«Det personlige er politisk.» Denne lærdommen fra kvinnekampen kan menn gjerne kopiere. Men ellers er spørsmålet om hvordan menn kan gjøre seg gjeldende som gruppe i samfunnet et i hovedsak uløst problem. Menn bør heller ikke – utover det nevnte – forsøke å løse problemet ved å kopiere kvinnebevegelsen, av grunner som vi ikke skal komme inn på her.
Men det er viktig å erkjenne at problemet finnes! Et viktig bidrag til dette gir Morgenbladets Erling Dokk Holm i sin anmeldelse den 23/10 av boka «Mannen: myter, løgn og sannhet» av Dag Furuholmen (psykiater) og Ted Usatynski (psykolog). Dokk Holm har mye godt å si om boka, men sier også at det «hviler en plagsom ånd» over den. Boka gir nemlig bare psykologiske forklaringer på de vansker menn ut fra deres erfaring med kurs og terapeutisk arbeid opplever, til tross for at det ifølge Dokk Holm er «endringen i samfunnsstrukturen som har gjort at mange menn fortviler over seg selv og denne verden». Morgenbladets anmelder er dermed helt på linje med anmeldelsen på dette nettsted av 25/6, skrevet av Øivind Østberg .
Men heller paradoksalt er det da at Dokk Holm i siste del av sin anmeldelse etterlyser større engasjement fra kvinner når det gjelder menns vansker. Han lister opp paroler fra siste 8. mars, som stort seg dreier seg om velkjente kvinnekrav, og etterlyser paroler som «Stans frafallet i videregående. Redd våre gutter!» Ok, vi kan være enige i at kvinner kunne vist større politisk ansvarlighet, og ikke bare tenkt på seg selv. Men ville det ikke vært mer på sin plass om anmelderen antydet hvordan det store «hullet» hos Furuholmen og Usatynski kunne fylles med noe menn selv kunne gjøre på samfunnsplan?
Lesere av dette nettsted vil vite at hvordan menn kan gjøre seg gjeldende på samfunnsplan er et av våre viktigste anliggender, kanskje det viktigste. Selv om problemet ikke er løst, f eks når det gjelder spørsmålet om organisering, har vi i alle fall begynt.
Les derfor også:
