Det er lett å treffe blink hvis man skyter først og tegner blinken etterpå. Ifølge advokatene Arvid R. Ødegård og Kari Bergeius Andersen er det slik Høyesterett har gått fram i en sak der kampen stod mellom staten til fordel for en kvinne på den ene siden og en mann på den andre. Høyesterett ville ha et bestemt resultat, og valgte deretter vurderingsmetode som passet.
Denne saftige kritikken er å lese i en artikkel i siste nummer av det juridiske tidsskriftet Lov og Rett (nr 8/14) skrevet av de to nevnte advokatene. Saken dreier seg om ansettelse av ny leder for Forsvarets skolesenter, som fant sted i 2008. Ansatt i stillingen ble Louise Kathrine Dedichen, da flaggkommandør, men en av de andre søkerne, Øyvind Kirsebom Strandman, da sjef for Luftforsvarets utviklingssenter, mente seg forbigått på grunn av kjønn, og saken kom etter hvert til Høyesterett. Høyesterett frikjente i dom av 29/4-14 staten.
Sakens juridiske kjerne er ifølge Ødegård og Andersen spørsmålet om hvilke bevis som skal tillegges vekt når ulike bevis står i motsetning til hverandre. Det som skal bevises eller motbevises her, er i hvilken grad kjønn var en faktor da kandidatene ble vurdert, og om saksbehandlingen var saklig. Dokumenter fra ansettelsesprosessen tyder på den ene siden på at departementet ønsket en kvinne og ansatte ut fra dette. I Forsvarsdepartementets forberedende arbeid skriver f eks departementsråden at «flaggkommandør Dedichen etter hans oppfatning ikke var best kvalifisert, men at det kunne være positivt for Forsvaret at en kvinne ble utnevnt. Han kunne derfor under tvil støtte anbefalingen og la vekt på de klare politiske føringer som var gitt om kvinnelige ledere i Forsvaret.» (sitert etter Ødegård og Andersen). På den annen side foreligger i forbindelse med rettssaken for Høyesterett vitneerklæringer, det vil si skriftlige vitneutsagn innhentet av Høyesterett, fra samme departement som går i motsatt retning.
Høyesterett har gjennom flere tidligere dommer etablert en bevisvurderingsmetode som går ut på at begivenhetsnære bevis skal veie tyngst. I den aktuelle saken er dokumentene laget forbindelse med selve ansettelsesprosessen begivenhetsnære, mens det motsatte gjelder for de nevnte erklæringene laget 6 år senere. Høyesterett har likevel gjort det «kunststykke» å la de nyskrevne redegjørelsene fra departementet veie tyngre enn kommentarer som falt under saksbehandlingen.
For vår del vil vi tilføye at det vel uansett ville være på sin plass med en smule skepsis overfor erklæringer fra en statlig instans avgitt i anledning rettssaken for høyesterett når staten er part i saken og tapte så det suste i lagmannsretten. Slike erklæringer bør vel ses på som noe i nærheten av partsinnlegg. I tillegg foreligger ifølge Ødegård og Andersen til dels lett påviselig feil i favør av den kvinnelige søkeren i departementets vitneerklæringer, noe som Høyesterett lar passere ukommentert. Domstolen synes altså å ha valgt side for staten – og kvinnen – ut fra politisk og ideologisk sympati, og så tilpasset den juridiske argumentasjonen ut fra dette.
Høyesterett hadde også et mindretall bestående av dommer Skoghøy i den aktuelle saken. Hans argumentasjon er på linje med Ødegård og Andersen. Dommer Skoghøy sier i sin dissens at det ikke er noen kvalifikasjon etter likestillingsloven å være kvinne. Hans «påminnelse» kan forstås som en antydning om at ansettelsesmyndigheten og/eller flertallet i HR er preget av et slikt syn. Samtidig har jo den viktigste hensikten med likestillingsloven vært å fremme kvinner. For vår del vil vi si: Her ligger kanskje sakens politisk-ideologiske kjerne. Mange mener nok at det er en kvalifikasjon å være kvinne, altså at dette bringer noe med seg som menn ikke uten videre har. Likestillingsloven har imidlertid kjønnsnøytralitet som gjennomgående prinsipp og dette tvinger alle tanker om kvinners og menns typiske egenskaper «under jorda».
Mer ærlig og konstruktivt måtte det da være om man kunne snakke åpent om betydningen av kjønn. Hvordan ville det i så fall stille seg med kvinner i forsvaret? I saken drøftet ovenfor dreide det seg om en stilling som leder for en utdanningsinstitusjon i forsvaret. Ved utlysningen av stillingen ble det lagt vekt på operativ erfaring. Må man ha operativ erfaring for å kunne være en god utdanningsleder? Kanskje ikke, jobben kan ses i første rekke som administrativ, eller slik at oppgaven er å skape et godt undervisnings- og utdanningsmiljø. På den annen side dreier det seg her om utdanning av offiserer i forsvaret. Historisk, og i land vi liker å sammenlikne oss med, har en sett det som viktig å ha bred operativ erfaring for å kunne klatre til topps i de militære rekker, herunder også å være sjef for prestisjetunge militære skoler. Forsvarets primære funksjon, hvis ikke den eneste, er å være statens ytterste maktmiddel. Det dreier seg om et yrke som er fryktelig, men nødvendig, og utdanning her dreier seg ikke minst om å utvikle personlige forutsetninger for å kunne utøve yrket. Nærværet av personer som allerede har disse egenskapene, er da kanskje den viktigste miljøfaktoren og kanskje den viktigste undervisningsfaktoren overhodet. Jo mer virkelighetsnært og personlig et yrke er, jo viktigere er rollemodeller.
Vektlegging av operativ erfaring, gjør det i praksis vanskelig for kvinner å nå til topps i Forsvaret, da bare få kvinner velger en operativ karriere. Kvinner foretrekker oftest administrative og logistiske stillinger. Skal vi imidlertid ha et forsvar med visse maskuline egenskaper, hvor i det minste hardhet er viktigere enn mykhet, må man regne med at det store flertallet av de som interesserer seg for, og kvalifiserer seg for, høyere stillinger vil være menn. Kvinner bør kunne konkurrere, men på kriterier som svarer til Forsvarets sentrale funksjon. I dette perspektivet er ansettelsen av Dedichen en middels stor katastrofe og høyesterettsdommen en større. En relativt mindre kvalifisert kvinne skal være rollemodell for offiserer som skal lære seg verdens potensielt farligste yrke, men alle elevene vil vite at hun har fått jobben fordi hun var kvinne. Eller verre: de som er under utdanning tror faktisk at hun var den best kvalifiserte fordi hun fikk jobben, og fordi Høyesterett har bekreftet dette. I sistnevnte tilfelle blir elevene misledet i sin forståelse av kvalifikasjoner innenfor yrket. I tillegg kommer den frustrasjon som opplevd politisk opportunisme og mangel på rettferdighet (også en maskulin verdi) påfører både menn og kvinner.
Les også: Staten frikjennes for åpenbar diskriminering