Et offentlig utvalg har foreslått at universitetene skal få en halv million «i cash» hver gang de klarer å ansette en kvinne som professor. Dette gir grunnlag for et tankeeksperiment.
Tenk deg at kvinnebevegelsen i Norge hadde en «fagforening». Den kunne f eks være på LOs størrelse og med samme økonomiske evne. Den ville da trolig ha råd til (selv) å belønne universiteter som ville ansette deres medlemmer.
Hvordan ville det bli oppfattet om en «fagforening» gikk fram slik? Det er mulig det er forskjell på statlig støtte og «privat». Men er virkningen så ulik?
