Far eller pappa?

Aftenposten slår PAPPA stort opp på første side i dag i forbindelse med debatten om fødselspermisjonen. Reportasjen forteller om menn som “frivillig” er hjemme med sine barn. Men hva er forskjellen på ordene “far” og “pappa”?

Fra min egen barndom klinger uttrykkene “far” og “pappa” ganske ulikt. Selv kalte jeg opphavet for “pappa” til jeg var 10-12 år gammel. Da kom det enda mer “uformelle” fatter’n inn i stedet. Men enkelte av mine jevnaldrende sa “far” til faren, og enkelte kunne til og med fortelle at foreldrene krevde dette. Jeg syntes litt synd på de sistenvnte. “Pappa” virket for meg langt mer avslappet og ikke så autoritært.

Likevel sa jeg “far” om samme person når jeg snakket om ham. Å snakke om “pappaen min” når jeg var sammen med kamerater eller overfor voksne, ville være å bringe det familiære ut i det offentlige. Bare noen ganske nærstående tanter og onkler kunne tillate seg å omtale faderen som “pappaen din” eller “pappa”.

Aftenposten kjører altså i dag på pappa. Mediene gjør kanskje det når de skal være velvillige overfor mannlige foreldre? Aftenposten skriver i dagens reportasje om fedre som tar mer enn den obligatoriske delen av fødselspermisjonen. Pappaer er snille folk som er hjemme med barna sine. Mens fedre kalles de som f eks stiller krav om rettferd i barnefordeling?

Etter min oppfatning skal vi være på vakt mot søtliggjøring av farsbegrepet. Nærhet og omsorg er vel og bra, men foreldreskapet har også noen maskuline sider som spesielt menn, etter min mening, ikke skal glemme. En av dem dreier seg om å ivareta barnas grensesnitt til samfunnet, herunder offentlige instanser som skole og barnehage. Trengs dette? Det kommer an på om du mener skole, barnehage og det en ellers finner ute i samfunnet fungerer greit nok uten at foreldre følger med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.