Er det en kvalifikasjon å være kvinne? — ideologisk dom i Høyesterett

Det er lett å tref­fe blink hvis man sky­ter først og teg­ner blin­ken etter­på. Ifølge advo­ka­te­ne Arvid R. Ødegård og Kari Bergeius Andersen er det slik Høyesterett har gått fram i en sak der kam­pen stod mel­lom sta­ten til for­del for en kvin­ne på den ene siden og en mann på den and­re. Høyesterett vil­le ha et bestemt resul­tat, og valg­te der­et­ter vur­de­rings­me­to­de som pas­set.

Denne saf­ti­ge kri­tik­ken er å lese i en artik­kel i sis­te num­mer av det juri­dis­ke tids­skrif­tet Lov og Rett (nr 8/14) skre­vet av de to nevn­te advo­ka­te­ne. Saken drei­er seg om anset­tel­se av ny leder for Forsvarets skole­sen­ter, som fant sted i 2008. Ansatt i stil­lin­gen ble Louise Kathrine Dedichen, da flagg­kom­man­dør, men en av de and­re søker­ne, Øyvind Kirsebom Strandman, da sjef for Luftforsvarets utvik­lings­sen­ter, men­te seg forbi­gått på grunn av kjønn, og saken kom etter hvert til Høyesterett. Høyesterett fri­kjen­te i dom av 29/4–14 sta­ten.

Sakens juri­dis­ke kjer­ne er iføl­ge Ødegård og Andersen spørs­må­let om hvil­ke bevis som skal til­leg­ges vekt når uli­ke bevis står i mot­set­ning til hver­and­re. Det som skal bevi­ses eller mot­be­vi­ses her, er i hvil­ken grad kjønn var en fak­tor da kan­di­da­te­ne ble vur­dert, og om saks­be­hand­lin­gen var sak­lig. Dokumenter fra anset­tel­ses­pro­ses­sen tyder på den ene siden på at depar­te­men­tet øns­ket en kvin­ne og ansat­te ut fra det­te. I Forsvarsdepartementets for­be­re­den­de arbeid skri­ver f eks depar­te­ments­rå­den at «flagg­kom­man­dør Dedichen etter hans opp­fat­ning ikke var best kva­li­fi­sert, men at det kun­ne være posi­tivt for Forsvaret at en kvin­ne ble utnevnt. Han kun­ne der­for under tvil støt­te anbe­fa­lin­gen og la vekt på de kla­re poli­tis­ke førin­ger som var gitt om kvin­ne­li­ge lede­re i Forsvaret.» (sitert etter Ødegård og Andersen). På den annen side fore­lig­ger i for­bin­del­se med retts­sa­ken for Høyesterett vitneer­klæ­rin­ger, det vil si skrift­li­ge vitne­ut­sagn inn­hen­tet av Høyesterett, fra sam­me depar­te­ment som går i mot­satt ret­ning.

Høyesterett har gjen­nom fle­re tid­li­ge­re dom­mer etab­lert en bevis­vur­de­rings­me­to­de som går ut på at begi­ven­hets­nære bevis skal veie tyngst. I den aktu­el­le saken er doku­men­te­ne laget for­bin­del­se med selve anset­tel­ses­pro­ses­sen begi­ven­hets­nære, mens det mot­sat­te gjel­der for de nevn­te erklæ­rin­ge­ne laget 6 år sene­re. Høyesterett har like­vel gjort det «kunst­styk­ke» å la de nyskrev­ne rede­gjø­rel­se­ne fra depar­te­men­tet veie tyng­re enn kom­men­ta­rer som falt under saks­be­hand­lin­gen.

For vår del vil vi til­føye at det vel uan­sett vil­le være på sin plass med en smu­le skep­sis over­for erklæ­rin­ger fra en stat­lig instans avgitt i anled­ning retts­sa­ken for høy­este­rett når sta­ten er part i saken og tap­te så det sus­te i lag­manns­ret­ten. Slike erklæ­rin­ger bør vel ses på som noe i nær­he­ten av parts­inn­legg. I til­legg fore­lig­ger iføl­ge Ødegård og Andersen til dels lett påvi­se­lig feil i favør av den kvin­ne­li­ge søke­ren i depar­te­men­tets vitneer­klæ­rin­ger, noe som Høyesterett lar pas­se­re ukom­men­tert. Domstolen synes alt­så å ha valgt side for sta­ten — og kvin­nen — ut fra poli­tisk og ideo­lo­gisk sym­pa­ti, og så til­pas­set den juri­dis­ke argu­men­ta­sjo­nen ut fra det­te.

Høyesterett had­de også et mindre­tall bestå­en­de av dom­mer Skoghøy i den aktu­el­le saken. Hans argu­men­ta­sjon er på lin­je med Ødegård og Andersen. Dommer Skoghøy sier i sin dis­sens at det ikke er noen kva­li­fi­ka­sjon etter like­stil­lings­lo­ven å være kvin­ne. Hans «påmin­nel­se» kan for­stås som en antyd­ning om at anset­tel­ses­myn­dig­he­ten og/eller fler­tal­let i HR er pre­get av et slikt syn. Samtidig har jo den vik­tigs­te hen­sik­ten med like­stil­lings­lo­ven vært å frem­me kvin­ner. For vår del vil vi si: Her lig­ger kan­skje sakens poli­tisk-ideo­lo­gis­ke kjer­ne. Mange mener nok at det er en kva­li­fi­ka­sjon å være kvin­ne, alt­så at det­te brin­ger noe med seg som menn ikke uten vide­re har. Likestillingsloven har imid­ler­tid kjønns­nøy­tra­li­tet som gjen­nom­gå­en­de prin­sipp og det­te tvin­ger alle tan­ker om kvin­ners og menns typis­ke egen­ska­per «under jor­da».

Mer ærlig og kon­struk­tivt måt­te det da være om man kun­ne snak­ke åpent om betyd­nin­gen av kjønn. Hvordan vil­le det i så fall stil­le seg med kvin­ner i for­sva­ret? I saken drøf­tet oven­for drei­de det seg om en stil­ling som leder for en utdan­nings­in­sti­tu­sjon i for­sva­ret. Ved utlys­nin­gen av stil­lin­gen ble det lagt vekt på ope­ra­tiv erfa­ring. Må man ha ope­ra­tiv erfa­ring for å kun­ne være en god utdan­nings­le­der? Kanskje ikke, job­ben kan ses i førs­te rek­ke som admi­ni­stra­tiv, eller slik at opp­ga­ven er å ska­pe et godt under­vis­nings- og utdan­nings­mil­jø. På den annen side drei­er det seg her om utdan­ning av offi­se­rer i for­sva­ret. Historisk, og i land vi liker å sam­men­lik­ne oss med, har en sett det som vik­tig å ha bred ope­ra­tiv erfa­ring for å kun­ne klat­re til topps i de mili­tæ­re rek­ker, her­under også å være sjef for pre­sti­sje­tun­ge mili­tæ­re sko­ler. Forsvarets pri­mæ­re funk­sjon, hvis ikke den enes­te, er å være sta­tens ytters­te makt­mid­del. Det drei­er seg om et yrke som er fryk­te­lig, men nød­ven­dig, og utdan­ning her drei­er seg ikke minst om å utvik­le per­son­li­ge for­ut­set­nin­ger for å kun­ne utøve yrket. Nærværet av per­soner som alle­re­de har dis­se egen­ska­pe­ne, er da kan­skje den vik­tigs­te miljø­fak­to­ren og kan­skje den vik­tigs­te under­vis­nings­fak­to­ren over­ho­det. Jo mer vir­ke­lig­hets­nært og per­son­lig et yrke er, jo vik­ti­ge­re er rolle­mo­del­ler.

Vektlegging av ope­ra­tiv erfa­ring, gjør det i prak­sis vans­ke­lig for kvin­ner å nå til topps i Forsvaret, da bare få kvin­ner vel­ger en ope­ra­tiv kar­rie­re. Kvinner fore­trek­ker oftest admi­ni­stra­ti­ve og logis­tis­ke stil­lin­ger. Skal vi imid­ler­tid ha et for­svar med vis­se mas­ku­li­ne egen­ska­per, hvor i det mins­te hard­het er vik­ti­ge­re enn myk­het, må man reg­ne med at det sto­re fler­tal­let av de som inter­es­se­rer seg for, og kva­li­fi­se­rer seg for, høy­ere stil­lin­ger vil være menn. Kvinner bør kun­ne kon­kur­re­re, men på kri­te­ri­er som sva­rer til Forsvarets sen­tra­le funk­sjon. I det­te per­spek­ti­vet er anset­tel­sen av Dedichen en mid­dels stor kata­stro­fe og høy­este­retts­dom­men en stør­re. En rela­tivt mind­re kva­li­fi­sert kvin­ne skal være rolle­mo­dell for offi­se­rer som skal lære seg ver­dens poten­si­elt far­ligs­te yrke, men alle ele­ve­ne vil vite at hun har fått job­ben for­di hun var kvin­ne. Eller ver­re: de som er under utdan­ning tror fak­tisk at hun var den best kva­li­fi­ser­te for­di hun fikk job­ben, og for­di Høyesterett har bekref­tet det­te. I sist­nevn­te til­fel­le blir ele­ve­ne mis­le­det i sin for­stå­el­se av kva­li­fi­ka­sjo­ner innen­for yrket. I til­legg kom­mer den frust­ra­sjon som opp­levd poli­tisk opport­u­nis­me og man­gel på rett­fer­dig­het (også en mas­ku­lin ver­di) påfø­rer både menn og kvin­ner.

Les også: Staten fri­kjen­nes for åpen­bar dis­kri­mi­ne­ring

Dette innlegget ble publisert i Jobb, Kjønnsbalanse og-rettferd. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.