Tirsdag 26/1 er markeringsdagen for den norske helgenen Eystein Erlendsson. Erlendsson er en ”hverdagshelgen” og lærer oss at små mirakler skjer i hverdagen.
Jeg jobber for tiden i en barnehage. Jeg hadde, formodentlig uavhengig av helgenen, på nevnte dato som oppgave å få avdelingens to minste til å sove. På hver sin madrass lå de i et lite rom. Jeg var alene med dem. Barna vrir seg og sovner ikke. Den ene begynner å lage lyder. Den andre ”svarer”. De flirer og vet at dette skal de ikke gjøre! De setter seg opp. De ”bøller” meg rett opp i ansiktet! Hva kan jeg gjøre? Slå dem i hodet med noe hardt? Respekten for vokse er så lav at jeg føler meg sint og maktesløs. Hvilke maktmidler har vi tilbake, bortsett fra kvinners uendelige barne-tålmodighet?
Vel, vi har fortsatt lov til å holde. Jeg bestemmer meg for å la det stå til og legger en av dem, en jente, med magen ned, flatt på madrassen, klart mot hennes vilje. Hun spenner kroppen mot og vil opp igjen. Jeg holder henne nede og sier vennlig at hun skal sove. Hun stønner. Som mann i barnhage kan jeg erfaringsmessig bli misforstått og mistenkt, endog med fare for å miste jobben. Jeg er dessuten usikker på om lydene skyldes anstrengelse eller at barnet er på grensen til å hyle. Jeg tar likevel i og holder henne nede med begge hender! Dersom noen kommer inn nå, blir jeg straks kastet i fengsel, tenker jeg.
Etter to minutters kamp sovner imidlertid barnet. En ”tredjegenerasjons” mannsrolle er under utvikling. Man har femininet, og man har samtidig maskuliniteten i behold.
PS: Dagen etter var det tre barn. Den tredje hadde «maur i buksa» og hadde ikke noen gang sovet på de seks månedene han hadde vært på avdelingen. Men det var en ny tilstand i rommet. Å holde noen var ikke nødvendig. Alle tre sovnet.
Bildet: J.M.W. Turner: Steamer in Snowstorm
