På toppen av dette blir Zelenskij avkrevet takknemlighet (av Trump, Vance og europeiske ledere) i stedet for selv å bli takket for sitt store offer antatt for vestlige verdier. Jeg for min del har vært kritisk til dette vestlige foretaket siden 2022. Men jeg må nesten ha litt sympati for Zelenskij i dag.
Smiger
Tilbake til fredskandidat Trump er han faktisk den første i historien, så vidt jeg kan se, som «søker» om en fredspris. Dette kunne nordmennene finne litt fornærmelig. (Fredsprisen er noe opphøyet som Norge lar tilkomme den til enhver tid rette.) Men «søknaden» er samtidig litt smigrende. Smiger er noe Trump har sans for – han både gir og tar. Er nordmennene robuste nok til å motstå?
Les også: Putin er en mann
