Plutselig var boka slutt. Det siste jeg rakk å tenke før jeg ble overrasket av slutten, var at dette er bare tull. Boka er bare tull, i den forstand at den beskriver noe som er bare tull.
Nærmere bestemt beskrives protagonistens sosialdemokratiske omgivelser. Alt og alle rundt ham er bare tomme hylster av noen mennesker. Det er ikke gnist av liv. Heldigvis er dette fiction, slik at ingen virkelige mennesker trenger (strengt tatt) å føle seg krenket av en slik beskrivelse.
Jeg snakker om beskrivelsen som Erlend Loe gir skjønnlitterært i boka Kukene/Kukane, og hvor undertegnede mer analytisk karakteriserer romanfigurene som «tomme hylster». Jeg skyter inn at jeg (som vanlig) bruker ordet sosialdemokrati i utvidet betydning, det vil si ikke bare knyttet til ett eller to politiske partier. Denne bruken er for øvrig ikke uvanlig.
Beskrivelsen av protagonisten, en mann ved navn Tander, sine omgivelser vil jeg si er tatt på kornet i boka. Vi møter snart en helsesøster, snart en kirurg, snart en prest – alle er nøyaktig like som mennesker, bare i ulike roller. De er like ved at de pliktoppfyllende fyller sine roller og sier det de har lært på skolen, og senere i utdanningen, at de skal si. Når dette er gjort, er det ingenting mer å si. Ingenting er bokas tema. Dette er dypest sett en bok om nihilisme.
Det er som om forfatteren befinner seg i en mørk kjeller med en liten lommelykt. Han lar en smal lysstråle går fra menneske til menneske, fra situasjon til situasjon og finner ingenting. Kjelleren forblir tom. Alt er mørkt.
Dette til tross for at Tanders problem burde være dramatisk nok. Hans kuk, altså penisen, falt plutselig av mens han dusjet. Med fiksjonal frihet lar forfatteren dette skje uten at blod flyter eller at andre medisinske problemer oppstår. Kuken ligger på gulvet og alt annet er normalt.
Gangen i boka er at Tander så går fra instans til instans. Han starter med en online doktor, deretter følger legevakten. Folk er overrasket, men lar seg ikke vippe av pinnen. Det samme gjelder Tanders private omgivelser, det vil si hans kone og to barn. Alle er overrasket, men ingen faller av pinnen. Tander blir sykmeldt for en tid, men kommer etter noen måneder tilbake til samme jobben som journalist for bilbladet «Motor».
Kona finner raskt en ny mann og skiller seg fra Tander, både formelt og geografisk. Hun skiller seg dermed også fra sine barn, men hun vil ha dem i sommerferien. Tander tar alt dette pent. Han var selv sosialdemokrat før han mistet kuken og blir heller ikke nå noen opprører. Loe lar Tander selge huset, løse ut eksen og flytte til et rekkehus med begge barna – alt på bare en liten bokside. I den sosialdemokratiske verden går det på skinner.
Det nærmeste vi kommer til et opprør er det bortgjemte stedet «Kukløs». Dit vandrer Tander i barnas sommerferie. Tander er ikke helt alene, for på «Kukløs» er et dusin menn i samme situasjon samlet. Vi skjønner imidlertid straks at disse mennene ikke bare er kukløse, de er også tannløse. De er akkurat like sosialdemokratiske som alle andre. Pent og høflig formulerer de en kritikk av «kukokratiet». Med religiøse undertoner forstår de seg selv som «befridde» fra noe byrdefullt. Stedet får økonomisk støtte fra fylkeskommunen.
Boka er dermed kjemisk fri for alt annet enn sosialdemokrati. Hva mener forfatteren med dette? Og hva tror de (begeistrede?) leserne?
Loe har alltid hatt en nihilistisk tendens. I en av sine første bøker («L», 1999) lar han en gruppe menn dra på en meningsløs jakt etter bevis på en utvandring som skal ha funnet sted i Stillehavet på skøyter i en tid med et kaldere klima. Dette var et slags moderne alternativ til Kon-Tiki-ekspedisjonen, som dessverre allerede var gjennomført. (Attpå til er historien autentisk, med Loe selv som ekspedisjonsleder.) Jeg så en gang et intervju med Loe, hvor han var plaget av dette, at alt interessant syntes gjort allerede. Boka Kukene/Kukane fra 2025 tyder på at han heller ikke senere har funnet noe å interessere seg for. Han har bare utviklet en fabelaktig evne til å gjengi tomheten i det sosialdemokratiske liv og samfunn.
Å ta fra mannen kuken kan vi se på som den ytterste provokasjon. Men i boka ryster dette ingen, knapt nok han som selv opplever dette. Mot slutten av historien følger faktisk enkelte positive virkninger av det inntrufne for Tander. Forfatter Loe lar kukløsheten, som en slags religiøs opplevelse, berike Tanders sjel. Etter «befrielsen» ser protagonisten farger bedre, han blir mer virkelighetsnær, han jobber mer kreativt og er mer fornøyd med livet.
Vi kan sammenlikne med andre dystopier som for ekesempel «Brave new World» (Aldous Huxley, 1932) og ungdomsboka «The Giver» (Lois Lowry, 1993). I begge disse romanene dominerer det dystopiske, men det dystopiske er ikke enerådende. Brave New World ender riktig nok tragisk med opprørerens selvmord. «The Giver» ender litt uklart, men med et håp om at helten i historien klarer å flykte fra dystopien. Hos Loe er det derimot ikke snev av håp.
Jeg registrerer at boka likevel ikke provoserer meg. Jeg blir verken oppgitt eller opphisset over det sosialdemokratiet som beskrives (slik jeg kan bli i den virkelige verden). Det jeg merker, er bare en tendens til å bli lullet inn i nihilisme. Da jeg oppdaget dette, ble jeg mer forsiktig med å lese – ikke for mye av gangen.
Tanken bak boka er kanskje at når nihilismen (sosialdemokratiet) har nådd et visst nivå, nytter det ikke å kjempe imot. Det aktuelle samfunnet er redningsløst fortapt. Hva skal man da med en livsbejaende kuk? Hva du enn bringer på bordet, sosialdemokratene lar seg ikke rokke, ikke en gang berøre. Tanders og hans lidelsesfellers mangel framstår som en erkjennelse vunnet, ikke som et tap. I bokas verden er mennene på Kukløs i en bedre posisjon enn de menn som ennå ikke har nådd erkjennelsen.
Er da det beste du kan gjøre å gi opp? Neppe. Boka kan inspirere til å søke håp utenfor boka, eventuelt utenfor Norge.
