Skal man trekke en grense, kan det være nyttig å statuere et eksempel. Sykehusenes pengebruk trengte i mars 2008 et eksempel. Men eksemplet Åge Danielsen var dessverre feil. Det var tvert i mot en av Norges mest eksemplariske ledere som da måtte gå av.
Det kritikkverdige Danielsen hadde gjort, begrenset seg til ikke først å ha overført eiendomsretten for det nye sykehushotellet til firmaet Norlandia. Det dreide seg om en formell feil. Jeg kan ikke se det er påvist at denne feilen hadde økonomiske konsekvenser. Det synes klart at hotellet trengtes og at finansiering fantes. Hadde Rikshospitalet overført eiendomsretten tidligere, ville Danielsen trolig vært uangripelig.
Å kaste folk for en slik ”sak” smaker av formalisme. Å statuere feil eksempel skaper ikke tydelige grenser. Det tilskynder snarere servilitet hos dem som skal styres. Danielsen framstod som en tydelig leder. Tydelige ledere kan paradoksalt nok være lettest å ”ta”. Danielsen ble referert til som ”den mektige”, bl a på lederplass i Aftenposten. Han var imidlertid svært populær blant dem han hadde direkte makt over. Dette er også en indikasjon på at feil mann er tatt.
