Barn og foreldreskap

Menns for­hold til barn er i for­and­ring. Barn har natur­lig­vis all­tid vært vik­tig for menn, men det er nytt at menn tar mer direkte­an­svar for barn. Det skjer for­di menn øns­ker det, for­di kvin­ner øns­ker det og for­di et øken­de antall sam­livs­brudd gjør det nød­ven­dig.

Far-og-tenaarings--soennI en fami­lie er en manns  for­hold til barn og hans for­hold til barnets/barnas mor sam­men­vevd. Men en mann må uan­sett sam­livs­si­tua­sjon iva­re­ta for­hol­det til barn og sam­ti­dig ivareta/håndtere rela­sjo­nen til en kvin­ne — barnets/barnas mor. De fles­te menn med barn lever i sam­liv med barnets/barnas mor, men man­ge er også de som har barn uten­for sam­liv.

Ansvaret for barn fun­ge­rer best som fel­les­an­svar mel­lom for­eld­re­ne. Det drei­er seg om sam­ar­beid, men også om å tåle og hånd­te­re mot­set­nin­ger. Spenninger opp­står når menn gjør seg gjel­de­ne i for­hold til barn på nye måter. Menn tar i dag stør­re direkte­om­sorg — ikke bare indi­rek­te omsorg gjen­nom for­sør­gel­se og ved å støt­te moren. Fedrene har mer kon­takt med bar­net, også indi­vi­du­elt, dvs uten moren, mens hun er på jobb, eller plei­er eget sosi­alt liv og for­hold til sam­funn, f eks orga­ni­sa­sjons­liv og møter. En natur­lig kon­se­kvens av det­te er økt inn­fly­tel­se og myn­dig­het for men­ne­ne i bar­nas liv, og krav om det­te.

Er barn et kvinne­do­mi­nert områ­de? Når ble det even­tu­elt slik? Uansett svar på dis­se spørs­må­le­ne, må vi reg­ne med at menn i øken­de grad avvi­ser en tan­ke om at deres stil­ling i egne barns liv skal være under­ord­net kvin­nens stil­ling og/eller betin­get av hen­nes vel­vil­je. Menn må ses som for­eld­re i sin egen rett. Samtidig fun­ge­rer alt­så for­eldre­an­svar best som fel­les­an­svar, men da må for­eld­res rela­ti­ve stil­ling være avklart. Her spil­ler sam­fun­net en sen­tral rol­le. Dersom sam­fun­net kre­ver like­verd, må for­eld­re­ne inn­ret­te seg etter det­te. Dersom sam­fun­net hol­der avstand og lar for­eld­re­ne selv ord­ne sin situa­sjon, kan dis­se bli eni­ge om den løs­ning de øns­ker. Dersom sam­fun­net vak­ler eller viser tve­ty­di­ge hold­nin­ger, må en reg­ne med at for­eldre­par vil vak­le. Dersom sam­fun­net snart hol­der avstand, snart inter­ve­ne­rer, snart hard­nak­ket hev­der at her rår like­stil­ling og sam­ti­dig avvi­ser like­verd som umu­lig i den enkel­te sak — hva blir kon­se­kven­se­ne? Etter vår mening har en da nep­pe noen guns­tig situa­sjon, ver­ken for barn eller voks­ne.

Det må være på tide å få avklart hva dagens gjen­nom­gå­en­de like­stil­lings­po­li­tikk skal bety i for­hold til for­eld­re, og hva sam­fun­nets rol­le i for­hold til fami­li­en skal være, også ved sams­livs­brudd.

Med refe­ren­se til 1900-tal­let skri­ver his­to­ri­ke­ren Sølvi Sogner, spe­sia­list på fami­lie­his­to­rie: “Staten har trådt inn som barne­far i vårt århund­re, sta­dig mer” (P2-aka­de­mi­et, bind 14, side 15, vår kur­si­ve­ring). At sta­ten trer inn som med-for­sør­ger er så sin sak. Om sta­ten også tar rol­len som “over­far”, og inter­ve­ne­rer til for­treng­sel for mann­li­ge for­eld­re, bør sta­ten få mot­stand.

boy-in-mans-armsDet snak­kes mye om omsorg når det er snakk om barn. Omsorg er en side ved for­hol­det mel­lom en far (mor) og hans barn, men langt fra den enes­te siden.

Omsorg kan vi si drei­er seg om å gi hjelp, støt­te og trøst. Omsorg for egne barn drei­er seg først og fremst om å bru­ke og utvik­le det natu­rens talent alle har. Andre opp­ga­ver er grense­set­ting, å være rolle­mo­dell i alle slags sam­men­hen­ger, og regulere/veilede i for­hold til sam­funn og omgi­vel­ser.  Å over­dri­ve betyd­nin­gen av omsorg er å over­dri­ve det femi­ni­ne i for­eldre­opp­ga­ven.

Anbefalte artik­ler:

Alle artik­ler i kate­go­ri­en barn og for­eldre­skap

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.