Kjære Ebba Haslund,
Jeg vil takke for at du holder en ”kjønnsgruppe”, det vil si menn, kollektivt ansvarlig for en rekke forhold. Det gir en kjærkommen anledning til som mann å føre debatt med kvinner som gruppe.
Det virker som du mener menn i Norge har forfalt. Det finnes utmerkede menn i din egen generasjon, men dagens menn får hard kritikk. Men hvis en samfunnsgruppe forfaller, er det da alene denne gruppas problem og ansvar? Eller kan forfallet skyldes også andre i samfunnet som den ”forfalne” har et forhold til?
Jeg mener det foreligger en systematisk perspektivskjehet i kvinners favør i Norge. Smak på disse spørsmålene: Gjør kvinner nok for næringslivet i Norge? Er menn tilstrekkelig representert i maktposisjoner rundt barn? Dette er uvante spørsmål. Men er de ikke like relevante som de velkjente, ”motsatte” spørsmålene? Der menn er til stede og gjør en innsats, ses de på med mistenksomhet. Der menn vil inn og ha innflytelse, ses de også på med mistenksomhet. Dette går ut over menns kollektive selvfølelse. Gutter i Norge vokser opp til dette. Det skulle ikke forundre meg om gutters fallende skoleprestasjoner henger sammen med dette.
Det er nytt for meg at kvinner bærer kulturlivet i Norge. Men det er kanskje en tendens, f eks i litteraturen. I så fall vil jeg tillate meg å stille følgende frekke spørsmål: Kan middelmådighet ha fått et fortrinn framfor det sublime, når alt tas i betraktning, det vil si offentlig støtte, innkjøpsordninger, krav om korrekthet mv? Kan dette ha rammet individualistiske menn mer en fellesskapsorienterte kvinner? Jeg bare spør.
Du bryter et gammelt tabu for kjønnssammenlikning når du gjør mannsovervekten i fengslene til et minus for menn. Jeg vil holde meg til tabuet, med mindre du insisterer.
Du sier det er hjerteskjærende når menn ikke får se sine barn. Jeg vil si det ikke bare er hjerteskjærende, det er tennerskjærende. Sinne vil være en adekvat reaksjon. Du snakker om menns vold mot kvinner og voldtekt. Jeg er enig i at menn må ta et visst kollektivt ansvar for dette. Jeg vil oppfordre menn til å trene andre metoder for selvhevding i nære relasjoner enn vold. Og selvfølgelig til ellers å være rimelige, og ydmyke, der det er på sin plass. Vil du til gjengjeld be dine medsøstre slutte å ”pusse” staten på oss i barnefordeling? Vil du være med på en diskusjon om kvinners mulige ansvar der det kommer til vold i hjemmet? Verbale krenkelser, løgn og manipulasjon vil jeg påstå mange kvinner er gode på.
Vi er bare to kjønn, men er vi alene? Kanskje ikke. Vi har jo også staten! Dette kjønnsløse vesen, som aldri sier direkte nei og gladelig påtar seg ethvert ansvar. Er kvinners forhold til staten en ”fruktbar” relasjon? Velger dine yngre medsøstre staten framfor mannen? Kanskje både menn og kvinner føler seg utilfreds i dag. Kanskje vi skulle satse mer på hverandre og ikke la ”den kjønnsløse” vokse seg enda større og fetere.
Publisert også i Klassekampen 8/1-08
