Vold mot kvinner er et alvorlig problem. I omfang kan det riktignok ikke måle seg mot den vold som finner sted mot menn, men vold mot kvinner er likevel viktig og av en annen karakter enn størstedelen av den vold som finner sted mot menn.
På vei til et internasjonalt møte om vold sa justisminister Knut Storberget i et intervju med NRK: ”Jeg nøler ikke med å si at dette er den kriminaliteten som kanskje er råest …. Vi i Norge, jeg holdt på å si, har like store utfordringer som mange, mange land vi tradisjonelt peker på når vi tenker vold mot kvinner.” (NRK 22/11)
Etter min oppfatning er det viktig å skille mellom ulike typer vold. I uttalelsen synes justisministeren å se bort fra viktige forskjeller. Han ”skiller” bare mellom menn som overgripere og kvinner som ofre. I det følgende skal jeg gå gjennom ulike typer vold og komme med synspunkter på hvordan de to kjønn berøres.
Krig
Vi bør naturligvis skille mellom vold knyttet til krig og vold i andre situasjoner. I krig rammes både kvinner og menn, men menn langt mer enn kvinner. I forbindelse med krig skjer også voldtekt mot kvinner. Dette rammer selvsagt kvinnene, men voldtekt av kvinner er også en måte å ramme menn på. Voldtekt rammer nærstående menn på det personlige plan, og det rammer samfunnet og dets borgere av begge kjønn fordi individets integritet også kan regnes som en samfunnsmessig verdi som det angrepne samfunnet mister.
Når det ikke er krig
Går vi over til normalsituasjonen uten krig, har vi selvfølgelig et helt annet bilde. Omfanget av vold som rammer menn, er fortsatt langt høyere enn den vold som rammer kvinner, men størstedelen av dette har en ”intra maskulin” karakter og er til dels knyttet til vinningskriminalitet. Det er en grunnleggende oppgave for staten å beskytte både kvinner og menn mot tyveri, ran, bedrageri osv, og vold i forbindelse med dette. Menn er mer ”aktive” i forbindelse med slik vold, både som gjerningspersoner og som ofre. Men ellers skiller beskyttelse av kvinner seg neppe vesentlig fra beskyttelse av menn i denne sammenheng.
Parforhold
Justisministeren sa i det nevnte intervjuet at den gamle straffeloven fra 1902, som nå skiftes ut, var laget av og for menn. Det kan tilføyes at denne loven nok også var laget mot menn. Det var med andre ord en ”intra maskulin” lov.
Storberget sier han nå vil beskytte kvinner og barn bedre. Da kommer vi blant annet over på vold knyttet til privatsfæren. Her møter vi to problemer: Det er vanskeligere å føre bevis, og det er vanskeligere å vite om volden henger sammen med sårende, krenkende eller rett og slett ondskapsfulle handlinger fra den annen part. Dette tilsier etter min oppfatning at staten ikke bør utøve noen ”varig justis” innen et parforhold. Staten bør ikke beskytte kvinner ”på soverommet”. Kvinner må i slike tilfeller selv ta initiativ til å komme seg ut derfra. Men velger hun det, har hun selvfølgelig, som andre, krav på beskyttelse for sin personlige integritet. I praksis betyr dette at en kvinne utsatt for vold i parforholdet må bryte forholdet permanent.
Det ansvarlige kjønn
Ovenfor har jeg uttrykt synspunkter på noen typer situasjoner med vold, herunder vold i parforholdet. Noen spørsmål står imidlertid ubesvart. Vi har f eks vold i familier med barn. Slik vold kan være rettet mot kvinner, mot menn eller mot barna selv. Jeg kjenner ikke til noen undersøkelse av familier med barn, men i parforhold generelt er vold mot kvinner i gjennomsnitt grovere enn vold mot menn, men utbredelsen er faktisk nesten den samme i begge retninger (NIBR-rapport 3/2005). I alle tilfeller rammes barna under slike forhold. Jeg skal ikke her drøfte hva jeg mener statens og samfunnet ansvar bør være i denne typen situasjon (se eventuelt artikkelen Familievold – det rene kjønnsproblem). Men jeg tror diskusjonen om familievold vil falle lettere dersom det fastslås at også kvinner har et ansvar. Menn bør ikke alene være det ansvarlige kjønn.
