Vi har nettopp sett Stones-filmen i en slunken sal på Colosseum, Oslo.
Det er forbløffende hvor vital Mick Jagger framstår på scenen. (Ikke en ”milliliter” mindre energi på 30 år.)
Jeg prøver å forstå hva som foregår. Er han en dirigent? Ja, utvilsomt. Han vender seg i blant mot bandet og de på scenen. Og uansett hvor han vender seg, følger alle. En dirigent.
Men også det ”motsatte”. Han er en marionett. Med stemme og bevegelse reflekterer han musikken og det som skjer. Han er reseptiv.
Faktene. De er feminine og maskuline. Han går taktfast og med harde skritt. Han svinger feminint på arm og hofte. Er stemmen nærmest guttural – og myk samtidig?
Det må koste tid i treningsstudio å holde seg med slike overarmer!
Vi får et tilbakeblikk til ungdommen. Han har langt, utslått hår. Det er tidsmessig og ganske kjønnsnøytralt. Men ansiktet ser ut både som en ung manns og som en ung kvinnes. Ikke bare munnen (kunne den kle leppestift?), men hele framtoningen. Slående kontrast til veletablerte autoritetspersoner, alle menn, som i form av klipp fra en TV-debatt dukker opp i filmen.
Han får spørsmål om han kan se seg på scenen som 60 åring? Yes, easily.
Om ytterligere 30-40 år vil verden få se om flere har klart å kombinere det feminine og det maskuline på denne mesterlige måten, og om noen har klart det i det virkelige liv, utenfor scenen.
