Siden feminismen er steget opp til å bli «offisiell» statsideologi i Norge og i andre vestlige land, kunne man håpe at undergrunns-kulturen ser annerledes på kjønn og likestilling. Kanskje et aldri så lite innslag av maskulinisme?
Undergrunn- kulturen viser seg imidlertid så politisk korrekt som noen. Vår kilde til denne konklusjon er en bakgårdskino i verdensbyen Berlin. Her går hvert år i februar en alternativ filmfestival av stabelen, samtidig som den høyprofilerte filmfestivalen ved navn Berlinalen finner sted. Mens Berlinalens stjerner strømmer til på røde løpere for å se sine egne praktfilmer, samt en hel del politisk korrekte filmer, blant annet om lesbiske par og andre spesielle kjønns-konstellasjoner som gjør krav på normalitet, tok Maskulinist.no håpefullt turen til den alternative festivalen. Vi lette oss frem til den obskure kinoen i den småskumle bydelen Neukölln, og fant en plass på en vaklevoren trebenk i den lille salen. Mørket senker seg . ..
Film 1: HUN vant
Jeg fikk se fire filmer av varierende lengde. Den første, en kortfilm (5 minutter) handlet om en mannlig astronaut, til tider noe hjelpeløst svevende i rommet, og filmen virker i sin framstillingsmåte også noe hjelpeløs, og bevisst, eller bare bokstavelig, billig, ved å bruke en playmo-figur som rom-mann. Etter noen litt mysteriøse bevegelser inn og ut av romskipet mens stjernehimmelen suser forbi bak, dukket en planet opp, med noe som likner en sfinks i landskapet. «Sfinksen» viste seg å kunne røre på seg. Plutselig får vi se at vesenet har et underliv med tydelige kvinnelige genitalier. Ved slutten av filmen dukker vår litt hjelpeløse helt opp på et togsete, tilbake på jorden. Sfinksen dukker også opp, nå i slik størrelse at også hun kunne få plass på et togsete. Hun likner samtidig en flyndre. Men setter hun seg ved siden av? Nei, hun fortrenger mannen. Dette førte til munterhet i salen.
Offisiell presentasjon: GELBART – THE BIG SLEEP by Adi Gelbart MUSIC VIDEO, 4′ A rendezvous in space.
Film 2: Let’s lesb!
Skjønner du det også øyeblikkelig, når det ligger an til et lesbisk opplegg i en film? Jeg vet ikke om det er skuespillerne som overspiller, eller om det er undertegnede som i all beskjedenhet har et spesielt talent for å se dette. For meg tar det i alle fall bare et halvt sekund å se at nå, nå ligger det an til et lesbisk eventyr. Etter hvert blir det lesbiske åpenbart og inntrykket bekreftes.
Slik også i denne filmen. Vi fikk en halv time med to pene, unge kvinner og poetisk var det til tider også. En noe forknytt kvinne spilte rollen som Den Konvensjonelle. Hun gikk til banalt-verbalt angrep på den ene av de to poetisk elskende.
Jeg har for min del alltid ment at det er noe incestuøst over homofili. Det incestuøse ligger i at man blir ved sitt eget i stedet for å ta skrittet over til det andre. Terskelen til å eksperimentere med dette er for øvrig mye lavere for kvinner enn for menn, kanskje fordi kvinner uansett ikke forventes å være harde på grenser, men bare svarer til sitt normale kjønnsbilde om de er litt utflytende også i sin kjønnspreferanse.
Offisiell presentasjon: BLEIB BEI MIR (BLI HOS MEG) by Milka Mircic Martinovic and Pierre-yves DalkaSHORT, 30′ The love story of two women, their ideals and a blunt reality.
Film 3: Plutselig kvinnelig soldat
Vi møter et ungt par. Kjærligheten til det unge paret skal snart utsettes for en belastning fordi kvinnen må ut på en reise til et fjerntliggende land.
Mannen er byens raskeste sykkelbud! Han er altså nummer én, men i et beskjedent yrke. Han kan dermed sies å forene karrieremessig bunn og topp.
Om kvinnen får vi lite bakgrunnsinformasjon, vi ser bare at hun drar på jobben hver dag. Men plutselig skal hun til fronten, angivelig som soldat – det kommer som lyn fra klar himmel. Det er ellers bare feminine trekk å se i henne, helt til hun altså plutselig framstår som soldat.
Vi skjønner at dette opplegget har stått i manus, men ellers er det heller lite troverdig. Kunstnerisk er dermed filmen på et lavmål. Vi må nesten trekke den ubarmhjertige konklusjon at de som laget filmen, var oppsatt på å framstille en kvinnelig soldat, men uten å ta seg noe som helst bry med å gjøre dette kunstnerisk troverdig og/eller interessant. Filmens eneste «kvalitet» er at den holder avstand til det gammel-konvensjonelle (en mannlig soldat) og plasserer seg midt i det ny-konvensjonelle (en kvinnelig soldat), det vil si korrektheten.
Offisiell presentasjon: GERMANY IN WAR by Aleksandre Koberidze FEATURE, 45′ In 21th century fairy tales have ambiguous endings. Great love between – defense force soldier girl of unseen beauty and the fastest bicycle courier in town becomes – because of her duty in Afghanistan – impossible.
Film 4: Steinhard rasisme og litt sexisme
På liknende måte som i forkant av et lesbisk eventyr kunne man i denne filmen ane at det lå an til et anti-rasistisk budskap. Pen, farget kvinne står alene på perrongen for å ta T-banen. Et lett avvikende individ mot massen.
At filmens hovedtema er rasisme framstår tydelig, men nokså banalt, når vi etter hvert får se kvinnen på jobb. En kvinne, altså en kjønnsfrende, men hvit, altså ikke en rase-frende, er riktig nok vennlig mot henne. Men i sin jobb møter vår mørke heltinne også en klikk bestående av to menn og en kvinne. I denne klikken synker stemmingen klart og tydelig når heltinnen dukker opp. Filmen handler altså i første rekke om rasisme, men kjønn spøker i bakgrunnen som sidetema.
Hjemme hos heltinnens foreldre (begge mørkhudede) er det verre enn på jobben. Ikke når det gjelder rasisme, naturligvis, men når det gjelder kjønn. Faren sitter ved middagen med ansiktet begravet i avisens sportssider, men er samtidig nærværende nok til å avlevere en grusom kommentar til sin kones matlaging. Sistnevnte trekker seg gråtende tilbake til kjøkkenet. At også datteren i all stillhet misbilliger morens matlaging, demper bildet av steinhard seksisme, men bare litt.
Filmen var laget av en afro-amerikansk kvinne. Er du innenfor den antatt rasediskriminerte verden kan du lettere ta deg råd til å framstille også en mørkhudet mann som «dum og slem».
Filmen avsluttes med at heltinnen og en hvit ung mann tilfeldigvis blir sittende ved siden av hverandre på T-banen. De to smiler til hverandre. Etter visningen av filmen fikk regissøren anledning til å kommentere sitt arbeid. Hun benyttet da anledningen til å fortelle oss, om vi skulle være i tvil, at denne kjærlighetshistorien kan vi regne med fortsetter…
Offisiell presentasjon: GLANCE by Lemia Monet Bodden SHORT, 11′ Glance is about a lonely New Yorker that can’t connect with her coworkers and doesn’t relate to her parents but gets an instant simpatico from a prolong stare from a stranger on a train.
De unge er konvensjonelle
Fasiten er: De fire filmene vist på den frynsete festivalen i den frynsete bydelen er alle sammen etthundre prosent politisk korrekte! Vi snakker her om en liten festival med et lite publikum og filmer som, i alle fall når det gjelder utstyr og budsjett, er ekstremt beskjedne. Boddinalen bør likevel kunne gi en pekepinn om hva yngre mennesker med kunstneriske ambisjoner og interesse er opptatt av. Samtlige filmskapere var personlig til stede, og ble intervjuet. Den fargede regissøren som stod bak den anti-rasistiske filmen, utmerket seg med å framstå som tydelig og oppegående. De tre andre framstod som mer beskjedne og/eller utydelige. Mitt forslag til tolkning: Å være farget og kvinne gir hele TO bein å stå trygt på i en politisk korrekt verden.
Men hva skal den unge, ambisiøse filmregissør gjøre, han som vil gjøre ting annerledes? Graver han seg ned i en bakgårdskino i Berlin og slår inn den innerste, hemmelige døren «mot venstre», kommer han til sin overraskelse ut på en rød løper i selskap med mainstream filmskapere. Ideologisk, ikke minst kjønnspolitisk, er det i dag ikke mulig å komme til venstre for det offisielle. For den unge, radikalt eksperimenterende filmskaper står så vidt vi kan se bare én mulighet åpen: maskulinisme – det nye sprengstoff!
(Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Boddinalen i februar 2017.)
Les også: Øm forferdelse
