Jeg er redd det korte svaret på spørsmålet er ja. Håpet om at dette nettsted etter sitt innhold likevel forblir av topp viktighet, ligger i at vårt tema, som er kjønn og likestilling sett fra menns synsvinkel, er relevant for å forstå og eventuelt bekjempe de tendenser og krefter som driver oss mot undergang.
Det kan til og med tenkes å dreie seg om et årsaksforhold. Formålet med denne artikkelen er imidlertid å undersøke dette nærmere. Skjematisk kan man uttrykke problemstillingen slik:
Som man ser, dreier det seg om omfattende tematikk. På begge sider av pilen er det mange spørsmål.
Jeg tar først for meg de to sidene hver for seg. Venstre side er vår «hjemmebane», og jeg skal nedenfor rekapitulere de spørsmål som knytter seg til kjønn. Jeg ordner dette i perspektiver og i spesifikke saksområder, slik vi har gjort mang en gang på dette nettsted (avsnitt 1 og 2).
Når det gjelder Europa, vil jeg gå mer «impresjonistisk» til verks. Jeg mener de to følgende spørsmålene er relevante og viktige i dag:
- Hva er vår plass i verden nå?
- Hvem er vi – egentlig?
Nedenfor skal jeg utdype dette nærmere (avsnitt 3, 4 og 5). Store spørsmål, men jeg mener at med solide allmennkunnskaper, gode kilder og rikelig pågangsmot kan man få sagt noe vesentlig om dette.
Jeg vil for øvrig også stille et tredje spørsmål om Europa: Går det mot borgerkrig? Dette kan høres drastisk ut (og det er det også), men vi skal se nærmere på ulike former for borgerkrig og ikke alle er like drastiske (avsnitt 6).
Etter å ha drøftet venstre og høyre side i figuren hver for seg, skal vi se på sammenhengen (avsnitt 10, 11 og 12). Jeg konkluderer i avsnitt 13. Avsnitt 7, 8 og 9 er utfyllende om dette nettsteds orientering og historie.
Jeg legger altså opp til god, gammeldags resonnering. Spenn fast sikkerhetsbeltet – vi starter langsomt men farten øker etter hvert!
1. De to kjønns perspektiver
Dette nettsted ble i sin dannet for å bringe et bestemt perspektiv på banen, nemlig menns perspektiv. Å bringe et nytt perspektiv behøver ikke bety at du ser en helt annen virkelighet. Men du ser visse deler av virkeligheten tydeligere. Et enkelt eksempel: Du kan mene at det er vel og bra at kvinner kvoteres inn. Men har du tenkt på at menn da kvoteres ut? Og om du har tenkt på det sistnevnte, hvor sterkt står det i din bevissthet? Dette er et spørsmål om perspektiv.
Et annet eksempel er skatt. Menn betaler mer skatt en kvinner. Er dette et interessant faktum? Det avhenger av hva du er opptatt av. At menn betaler mer skatt en kvinner, henger naturligvis sammen med at menn tjener mer. Hvis du er opptatt av økonomisk rettferdighet, vil du se skatt og lønn i sammenheng. Spørsmålet om skatt alene vil ikke være interessant. Imidlertid, hvis vi lar det større spørsmålet om økonomisk rettferd ligge et øyeblikk, og nøyer oss med å snakke om skatt og skattelette, vil det være et faktum at nesten enhver form for skattelette kommer menn til gode mer enn kvinner. Urettferdig? Bare hvis du har «glemt» at menn i utgangspunktet betaler mer skatt.
Kjønn som tema gir altså naturlig rom for å se ting i to perspektiver: kvinners perspektiv og menns perspektiv. Hva med barns perspektiv? Det er naturligvis et ansvar for alle voksne å ta rimelig hensyn til barn, men dette er noe annet enn hva som her menes med perspektiv.
I tillegg til betydningen av kvinners og menns perspektiv, kan man snakke om et mikro/individuelt og et makro/samfunnsmessig perspektiv. Når det gjelder prostitusjon, for eksempel, kan jeg trygt anbefale alle individer jeg måtte komme i kontakt med å holde seg unna dette (det være seg kvinner eller menn). Dette er mikro. På samfunnsnivå blir spørsmålet om vi skal ha et forhold til spørsmålet kollektivt. Det kan konkret dreie seg om lover og offentlige tiltak. I meningsdannelse vil det skje en veksling mellom det individuelle perspektiv og det kollektive, mellom mikro og makro. I et demokrati (med rimelig liv i) vil de fleste individer ha meninger om ting vi gjør kollektivt.
2. Tre saksområder
Dreier likestilling seg om like muligheter eller like resultater? De fleste mener vel det førstnevnte, men resultater er mye lettere å måle. En har lett for å gå ut fra at ulike resultater må være urettferdig. Men vi vet samtidig at de to kjønn har ulike preferanser.
Både like muligheter og like resultater dreier seg imidlertid om lik stilling i samfunnet. De to kjønns stilling i samfunnet er kjønnsproblematikkens saksområde nummer én.
Et annet viktig spørsmål er om kvinner og menn er like eller ulike. Vi vil naturligvis finne forskjellige svar på ulike konkrete områder, som fysisk utrustning, mentale evner, emosjonelle disposisjoner osv. Videre kan man spørre etter forskjeller som er der fra fødselen og om forskjeller/likheter som konstateres senere. Dette er et nær uuttømmelig tema. Men la oss si at vi nå har definert et saksområde nummer to: Likheter og forskjeller mellom kvinner og menn.
Som et tredje saksområde vil jeg foreslå forholdet mellom maskulinitet og feminitet. Vi har alle en viss følelse av hva dette er – og vi vet at dette ikke henger entydig sammen med biologisk kjønn. Men hva dreier det seg om konkret? Forholdet mellom maskulinitet og feminitet vil jeg si er en lite undersøkt og lite diskutert, sammenliknet med de to andre saksområdene. Det gjelder også på dette nettsted. Men vi er i blant kommet inn på det, og det finnes en litt lengre artikkel. Her skal jeg bare ta for meg en enkelt dimensjon, nemlig forholdet mellom nærhet og avstand. Mitt forslag er å se avstand som maskulint, og nærhet er feminint. Av dette følger naturlig at grenser og adskillelse er maskulint, mens åpenhet og «sammen» er feminint.
Om du syns at maskulinitet kommer dårlig ut i denne oppstillingen, vil jeg si det skyldes at du lever i et samfunn hvor feminitet nå ses på som bedre enn maskulinitet – mer «menneskelig». For min del mener jeg noe helt annet, nemlig at det ikke er noen forskjell i verdi: Vi trenger begge deler og i samme grad.
Vi har dermed funnet tre saksområder innfor det generelle spørsmålet om kjønn: de to kjønns stilling, deres likheter og forskjeller og til slutt spørsmålet maskulinitet og feminitet. Vi har også sett på betydningen av perspektiv og skulle nå være godt rustet til å vurdere viktigheten av kjønn opp mot andre viktige spørsmål. Men hvilke viktige spørsmål?
3. Vår plass i verden
Verden er ikke lenger vår alene. I Vesten trodde vi lenge at Kina ville bli som oss, hvis de bare ble skikkelig moderne. Det slo ikke til.
Forholdet mellom Vesten på den ene siden og Kina og Russland på den andre er i dag spent. Forholdet mellom Vesten og «andre land», hvor også land som India og det øvrige BRICS inngår, er heller ikke som det var. Vesten er kort sagt ikke lenger dominerende. Heller ikke er det bare én motpol til oss, slik som under den kalde krigen. Vi befinner oss i dag i en multipolar verden (eller multi-nodar, slik Chas. W. Freeman Jr. har foreslått).
Hvem vi er i en multi-polar/nodar verden, er heller ikke som som før. Norge er en del av Europa, nærmere bestemt Vest-Europa, og dette er en del av Vesten hvor USA er en annen del. Kanskje kan hele den vestlige halvkule regnes med til Vesten, men dette har ikke vært så viktig for oss. Det nye er uansett at Vesten tenderer til å dele seg i to – den europeiske delen og den amerikanske. Vi kan være sikre på at vi tilhører Europa, men «Vesten» kan være i ferd med å bli historie.
Det spente forholdet til andre poler (noder) kan utvikle seg til krig, og har allerede gjort det til en viss grad. Dette gjelder ikke bare i Ukraina. Det gjelder også i form av hva vi kan kalle økonomisk krigføring. Forholdet, og forskjellen, mellom krig og fred stiller seg annerledes enn ved verdenskrigene i forrige århundre. Og i bakgrunnen eksisterer stadig risikoen for den totale ødeleggelse.
Bortsett fra faren for den totale ødeleggelse, ser jeg to mulige utviklingsveier på kort og mellomlang sikt: økende fiendtlighet eller fallende fiendtlighet. Virkelig fred synes allerede tapt og utenfor rekkevidde (om vi noen gang hadde det). Det beste vi kan håpe på er et moderat nivå av fiendtlighet.
Hvordan vi håndterer spørsmålet om økende eller fallende fiendtlighet er det spørsmålet om vår plass i verden som vi tar med oss over i drøftingen mot dette nettsteds perspektiv og innhold (avsnitt 10).
4. Hvem er vi?
Vesten er ikke lenger dominerende og vi bør vel ikke tro at vi representerer godheten. Men hva representerer vi?
Mitt forslag er individualitet. I Vesten, nærmere bestemt i Europa, har vi brukt fem hundre år på å utvikle individualitet og sikre individets stilling og utfoldelse innenfor kollektivet. Dette er oss, og det er vårt bidrag til verden.
Er individualitet det samme som liberalitet? Lenge har vi trodd det. Men forholdet mellom individ og kollektiv er ikke bare et spørmål om frihet fra sensur og overgrep. Det er også et spørsmål om individets mulighet for utfoldelse. Den latvisk-engelske filosofen Isiah Berlin (1909-1997) har snakket om to begreper frihet – det negative og det positive. Jeg for min del vil si: For individets utfoldelse trengs ikke bare frihet fra sensur og overgrep, vi trenger også en kollektiv infrastruktur som fungerer.
Jeg tenker her ikke minst på en kulturell kollektiv infrastruktur. Et konkret eksempel er språket. Du kan stort sett bare bruke de ordene som finnes i språket. Et språk er nødvendigvis kollektivt og hvis språket forfaller, kan ingen lenger uttrykke seg som før. George Orwell har beskrevet dette i detalj i dystopien 1984.
Språket gir dermed både muligheter og begrensninger. Ikke bare naturen legger restriksjoner på menneskene. Generelt er begrensninger og muligheter tett sammenvevd. Det dreier seg om to sider av samme realitet, heller enn om to avsnitt av verden hvor det ene minker når det andre øker.
Dermed er det også mulig å få en negativ utvikling hvor både individualitet og kollektivitet reduseres samtid. Kanskje er det nettopp dette som skjer i Vesten nå. Den engelske forfatteren Theodor Dalrymple har kommentert det slik: I dag har vi individualisme uten individualitet.
Videre er vi i den situasjon at mye av den kulturelle og sosial infrastrukturen er privat eiet. Dette gjelder nesten hele Internett. Store deler av det offentlige rom er dermed privat eiet.
Hvordan ble de mulig å eie kontakten mellom mennesker? Også før Internett var riktig nok avisene privat eiet. Men det var flere eiere og de skrev om de samme tingene. I dagens Internett er det fortsatt flere eiere, men det er bare én søkemotor, og det er mindre sammenfall i hva det snakkes om (og hvordan) på de ulike arenaer.
Noen vil kanskje si at Europa har utviklet individualitet gjennom ikke bare 500 år, men gjennom hele den kristne æra. I så fall finnes det enda en trussel mot individualitetens stilling, nemlig avkristningen. Kristendommen har vært en viktig del av vårt kollektive og i noen sammenhenger en beskytter av individet.
Liberalismen har et problem som merkes først når kristendommen blir borte. Liberalismen oppstod i en tid hvor kristendommen enda var levende. Til tross for kristendommens tilbakegang gjennom lengre tid har den lenge holdt stillingen som kulturell arv, men nå synes også dette å være slutt. Liberalismens problem er at den sier ingenting om hvordan du skal leve – den har ingen substans. Svært mye av det vi kaller «verdier» i Europa og Vesten er varianter av liberalitet. Vi snakker om frihet fra sensur, frihet fra statlige overgrep og krav på fair prosess. Men hva med livets innhold?
5. Er sannhet en av våre verdier?
Du skal ikke lyve – dette er (var) en kristen verdi. Er sannhet også en liberal verdi? Så lenge liberaliteten utviklet seg på en kristen bakgrunn, var det ikke relevant å stille dette spørsmålet. Men hvordan stiller det seg i dag?
Er det slik at du kan tro og si hva du vil så lenge du ikke skader andre? Sannhet er vel og bra, men vi anser det bare som et spørsmål om hensiktsmessighet? Hva om du hjelper noen ved å lyve (Ukraina)? Sannhet er vanligvis det beste, men en konkret vurdering i en gitt situasjon kan tilsi noe annet. Sannhet er ikke hellig, bare vanskelig – vanskelig å finne og enda vanskeligere å fastholde. Da lar vi heller – liberalt – enhver tro hva han eller hun vil.
Når ikke sannhet oppfattes og praktiseres som en verdi i seg selv, får vi – ironisk nok – et eldorado for overvåkere. Alt vi sier og gjør, og som har betydning for andre, må kontrolleres og overvåkes for å hindre løgn og bedrag. Hva du skriver i din dagbok, er en privatsak (som religion), men alt annet må kontrolleres. Som en mager trøst gis den enkelte «retten» til å tro hva han/hun vil!
Nedenfor skal jeg undersøke om kjønn og likestilling synes relevant for «hvem vi er», spesifisert til individualitet og vårt forhold til sannhet (avsnitt 11).
6. Går det mot borgerkrig?
Dette er i ferd med å bli et seriøst tema. Jeg bygger her for en stor del på et intervju professor Glenn Diesen hadde med professor Davis Betz (professor of War in the Modern World at King’s College, London) i desember 2025.
En borgerkrig er ikke nødvendigvis som den amerikanske borgerkrigen – to statlige militærvesen i velordnet kamp mot hverandre. Som borgerkrig kan også regnes tilstandene i Nord-Irland på 1970-tallet, det vil si raid mot fienden og snikmord når du kan komme til. Situasjonen i Tyskland på 1970-tallet viser også en form: Bevæpnede bander angriper og kidnapper enkeltpersoner innenfor eliten. «Lett nedgradert» på denne måten synes borgerkrig i Europa desto mer mulig.
Det finnes teorier om hva som kan føre til borgerkrig. En viktig dimensjon er spørsmålet om tillit. Det gjelder tillit ikke bare til den til enhver tid sittende regjering, men til hele det politiske systemet. Hvis man ikke tror det spiller noen rolle hva man stemmer, er tilliten til demokratiet borte.
Videre kan offentlige og private institusjoner miste tillit. Du får i første rekke sann kunnskap og viten gjennom dine egne observasjoner og hva man kaller «common sense». Men det er begrenset hva du rekker å observere med egne øyne. For å vite hva som skjer utenfor din umiddelbare rekkevidde, må du støtte deg på andre. Vi har to typer institusjoner som har sannhet som sitt formål: forskning og journalistikk/medier. Hvis du tviler på disse institusjonene, kanskje i første rekke på Marinstem-mediene, kan det være fordi din common sense tilsier og det institusjonene sier ikke faller sammen.
Under korona-krisen, for eksempel, gav de nevnte institusjonene et skremmende bilde av situasjonen. Men du så kanskje ingen dramatikk i dine egne omgivelser. Satt under press valgte noen å ikke lenger stole på sin common sense. Hvis folk tvinges til å stole enten på regjeringen eller på seg selv, velger mange å stole på regjeringen.
Hvis folk ikke lenger stoler på sin common sense, blir de i beste fall usikre. Usikkerheten blir ikke mindre hvis de ikke riktig stoler på institusjoner og myndigheter heller. Disse sier kanskje noe én dag og noe helt annet en annen dag. Kort hukommelse er ikke tillitvekkende.
Situasjonen når det gjelder tillit et alarmerende. Alarmerende finner jeg for min del også mine egne, personlige holdninger. Mens jeg tidligere leste Mainstream medier med interesse, gjør jeg det i dag bare for å vite hva som sies i Mainstream.
Et svar på usikkerheten er å søke fellesskap med andre. Men hvordan? Det som kalles «fraksjonering» inntreffer når folk søker trygghet i en del av sine omgivelser og ikke i det større samfunn. Man snakker om en mild variant av dette og om «polarisert fraksjonering».
Polarisert fraksjonering inntreffer når folk ikke en gang stoler på sine egne. Eller sagt mer nøyaktig: polarisert fraksjonering betyr at folk gir opp å forene sine egne, individuelle tanker med selv den egne fraksjon. I stedet for i det minste å føre en intern diskusjon i fraksjonen, finner ikke diskusjon sted i det hele tatt. Man søker direkte mot et minste felles multiplum, uten hensyn til omstendigheter og hvordan virkeligheten ser ut. Polarisert fraksjonering fører til tap av kontakt med virkeligheten.
Dette har noe med innvandring og «multikultur» å gjøre. Hva som enn er skjedd med din tradisjon under moderniteten, du vil gripe tilbake på denne når alt annet svikter. Etnisitet, tradisjon og «multikultur» i Europa er i noen grad knyttet til steder, som for eksempel forsteder i Paris og Malmø. Under borgerkrig kan slike steder bli gjenstand for angrep fra andre, og omvendt kan slike steder falle delvis ut av storsamfunnets (politiets) kontroll.
Nedenfor skal jeg undersøke om kjønn og likestilling synes relevant for spørsmålet om borgerkrig (avsnitt 12).
7. Hva med klimaspørsmålet?
Jeg nevner også kort to andre spørsmål som jeg ellers skal la ligge: klimaspørsmålet og spørsmålet om orden og kaos.
Klimaspørsmålet kan deles i fem: hva skjer med temperaturen? – er forandringen gunstig eller ugunstig? – hva er eventuelt årsaken? – kan menneskene eventuelt gjøre noe med det? – og kan dette eventuelt organiseres internasjonalt? Jeg ser klimaspørsmålene som sekundære i forhold til de tre spørsmålene om Europa reist innledningsvis. I noen grad er kanskje oppmerksomheten om klima en flukt fra disse spørsmålene, ettersom disse også dreier seg en slags «klima», nemlig «klimaet» samfunnene og menneskene i mellom.
Vi lider etter min mening av både for mye kaos og for mye orden samtidig. Når du lider av to motsatte problemer samtidig, betyr det at det egentlige problemet er et annet. Det egentlige problemet ligger dypere.
8. Dette nettsted tidligere
Dette nettsted startet (i 2006) som sagt for å utvikle og fremme menns perspektiv. Det betydde ikke at vi var ensidig opptatt av menns interesser. Selv om du ser ting fra menns synsvinkel, kan du se også andres interesser og ta hensyn til dem. Vi var ikke (og er ikke) kvinnehatere.
Vi var heller ikke hatere av feminismen. Vi ønsket dialog med kvinnebevegelsen, og håpet på en positiv interesse fra den kanten. I blant søkte kvinner også kontakt med oss. Vi ble for eksempel intervjuet av kvinneradioen Orakel. Generelt stilte vi oss pent opp på linje med andre som søkte oppmerksomhet. Vi var nøye med å holde oss til vårt tema.
Vi holdt oss til vårt tema, men i 2011 ble vi «statskritiske». Følgende spørsmål ble reist: Er det slik at staten er kvinners beste venn og menns største konkurrent? Ja, sa vi, og kritiserte statens tendens til å blande seg i alt. Vi rådet folk til å ordne opp seg i mellom, inkludert de spørsmål som ligger på bordet mellom de to kjønn. Vi ble opptatt av frihet.
I 2012 gikk nettstedet også inn på spørsmålet om «multikultur». Dette hadde sin rot i følgende erkjennelse: Intet betyr mer for forholdet mellom kvinner og menn enn den kulturen både kvinner og menn tilhører, og intet sier mer om en kultur enn hvordan den stiller seg til kjønn. Vi kan si at forholdet mellom de to kjønn er en side ved kulturen.
9. Dette nettsted nå
Sammenhengen mellom kultur og kjønn viser seg på en nesten grotesk måte når man spør etter hver av disse sin motsetning og finner det felles svaret nihilisme, eller ingenting. Du må ha en kultur, eller du er ingenting. Du må etter min oppfatning også være kvinne eller mann, eller du er ingen. Vi tar på dette nettsted æren for å ha oppdaget og satt ord på motsetningen til det å anerkjenne kjønn: kjønnsnihilisme.
Tilhengerne av de ulike former for nihilisme må vi se på som i beste fall ytterst villfarne. I sin virkning er de ødeleggende. Nihilister har ingenting – og misunner de dem som har, får de naturlig en trang til å ødelegge. Det er fullt mulig å ha en slik trang uten å være fullt klar over det.
Som nevnt innledningsvis skal vi i denne artikkelen undersøke om kjønn er viktig når det gjelder spørsmålet om vår plass i verden, spørsmålet om hvem vi er og spørsmålet om det går mot borgerkrig. Vi er nå klare for dette og tar de tre i tur og orden.
10. Krig og fred
For å finne vår plass i verden, må vi forholde oss til spørsmålet om krig og fred. I løpet av de siste fem år er dette blitt mer aktuelt enn hva det var i de foregående femti pluss. Krig er kanskje fortsatt noe som som skjer først og fremst på skjermen. Men krig er også kommet mye nærmere i virkelighetens verden.
Det har vært en slags myte lenge at kvinner er mer opptatt av fred enn menn. Myten overlevde kanskje Margaret Thatchers resolutte krig mot Argentina om Falklandsøyene i 1985. Men jeg tror ikke myten kan overleve dette århundres Kaja Kallas og Ursula van der Leyen.
Hva er viktigst for fred – er det evnen til å føre krig (avskrekking) eller gjelder det å bygge freden?
Er menn bedre til å føre krig enn kvinner? Det korte svaret er vel ja. Kan vi se for oss en kvinnelig statsminister utkommandere mannlige generaler og ditto soldater til kamp? Det korte svaret er vel igjen ja. Militærvesenet og dens menn kjemper i bunn for noe større, og ikke bare for seg selv. Men kan vi føre krig uten maskulinitet? Nei, du kan ikke møte fienden med (bare) empati.
En av grunnene til at Vestens tanker om å føre krig mot Russland framstår som latterlig, er den miserable mangelen på maskulinitet i hele kulturen. Der det før var disiplin og taktfast orden, er det nå «fellesskap» og myke verdier. Hvis Europa igjen skal bli å regne med i en verden hvor militærvesenet har betydning, må vi gjenreise maskuliniteten i våre samfunn.
Dette kunne vel være nok til å fastslå at kjønn er relevant for krig og fred. I tillegg skal jeg peke på respekt som en faktor. Mitt forslag er at respekt er det som gjør evnen til å føre krig forenelig med det å bygge freden. Respekt er maskulint – det er en form for anerkjennelse du kan ha også overfor dem du ikke liker.
To som har gjensidig respekt, har mindre behov for å skyte på hverandre. Man vet at den andre også er bevæpnet og man vet at den andre også vet. I dette kan det faktisk ligge et dypt fellesskap – de to elsker kanskje ikke det samme, men begge vet at den andre også elsker noe, og er villig til å kjempe for det. På et slikt grunnlag er det ikke bare lettere å unngå krig, også handel og et visst kulturelt samkvem kan være interessant.
Hvordan er det stilt med respekten i Norge og Europa? Vi vet vel i dag knapt hva respekt er. Respekt er ikke en litt kronglete variant av sympati. Din evne til å respektere høynes med din selvinnsikt samt evnen til å se ting fra den andres synsvinkel. Videre blir innsikten i deg selv mer tungtveiende, jo mer det er å ha innsikt i der inne. Men nihilisme kjennetenger i dag Europa mer enn selvinnsikt. Ser du innover i det kollektive, finner du mer tomrom enn substans.
11. Vår ære og vår makt, har individene oss bragt
Har individualitet som vårt bidrag til verden noe med kjønn å gjøre? Også her finnes en myte, nemlig at kvinner er mer orientert mot fellesskap enn menn. Jeg tror dette er en myte, men formene for fellesskap kan være forskjellige for de to kjønn.
Menns fellesskap tenderer til å være hierarkisk, strukturert og ligge åpent i dagen. Man vet hvem som er sjefen. Kvinners fellesskap tenderer til å være mindre tydelig hierarkisk og mindre tydelig i det hele – i alle fall for menn. Den tradisjonelle forskjellen er så stor at jeg som mann oppdager kvinners fellesskap først ved å lese om det i bøker.
Også menns fellesskap kan i dag være vanskelig å oppdage, men da av en annen grunn. Menns fellesskap er nesten forsvunnet. Det eneste som er igjen er private «gutteklubber» uten betydning utover seg selv (med et par hederlig unntak).
Menn er kanskje mer avhengige enn kvinner av formell makt for å danne sterke fellesskap. Formell makt finner du i første rekke i statsapparatet, og dessuten i formelle organisasjoner bygget på eiendomsrett og produksjon. Her fant du tidligere velorganiserte fellesskap av menn. Siden kvinner nå er å finne over alt (unntatt i brannvesenet) finnes det ikke lenger formelle fellesskap av menn. Kvinneandelen trenger ikke være stor før et fellesskap av menn ikke lenger fungerer som dette.
Alt så langt er altså om fellesskap, men hva så med individualitet? Slik frihet og begrensninger i bunn og grunn ikke står mot hverandre, slik står heller ikke individualitet og kollektivitet mot hverandre. Jeg vil også her si snarere tvert imot: sterke fellesskap trenger sterke individer – slik er det i alle fall i et fellesskap av menn. Man må ha mot for å stille spørsmål innenfor en hierarkisk organisasjon.
Mot er en klassisk dyd, som det var mye snakk om i den tid da menn var alene eller dominerte i samfunnslivet. Mot trengte man framfor alt i krig. Men hvis ingen stiller spørsmål, kan man få problemer også i fredstid. Organisasjoner hvor ingen stiller spørsmål stivner.
Mannlige organisasjoner stivner, mens kvinnelige fellesskap kanskje dør hen uten modige kvinner. Ingen av de to er livsbefordrende.
Dette skulle kanskje være nok til å sannsynliggjøre at kjønn er relevant for individualitet og dermed for Europas identitet. Det finnes imidlertid en gammel erfaring som også kan være relevant, nemlig at menn er mer individualistiske enn kvinner.
«Individualistisk» er imidlertid ikke det samme som individuell. Individualitet dreier seg om å utvikle det som er personlig for det enkelte individ. Personlig er noe du er født med, men formes også av det du erfarer gjennom livet. Individuelt talent er godt forstått, mindre forstått er betydningen av individuelle erfaringer.
Ærlighet har her en betydning. Legger du vekt på ærlighet og sannhet utvikler du din kritiske sans. Dette trengs i en kultur som ikke bare tolerer individuell (og «kreativ») omgang med sannhet, den oppmuntrer faktisk til det. Motsatt vil sann erfaring bygge sunne individer.
Om alle skal ha det bra, må vel ikke alle ha det likt. Det finnes folk som er sta nok til å holde fast ved sin common sense uansett. De av disse igjen, som er opptatt av sannhet, hos dem kan sann individualitet utvikles gjennom sanne erfaringer. Det er naturligvis nesten bare menn som avviker på denne måten. De menn som nærmest av instinkt ikke følger strømmen, men uansett heller går en annen vei – der kan individualitet «overvintre» mens fellesskapene sykner hen av mangel på folk som stiller spørsmål.
12. Er kvinner noe å ha med i borgerkrigen?
Er kvinner noe å ha med i borgerkrigen? Eller kan kanskje kvinner bedre enn menn hindre at det bryter ut borgerkrig?
Til det førstnevnte spørsmålet er vel svaret som i forbindelse med annen krig. Det er menn som vil være direkte involvert i kamp. Skulle man ta parti i en borgerkrig, er det menn man nå måtte forberede. Som drøftet i forbindelse med annen krig ovenfor, er utgangspunktet nå heller svakt. Hvis du allerede skulle ha tanker om hvem du vil støtte (den bestående staten, for eksempel) kunne den nåværende tilstand når det gjelder maskulinitet og beredskap framstå som alarmerende. Men siden vi nå snakker om borgerkrig, vil kanskje dette ramme alle potensielle fraksjoner likt? Eller kanskje ikke?
Er kjønn relevant når det gjelder å hindre borgerkrig? Kanskje er spørsmålet ikke så mye om å «hindre borgerkrig» – borgerkrig er et resultat av at samfunnet ikke lenger fungerer. Jeg har ovenfor pekt på tillit som en viktig faktor. Kanskje vil de to kjønn legge vekt på ulike ting i spørsmålet om tillit. Hvis kvinner er mest opptatt av sikkerhet for seg og sine barn, er menn kanskje mer opptatt av rettferd. Så, om ikke det ene kjønn er mer viktig enn det andre for «borgfreden», kan en differensiering etter kjønn være relevant for å vurdere situasjonen riktig og dermed kunne bevare tillit.
13. Er kjønn relevant for spørsmålet om Europas undergang?
Vi er nå kommet så langt at vi straks skal konkludere. Men la oss først kaste et blikk på hva andre medier sier.
Ser andre medier kjønn som relevant for spørsmålet om Europas undergang? Tar vi først for oss Mainstream medier, er det korte, og eneste, svaret nei. Ser vi på alternative medier, er det korte svaret også nei.
Spørsmålet om kjønn, det vil si kvinners og menns stilling og egenskaper, blir diskutert, men alltid som en sak for seg. De som er opptatt av vår plass i verden, for eksempel, snakker ikke om kvinner og menn. De anstrenger seg tvert imot for ikke å gjøre forskjell på mannlige og kvinnelige aktører på banen.
Det er likevel en realitet at det er mange flere menn enn kvinner på denne banen. Videre er det en gammel observasjon at menn som brukere av medier også er mer interessert i «utenrikspolitikk» enn kvinner. I Mainstream er det kanskje ikke så stor forskjell når det gjelder journalister. Men straks du går utenfor Mainstream, finner du påfallende mange menn og bare få kvinner. De mange mennene utenfor Mainstream snakker imidlertid ikke om kjønn, og heller ikke om at de har nesten bare mannlige kolleger der utenfor.
Vår egen analyse ovenfor tilsier imidlertid noe helt annet enn stillhet om kjønn når det snakkes om verden. Kort oppsummert synes det som at maskulinitet er kjønnsfaktor nummer én når det gjelder relevans. Maskulinitet er relevant når det gjelder krig og fred. Videre har jeg foreslått at individualitet er vårt bidrag til verden (og nødvendig for god kollektivitet). Mister vi dette, mister vi oss selv og dessuten noe verdifullt vi kan bringe andre. Vår begrunnelse for å se kjønn som relevant for individualitet, ligger først og fremst i menns større villighet til å avvike. Balansen, eller ubalansen, mellom maskulinitet og feminitet i samfunnet kan også ha betydning. Endelig har vi i forbindelse med spørsmålet om borgerkrig antydet at kvinner og menn kan miste tilliten til samfunnet av ulike grunner. Unngår vi dette, unngår vi borgerkrig.
Vi kan da for det første trekke den konklusjon at ja, temaet for dette nettsted er relevant for visse andre viktige spørsmål, kort og fyndig oppsummert som «spørsmålet om Europas undergang». Videre har vi konstatert at vi ikke bare utgjør en nærmest eksotisk sjeldenhet fordi vi tar opp spørsmålet om kjønn ut fra menns perspektiv og erfaringer, dette har vi visst lenge, i tillegg synes vi å være alene på verdensarenaen i å koble maskulinistiske spørsmål opp mot visse andre viktige samfunnsspørsmål. Det er et gapende hull å fylle og vi har begynt!
PS
Var det egentlig nødvendig å skrive ti sider for å komme fram til en positiv konklusjon på spørsmålet stilt innledningsvis? Nei, strengt tatt ikke.
Man kan godt si at svaret er selvsagt. Ser vi igjen på figuren stilt opp innledningsvis, kan det neppe være tvil om at det som skjer i firkanten til venstre må påvirke det som skjer til høyre. Man kunne faktisk gå lenger og framstille forholdet slik:
FORANDRINGER
Forandringene i forholdet mellom de to kjønn har i årtier (eller lenger) vært en integrert del av samfunnsutviklingen i Europa.
Det påfallende er, som jeg var inne på mot slutten, at dette ikke blir snakket om. Alle forholder seg til kjønn som en sak for seg. Riktignok forekommer det at man i forbindelse med likestilling spør om virkninger for for eksempel nærings- og arbeidsliv kan inntreffe. Noen håper å kunne fastslå gunstige (tilleggs-)virkninger, andre frykter det motsatte. Men sjelden eller aldri spør man om en forandring (til det verre) observert utenfor og uavhengig av kjønn kan ha noe med kjønn å gjøre. Det europeiske kjønns- og likestillings-prosjektet har hatt status som en hellig ku.
