I Tyskland har det i mer enn et år versert en voldtektssak for retten. Saken har fått stor oppmerksomhet fordi tiltalte i saken, Jörg Kachelmann, er kjent fra TV. I dag morges stod folk i kø i håp om å komme inn i rettssalen i Mannheim hvor dom skulle avsies. Ikke minst var det mange menn som ville høre med egne ører om de levde i en rettsstat, eller om de når som helst kunne bli dømt for voldtekt fordi en tidligere kjæreste, en nabo, en sekretær eller kollega finner det for godt å anmelde. Grunnlaget for anklagen var nemlig skritt for skritt blitt tilbakevist i prosessens gang. En frifinnelse var ventet.
Etter dommen, som altså falt i dag, kan menn i Tyskland trekke et aldri så lite lettelsens sukk, men de kan ikke slappe av, skal vi tro den liberale avisa Die Zeit. Der oppsummerer en kvinnelig journalist at aktoratet har gjort ”alt” for å sannsynliggjøre den angivelig fornærmede kvinnens påstander. Videre har dommerne motstrebende frifunnet Kachelmann og i dommen uttrykkes tvil. Dette kalles en ”annenklasses frifinnelse”. At det tross alt ble en frifinnelse, beskrives som et resultat av Kachelmanns egen iherdige (og kostbare) forsvarsinnsats, ikke som et resultat av rettferdig domstol og objektiv påtalemyndighet.
En mannlig journalist i den venstreorienterte avisa Tageszeitung har en annen framstilling. Han nøyer seg med å framstille mannens og kvinnens versjon. Ifølge kvinnen truet mannen henne med kniv og tiltvang seg samleie. Dette skal ha skjedd da hun gjorde forholdet slutt etter at hun fikk høre om mannens diverse sidesprang. Mannen sier at de hadde (frivillig) sex tidlig den aktuelle kvelden og at de senere kranglet, noe som førte til at han gikk fra stedet. Ellers refererer avisa dommen uten kommentar. Saken framstår her som uoppklart.
Reportasjen til Die Tageszeitung
Sett med norske øyne
For min del er jeg forbløffet over den kvinnelige Zeit-journalistens resolutte oppgjør med de bølger av mistanke som synes å ha skyllet over Kachelmann i mer enn et år. Noe liknende ville jeg aldri vente å finne i en norsk avis, uansett sakens konkrete innhold. Men, som i Norge, kan det virke som at en kvinnelig journalist forsvarer menn og menns forhold med større letthet enn om vi tenker oss at en mann prøvde å forsvare eget kjønn. Det er et kjent paradoks fra det politiske liv at venstresiden i posisjon med større troverdighet enn høyresiden kan gå til (nødvendige) konservative skritt og vise versa. Men når det gjelder kjønn, synes dette paradokset å nærme seg det ekstreme. Menn kan ikke med troverdighet fremme menns interesser mot kvinners, og bare få prøver.
Av rettslige detaljer kan fremheves at flertallet av de medisinske sakkyndige (her har det vært en omfattende bevisførsel) mener kvinnen selv hadde påført seg skader. Men andre sakkyndige har ment noe annet. Jeg har ikke sett noen spørre om den aktuelle kvinnen burde anklages for falsk anmeldelse.
Hva kan gjøres med reelle voldtekter og hva kan gjøres med falske anklager?
Det er lett å snakke om ”voldtatte kvinner” og om ”voldtatte kvinner som ikke blir trodd”. Begge disse gruppene eksisterer. Disse kvinnene fortjener i utgangspunktet all mulig sympati og støtte, slik menn som voldtar, fortjener straff. Vi vet bare ikke hvem disse er – før det evt er bevist.
Like lett kunne det vært å snakke om ”menn som er offer for falske anklager” og ”kvinner som står bak disse straffbare handlingene”. Også disse gruppene finnes, som abstrakte grupper. Men det snakkes bare sjelden om disse og de ”mørketall” som hviler over dem.
Menn er i utgangspunktet fysisk sterkere enn de fleste kvinner. Men er oppfatningen av denne forskjellen overdrevet i dag? For å kunne voldta er det vel ikke nok å være litt sterkere? Man kan forestille seg at menn som voldtar klarer å gjennomføre sitt forsett fordi de også vinner et psykisk overtak. Kvinnen føler at hun vil tape, og gir opp. Mannen venter at kvinnen vil gi seg, og trenger bare stå på i kort tid. Er det slik? Men i det sosiale og rettslige spill er det kanskje omvendt. Kvinnen venter å bli trodd, og det blir hun kanskje i utgangspunktet? I affekt ”kliner” hun kanskje til med en anmeldelse, og etter det er det vanskelig å trekke seg. Da kan det være lettere å tro på sine egne løgner! Sympati og støtte til kvinnen som den svake part er i utgangspunktet berettiget. Men bare i utgangspunktet. Hvis samfunnets sympati og rettsvesenets oppmerksomhet overkompenserer for en begrenset forskjell, er den svake blitt den sterke. Da er det på tide å snu.
Intimitet ikke ufarlig
Noe av det som gjør nærhet fint, er at man tillater seg å være sårbar, og kommer fra det med en god opplevelse.
Men er man sårbar, kan man bli såret. I den aktuelle saken i Tyskland står det uimotsagt, så vidt jeg vet, at Kachelmann hadde sidesprang som hans kjæreste ikke visste om, og hun skal ha oppfattet dette som et svik som forandret hennes liv. Parforhold med gjensidig troskap (som kan omfatte mer enn seksuell troskap, f eks økonomisk) er en institusjon som verdsettes av mange og som bør kunne respekteres av alle. Denne form for parforhold eksisterer som en samfunnsmessig institusjon dersom omverdenen anerkjenner forholdet og reagerer på løftebrudd. Jeg mener de fortjener støtte og sympati som blir sveket i et slikt parforhold. Den som sviker er en sviker.
Men hvem har sveket? I noen tilfeller er det lett å si. I andre tilfeller er det vanskelig, selv for nære venner. Det er ikke alltid den som bryter som har sveket. Å skaffe seg en partner på si, er etter min oppfatning en dårlig måte å løse et problem som mangelfull sex på. Men dersom den andre ikke bidrar til å løse problemet, har hun/han også et ansvar. Men uansett er dette private spørsmål i den betydning at rettsvesenet ikke kan ta stilling. Et parforholds karakter, forventningers berettigelse og spørsmål om svik må avgjøres av partnerne selv og de mennesker som tilhører deres privatsfære. Bare prinsippene kan diskuteres og tas stilling til offentlig.
Det må derfor ikke stilles for store forventninger til hva domstolene kan gjøre. Lovgiveren bør holde regler for privatlivet på et minimum. Voldtekt er og må uansett være straffbart. Og når det gjelder falsk anmeldelse, må det være et greit utgangspunkt at falsk anmeldelse er like alvorlig som den forbrytelsen anmeldelsen gjelder. Og alle bør huske at begge deler kan være vanskelig å bevise.
Tilbake til spørsmålet om intimitet, så finnes det ingen måte den enkelte kan sikre seg på. Skal du oppleve nærhet, må du ta risiko.
