Et spørsmål når en mann og en kvinne ”møtes”, er om dette kun er et møte mellom to individer, eller om det forstås bedre som også et møte mellom de to kjønn. Et litt pussig spørsmål, kanskje, men: hva er det ved (vanlige) heterofile som gjør at menn og kvinner tiltrekkes av nettopp motsatt kjønn?
Her kan man selvsagt svare at seksualitet er preget av drifter som nødvendigvis må være ”hetero” pga forplantning. Men er det det hele? Dreier kjønn i partnervalg seg kun om sex-ualitet? Mot dette taler at vi gjerne ser seksualitet som noe mer enn ”rein sex”. Videre ser vi gjerne kjærlighet som vesentlig mer enn bare sex, og gjerne som integrert med, og ikke atskilt fra, sex og seksualitet. I forlengelsen av dette, blir det rimelig å spørre om ikke den ”kjønnsspesifikke” tiltrekningen mellom en mann og en kvinne har flere sider enn sex-tiltrekning.
Enda et spørsmål ligger da snublende nær: på hvilken måte er kvinner og menn (systematisk) forskjellige, slik at de fleste foretrekker en seksualitets- og kjærlighetspartner av motsatt kjønn? (Var kjønnene like, kunne man vel like gjerne velge blant alle…?)
På denne måten kan hverdagens opplevelse av tiltrekning mellom mennesker av motsatt kjønn brukes til å reise spørsmålet om (systematisk) forskjellighet mellom kvinner og menn. Spørsmålet er reist med utgangspunkt i erfaring fra privatsfæren. Dette er viktig, for vår tanke er at diskusjonen i første rekke kan dreie seg om dette – om forskjell mellom kvinner og menn erfart i privatsfæren og til bruk i privatsfæren.
Men … kan (an)erkjennelse av forskjellighet mellom kvinner og menn ”til bruk i privatsfæren” skje uten at dette får betydning for kvinner og menn i det offentlige rom? Ja, vi mener det. Dette henger sammen med et synspunkt om at forskjellighet kvinner-menn ikke behøver å være absolutt, men snarere ”tendensiell”. I det offentlige rom kan en forholde seg til kvinner og menn som ”rene individer”, og ikke som kjønnsvesener (hvis dette er ønskelig).
