Toppkompetente menn og popkompetente kvinner

Det var ikke mye sosiologen Ferdinand Tønnies (1855-1936) hadde å by på, ifølge journalist Kari Bu. Under den ikke helt flatterende overskriften Døde menns teorier, skriver hun om de samfunnsfaglige klassikernes fallitt, og litt om egen suksess, i Aftenposten den 13/2. Et unyttig skille mellom fattige to relasjonstyper, nemlig tradisjonelt nærmiljø og moderne storsamfunn synes å være det eneste Bu har fått ut av den tidlige sosiologiens prosjekt, som var å forstå industrialiseringen og moderniseringen av samfunnet.

Jeg kan være enig med Bu i at dagens problem er et annet. I vår del av verden er moderniseringen fullført, og dette reiser helt nye spørsmål. Før var menneskets arbeid en kamp for å overleve i naturen. Moderniseringen har gitt oss et produksjonsapparat som med begrenset innsats kan gi alle mat, klær, bolig og helsetjenester mer enn det vi trenger for biologisk overlevelse.

Resten av problemet er noe annet, men hva? Ett alternativ er å si at nå kan vi alle leke. Livets alvor for menneskeheten som helhet er slutt. Riktig nok finnes det fortsatt fattigdom i verden, men det er et fordelingsproblem, og ikke et produksjonsproblem. Det er et intra-menneskelig problem, og ikke et problem i forholdet mellom menneske og natur.

Det finnes som kjent også andre intra-menneskelige problemer. Eventuell menneskeskapt klimaendring er et annet eksempel, selv om dette gir seg utslag i forholdet mellom menneske og natur. Krig og konflikt er et tredje eksempel. Livets alvor er kanskje ikke over likevel, selv om kampen for overlevelse burde kunne være slutt, når det egentlig er nok til alle. Som alternativ til å lese døde menns teorier valgte Bu i sin studietid å satse på redaksjonelt arbeid sammen med Martine Aurdal, forteller hun. Hun forteller ikke om dette har bidratt til å løse noen av de intra-menneskelige problemene nevnt ovenfor. Jeg har Bu mistenkt for å følge det man kan kalle et postmoderne kvalitetskriterium på sin virksomhet, nemlig små og store ”folkeavstemninger”. Det som slår an, slår an. Siden vi i bunn og grunn nå er uavhengige av naturen fordi vi har kontroll over den, er det ingen andre hensyn vi mennesker trenger å ta enn hensynet til oss selv og hverandre. De sosiale og kulturelle sannheter kan man da finne fram til ved hjelp av små og store avstemninger. Du trenger ikke en gang ha flertall. En tilslutning som sikrer økonomisk grunnlag for den redaksjonen du arbeider i, eller det kulturgodet du leverer, kan f eks være nok. Sannheten er nå subjektiv og fordelt på ulike nisjer, samfunnsgrupper og spesialinteresser. Evnen til å leve og leve bra innenfor dette systemet et ikke først og fremst sosial kompetanse, det er bare sosial kompetanse. Vi kan kalle dette popkompetanse.

Burde vi stedet sette oss ned og seriøst forske på de sosiale og politiske forutsetninger for rettferdig fordeling i verden, og f eks egnede systemer for klimakontroll? Ja, men er ikke dette allerede gjort? Trengs det mer forskning? Øker den menneskelige evne til å opptre sosialt og moralsk for hver milliard til samfunnsforskningen? Jeg er ikke så sikker. Intra-menneskelige problemer er i bunn og grunn menneskelig problemer og de kan bare løses av mennesker, ikke av kompetanse. Styringen av samfunnet er en menneskelig utfordring og ikke en statsvitenskapelig. Kanskje gir milliardene til forskning snarere en illusjon om at problemene er i de rette hender og vil bli løst. Mellom de toppkompetente, døde menns etterfølgere og de postmoderne popkompetente søker jeg mennesker som ikke arbeider med det mellommenneskelige for betalingen skyld, men som er eksistensielt opptatt av menneskenes framtid. Kvinner oppfordres spesielt til å melde seg.

Les også:

Femininisert arbeidsliv

Skoleflink hele livet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.